Min egen påskekrim: «Brødre i ånden»

Peter Swansons "De som fortjener det" er en av årets beste krim.

Etter å ha anbefalt masse påskekrim på bloggen, trekker jeg her frem igjen en krimnovelle jeg skrev på åttitallet sammen med broren min Per.

Ingen sammenlikning for øvrig, men novellen har noen elementer som minner om en av årets aller beste krimromaner Peter Swansons De som fortjener det. Da Tom Egeland ga De som fortjener det fem på terning og mente at den var «full av sjarm og spenning», var det to ting han hang seg opp i. Han skrev: «Boken åpner som en hommage til Patricia Highsmiths debutroman «Strangers on a Train» («Farlig reisefølge», filmatisert av Alfred Hitchcock) om to menn som begge har bestemt seg for å drepe noen, og som bytter ofre for ikke selv å bli mistenkt.» Da broren min og jeg fikk publisert denne novellen i A-magasinet i 1988, fikk vi også som innvending at den var alt for tydelig inspirert av «Strangers on a Train» uten at vi husket å ha sett Hitchcock-filmen eller leste boken. Vi måtte derfor legge inn en referanse på det i teksten, riktignok het boken den gang «Billett til helvete». Så syns også Egeland det er litt pussig at: «Flere av fortellerne beskriver – i likhet med Moses – sin egen død. Litt pussig. Men ok, selv nobelprisvinneren Orhan Pamuk tillater seg å skildre fra de dødes perspektiv.» Og da vil han nok også kunne stusse litt ved vår novelle.

Siden dette er en forlagsblogg og jeg langt fra er noen forfatter minner jeg om det TS Eliot sa om forlagsfolk: “De fleste forlagsredaktører er mislykkede forfattere – men det er jo de fleste forfattere også.”

 

BRØDRE I ÅNDEN av Per og Knut Gørvell

“Pardon, monsieur.” Den sjenerende albuen fjerner seg. Hvitløkseimen driver frem og tilbake. Den går fra mann til mann som en stafettpinne. Ingen lar seg sjenere, selv ikke når man står tett i tett som her på metroen. Det er rushtid og perrongen på Odéon er full av parisere på vei hjem fra jobben. Vi står side om side som på geledd. Jeg går i ett med mengden, alt går etter planen.

Jeg står i annen rekke. Hun står rett foran meg i en kjedelig, beige kåpe. Lurer på hva Renvik en gang så i henne. Nå, det hadde i alle fall forandret seg. Det var ikke mye kjærlighet å spore i fortellingen om henne i baren på Continental.

Jeg satt med kveldens andre Dry Martini. Hadde rømt unna an av de utallige kranglene med Heidi. Vi kunne ikke lenger være i samme rom uten at eksplosjonen kom. Alltid var det hun som skulle kommandere. Jeg følte meg som et dyr i bur. I den siste perioden hadde jeg i det minste greid å løpe fra det hele og dra på byen, Håndverkeren, Lorry eller som denne kvelden, baren på Continental. Noen drinker hjalp, og de ga mot til å tenke på det jeg oftere og oftere vendte tilbake til: å skilles.

Tanken var befriende, men jeg ble alltid pinlig klar over at det var tungtveiende grunner til å la den fare. Heidi hadde en utrolig evne til å dominere sine omgivelser og få sin vilje igjennom. Datter av skipsreder Dietrichson, rik, vakker og iskald. Av en eller annen grunn passet det henne ikke å skilles. Dermed var den saken opp og avgjort. Jeg ville aldri klare å ta et oppgjør med henne ansikt til ansikt. Den andre drinken var tom. I bunnen av glasset lå to olivener. De lå der som to kalde, grønne øyne, som Heidis øyne. Jeg tok opp den ene olivenen, grublet på om jeg noensinne ville bli kvitte henne, og svelget olivenen. Det var en annen vesentlig grunn til at jeg ikke kunne skilles. Firmaet mitt, Erling Wahl Plastic, ville ikke tåle at Heidi trakk formuen ut. Gamle Dietrichson ville nok ordne det så jeg ikke fikk beholdt noe.

“Unnskyld, er det ledig her?” Jeg svelget den andre olivenen og så irritert opp. Men det var praktisk talt fullt i baren, så jeg kunne vanskelig si nei. Fyren så ellers sympatisk nok ut; i 30-årene, pent kledd, med en distingvert eleganse. Han satte seg samtidig som jeg fikk bestilt en ny Dry Martini.

Jeg vet ikke om det skyldtes martinien eller hans tillitsvekkende utseende, men i alle fall kjente jeg plutselig et behov for å prate. Samtalen gled lett og uformelt. Han var lege, eller som han selv sa med en behagelig stemme: “Doktor med. Bjørn Renvik.

Til tross for våre forskjellige profesjoner hadde vi mye til felles. Vi la fort de tyngre emnene bak oss. Der vi virkelig traff hverandre, var på litteraturens område. Jeg er en pasjonert kriminalromanleser og hadde truffet en likemann.

Jeg slo et slag for en av mine kjepphester; det tåpelige i at morderen ofte avslører seg fordi han presenterer fantasifulle løsninger for detektiven i stedet for å holde tett.

“Det som ofte irriterer meg, ved siden av det problemet, selvsagt,” sa han, “er at forfatterne så sjelden benytter seg av de perfekte mordene; hjemmeulykkene! Her ligger jo en masse ubrukt materiale.”

“Sant nok. Men de er kanskje mer perfekte i virkeligheten enn i en roman. Jeg mener – som forfatter er jeg ikke så sikker på om jeg ville valgt et slikt mord. Det kan være vanskelig å lage en fiks vri på ulykken for å gjøre det mystisk. Noe annet er selvsagt hvis jeg skulle gjøre det i virkeligheten.”

Renvik ble plutselig taus. Setningen ble nærmest hengende i luften. Han grublet tydeligvis på noe, så ned i bordet og stirret så intenst på meg. Han åpnet munnen et par ganger for å si noe, men nølte. Så kom det lavt og alvorlig: “Har du noen gang hatt lyst til å ta livet av noen?”

Før jeg rakk å svare, begynte han å fortelle om det ulykkelige ekteskapet med Astrid, og hvordan han endelige hadde funnet et lys i mørket. Han hadde møtt en ny kvinne, en som han virkelig ville dele livet med. Mens Renvik fortalte, følte jeg en slags gjenkjennelse. Vi snakket som intime venner, nærmest brødre. Nesten før han forklarte det, skjønte jeg problemet. Astrid sto i veien for lykken. Hun ville ikke høre om skilsmisse og i tillegg hadde hun et ordentlig tak på ham. Den behagelige stemmen ble grøtete der han med fortvilelse fortalte om hvordan han i yngre dager hadde gjort en grov dumhet. Han hadde skrevet ut resepter til narkomane for penger. Da han hadde forklart Astrid at han måtte leve med den nye kjæresten, hadde hun svart at det kunne han gjerne, men da så hun seg nødsaget til å ta en telefon til politiet. Nå fikk Renvik bare se kjæresten de få gangene kona var i Paris i forbindelse med jobben for et fransk legemiddelfirma. Det var vanskelig nok da også, for Astrid hadde forlangt at han skulle holde seg unna den nye kjæresten fullt og helt. Alt hemmelighetskremmeriet var i ferd med å ødelegge alt for dem.

Renvik virket uttømt. Han stirret lenge ned i bordplaten. Så etter en lang pause sa han: “Jeg tror jeg kan være i stand til å ta livet av henne. Kan du forstå det?”

Jo blir man presset for hardt, kan vel alle overskride grenser. Jeg lente meg litt nærmere ham: “Skal jeg være helt ærlig,” jeg fniste nervøst, “så er vi i samme situasjon. Ja, forstå meg rett, jeg har ikke funnet noen ny kvinne, men jeg er minst like låst i min situasjon.”

Rollene ble byttet om. Nå var det jeg som satt der og beklaget med, og Renvik som fulgte interessert med. Da jeg hadde avsluttet, satt han lenge og tankefull. Så smilte han plutselig og spurte:” Har du lest Patricia Highsmiths Billett til helvete?” Jeg rystet benektende på hodet. “Og ikke sett Hitchcocks filmatisering heller? Jøss, jeg trodde det var en klassiker. I alle fall – poenget er at det er snakk om bytte av mord.” Jeg var ikke helt med og så nok uforstående ut.

“Bare for å utføre et tankeeksperiment. Vi snakket jo om det perfekte mordet, hjemmeulykken. Ett av problemene med å arrangere en slik ulykke er å forklare ens egen rolle i situasjonen, særlig dersom mistanken om noe muffens skulle dukke opp. Noe helt annet er det dersom ingenting knytter en til offeret.”

Jeg nølte kort, så kom inspirasjonen. Renvik var en gudegave. Her lå løsningen på alle problemene. Vi kunne hjelpe hverandre som to brødre i nød. Jeg dempet stemmen og sa ivrig: “La oss fullføre tankeeksperimentet. Har du noen idé om hvordan din kone kunne komme ut for en slik ulykke?”

Renvik så jeg var alvorlig og la vekk den humoristiske tonen. Brikkene falt på plass. Vi skjønte begge at det ikke lenger var snakk om noe tankeeksperiment. Forbausende fort hadde vi en plan klar, og begge to bekreftet at vi virkelig ville gjennomføre den. Vi avtalte å møtes igjen om tre uker for å gjennomgå detaljene. Medregnet i planen var at Renviks kone skulle til Paris, og at jeg samtidig kunne få en utenlandsreise som ville gi meg alibi for stakkars Heidi.

Da Renvik kom presis til møtet tre uker senere, pustet jeg lettet ut. Jeg hadde vært oppriktig redd for at han skulle ha fått kalde føtter. Selv hadde jeg ikke vært i tvil. Jeg hadde endelig fått min mulighet, den ville jeg benytte.

Møtet ble kort. Renvik fikk nøkkelen til villaen og en detaljert beskrivelse av Heidis badevaner. Hun hadde gjennom en 20-årsperiode opparbeidet et hysterisk ritual med et bad hver fredag kl 17. I badet lå hun da som en dronning og leste Damernas värld og forlangte påfyll til drinken nøyaktig kvart over. Renvik bekreftet Paris-turen, hotelladressen og Astrids møteprogram.

Før vi skiltes, spurte han: “Hvordan kan vi stole på hverandre, for du lurer meg vel ikke?”

“Det skal du ta helt med ro. Vi sitter i det begge to. Dersom én skulle bryte avtalen, han han ikke noen garanti for at den andre ikke blir desperat. Husk at en leiemorders oppdragsgiver blir dømt like strengt. I tillegg har jeg tenkt på at du fortjener en bonus. Det er mange penger i dette for meg. Jeg kan love deg en bonus på la oss si 200 000 når oppdragene er utført. Vi kan selvsagt ikke møtes her i Norge mer. Jeg foreslår at vi møtes på Hotel Ister i København. Det vil være et naturlig sted for deg å overnatte på vei til Paris for å identifisere liket av din kone. Hva er vel mer naturlig enn en liten transitt i København for å dempe sjokket?” Vi ble enige om møtetid på Ister og skiltes med et fast håndtrykk.

Nå, etter fire dager i Paris, er endelig anledningen kommet. Astrid står i første rekke, sammen med en mengde franskmenn, og foran meg den imponerende Paris-metroen. Hvert tredje minutt farer et nytt tog inn på stasjonen med en presisjon og hastighet som kan få en nordmann til å måpe. Alt er preget av at millioner skal fraktes hele tiden. Forsinkelse er krise, stans er kaos.

“Direction Balard” lyser tavlen over perrongen. Toget brummer som et dyr inne i tunnelen, og det smeller idet det stormer ut av hulen. Hele mengden presser noen centimeter fremover. Et umerkelig puff, og Astrid farer utover perrongen. Hun klasker inn i fronten av toget som en flue. I et glimt kan jeg se togførerens forskrekkede ansikt der han fortvilet setter bremsene i. Toget går minst 30 meter videre før det stopper.

Jeg kan ikke si om Astrid skrek. Det var så mange skrik, jeg tror jeg selv kom med et forskrekket utrop. Så er alt kaos. Alle farer frem og tilbake. Et par gendarmer kommer løpende og blåser i fløytene i et fåfengt forsøk på å trenge igjennom mengden.

Jeg går rolig opp trappene og tar en drosje til en restaurant jeg har fått anbefalt. Jeg føler ingen anger, bare en svak duft av frihet.

Dagen etter har jeg ordnet med noen forretningsavtaler i Paris for at det ikke skulle være noen tvil om at jeg var bortreist når Heidi forulykket. Jeg har litt vanskelig med konsentrasjonen, men klarer likevel å hale i land en viktig kontrakt på ti plasthaller for firmaet. Kontrakten blir omsider underskrevet. Det er ingen tvil om at Erling Wahl er i Paris.

Jeg gjør den påfølgende middagen unna så fort som mulig og tar en drosje til hotellet. Med det samme jeg ser resepsjonsvakten, vet jeg at jeg har lykkes. Han sier gravalvorlig at Préfecture de La Police Norvégienne har ringt, og at jeg ble bedt om å ringe tilbake. Han gir meg nummeret og ordner forbindelsen. En omsorgsfull stemme presenterer seg som fullmektig Sandeklev og videre at han dessverre må fortelle om en ulykke. Så får jeg høre om hvordan Heidi har forulykket i badekaret, antagelig på grunn av uforsiktig bruk av hårtørreren. Jeg blir målløst, knust. Ingen forsnakkelser her, nei. Sandeklev synes tydeligvis at han har fått en ubehagelig oppgave, og jeg gjør det ikke lettere for ham. Den pipende stemmen, nesten falsett, sprekker i rørelse på slutten av samtalen. Jeg legger på telefonen og forsøker å holde tilbake latteren. Endelig, endelig er jeg fri.

Hotel Ister i København er som jeg mintes det. Trappen ligger utenfor resepsjonsvaktens synskrets. Jeg har ikke noe problem med å komme usett forbi. Jeg tar de seks etasjene med trapper som en lek. Kald og rolig tenker jeg gjennom det som må skje. Selvfølgelig må Renvik fjernes. Det er for farlig å la ham ruge på min hemmelighet.

Vi hadde avtalt at han skulle bestille rom i 6. etasje. Rommene der har den fordelen at de har god utsikt på grunn av de store vinduene som går helt ned til gulvet. De har bare et lavt gelender som beskyttelse utenfor. Rikelig med lys og luft, velegnet for en luftetur. Jeg har med champagne – ekte. Alt jeg trenger å gjøre er å åpne vinduene, skåle i champagnen, og vips – et lite dykk.

Opprømt banker jeg på. Renvik åpner, hilser alvorlig og slipper meg inn. Plutselig smiler han bredt og omfavner meg. Vi tar en krigsdans som to fotballspillere som har scoret mål. Jeg viser frem champagnen. Renvik tar flasken fra meg, finner to glass og smeller korken i været. Han ler høyt, mens jeg skotter bort på vinduene. Jeg går bort og ser over på kontorbygningen vis-a-vis. Den er mørklagt og stengt. Jeg snur meg og ser det glade smilet til Renvik, eller Bjørn. Jeg må jo kalle ham Bjørn nå. Han har skjenket i glassene og rekker meg et. Vi skåler. Jeg tenker ved meg selv at han er riktig sjarmerende, sikkert en slik jentene er svak for. Antagelig en nydelig elskerinne han har. Synd at hun ikke vil få noen glede av ham, men jeg kan ikke endre noe nå. Først når han ligger der nede på gaten, er det ingenting som kan knytte meg til Heidis død.

Ingen vil noensinne sette meg i forbindelse med Astrids eller Bjørns død heller. Jeg kjenner dem ikke engang. Jeg føler ingen tvil eller anger. Dette med Bjørn er ikke annet enn at det går en nemesis gjennom livet. Fyren har jo alt ett liv på samvittigheten. Astrid og Bjørn, en dårlig rotte for en dårlig katt, hva gjør vel det?

Jeg kikker på klokken og drikker mer av champagnen. Flyet går om noen timer. Jeg ser på klokken igjen, men klarer ikke se tallene. De flyter over i hverandre. Klokken begynner å virre rundt. Jeg retter opp hodet og forsøker å fiksere Bjørn, men det går ikke. Jeg ser to, nei – fire. Det er fire mennesker i rommet, to fra badet og to fra… En kvinnestemme og en mannsstemme. Jeg griper etter støtte, men faller. Noen tar fatt i meg og legger meg på sengen.

Bjørn snakker. En ukjent stemme. Plutselig som et ekko fra Paris kjenner jeg igjen falsetten til Sandeklev, politimannen. Jeg klarer ikke å bevege meg, men plutselig går de fire skikkelsene sammen til to. Heidi står lys levende ved siden av Bjørn. Jeg hører Bjørn snakke, men må bruke krefter for å forstå hva han sier.

“Jeg har gitt deg noe kraftig å sove på, Erling. Du skal sove riktig lenge nå. Før du forsvinner, vil jeg takke deg for nydelig samarbeid. Jeg er takknemlig. Hadde aldri trodd at du skulle gjøre alt så prikkfritt. Det var bra jeg stolte på Heidi. Hun fortalte at du nok ville hoppe på agnet bare jeg ga ut nok snøre, og når du satt på kroken, ville det være greit. Ja, ja, Erling. Du har nok en kone som forstår deg bedre enn du tror. Litt av en plan hun tenkte ut, synes du ikke? Nå skal du bare sove rolig inn her på rommet ditt. Ja, det er selvsagt bestilt i ditt navn. Det tar seg liksom best ut det; å hoppe ut fra sitt eget vindu, mener jeg. Jeg glemte visst å fortelle at Heidi har begjært separasjon, så man vil nok forstå at du er deprimert og utenfor. Kanskje vil folk tro at du tok medikamenter for å sveve roligere. Ja, ja, Erling, ikke så farlig for deg, det vel?”

De griper fatt i armer og ben, jeg klarer ikke å røre en muskel. Bare en hvirvel av tåke, og midt i hvirvelen som et orkanens øye, ser jeg Heidis smil der hun sier: “Ha det, Erling!”

Knut Gørvell
Jeg er salgs- og markedsdirektør i Cappelen Damm med ansvar for skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *