Halden revisited

Den gamle byen min har flyttet ut av seg selv, men den er på vei tilbake.

Forrige uke tilbrakte jeg en dag i Halden, hvor jeg ikke har bodd siden jeg gikk ut av åttende.

Noen timer før, da toget passerte Sarpsborg på vei sørover, oppdaget jeg hva jeg hadde i jakkeslaget: En nål med Haldens byvåpen. Det var en gave for noen år siden, og jeg går med den til hverdags. ”Gud med oss” står det, i mikroskopiske bokstaver. Jeg vil ikke gi meg ut for å være Guds bestevenn, langt ifra, jeg ønsker å si ”Jeg er fra Halden, og så da?” I den grad folk i Oslo assosierer Halden med noe som helst, er det med kulturelle lavstatusfenomen som råning og allsang. Jeg stiller meg bak både dem og byen. Det er fint å bli satt i bås.

Uansett hvor i Halden man står, kan man se Fredriksten festning, den er byens svar på Eiffeltårnet, som i følge filmene er synlig fra alle vinduer i Paris. Festninga er i vår tid ikke mest kjent for å ha stått mot Karl den 12. og svenskehæren seks ganger, men som kulisse for Allsang på grensen. Et kort besøk var nok til å slå fast at haldenserne uten snev av ironi er glade og stolte over at Halden er blitt landets allsanghovedstad. Det trekker folk til byen, og generer både godvilje og gjestedøgn. Ikke et vondt ord om allsang, jeg er prinsipiell tilhenger av at det synges, og har ingenting imot det så lenge jeg slipper å delta eller å høre på. Jeg stiller meg bak allsangen, men langt bak.

Byen myldrer sikkert av sangglade mennesker hele sommeren. I midten av november summer folk langsomt langs fortauene, som høstens siste fluer i vinduskarmen. Busterudgata, min gamle skolevei, var en gang en tungt trafikkert gate hvor tømmertrailere drønnet gjennom på vei til Saugbrugsforeningen, så det ristet i kioskvinduer og plomber. Nå går man trygt midt i gata. AmCar-folket ruller heller ikke her, og lenger ned mot byelva Tista, fra Busterudparken og ned, er Storgata i den gamle bilbyen forsyne meg blitt gågate. Lokalene til butikksenteret Bobben, som hadde byens største lekebutikk i kjelleren, er kontorer. Domus var første sted i byen med automatiske dører og rulletrapp, nå er bygget overtatt av det kommunale servicesenteret. Det er planleggingsdag på skolene, men bare gamle å se gatelangs. Byen har stilnet. Det er ikke søndag, men det føles sånn.

Allerede på slutten av 1960-tallet var byen rammet av industrinedleggelser. Et drøyt tiår før jobbet 800 haldensere på skofabrikk. Nå er industrien borte fra sentrum, og til tross for to lokale storsentre, drar haldensere flest ut av byen for å handle, til Nordby Shoppingsenter og til Sverige. Den gamle bykjernen er blitt liggende som en øy mellom nye og bredere veier, gjennomfartsårer i en tidligere industriby, i en flik av Østfold som de fleste uansett kjører utenom på vei til Sverige.

Industrien har flyttet ut av sentrum, handelen er på vei ut og trafikken er borte. Du kan ikke en gang lenger svømme i sentrum. Spenst har overtatt de gamle lokalene til Halden Bad, der gamle menn dinglet nakne i badstua og vannet var så fullt av klor at man gikk derfra med lysegrønne øyeepler.

Likevel: Ingenting tyder på at Halden er i ferd med å legges ned. Folk er blide, det ser ut som om de har en hemmelighet og gleder seg til å avsløre den. Byen har antakelig et rikt indre liv og man må bare vite hvor det er, slik en sykepleier må treffe blodåren. Ungdommen rocker i de gamle tilfluktsrommene i Rødsfjellet. På Erlandsens konditori i gågata er det fullt. Halden er blitt en høyskoleby. Folketallet vokser, og har rundet 30.000. Byen er i vekst, men det er en lydløs vekst, usynlig for det blotte øye, i hvert fall for en som bare er på dagsbesøk. Mange grafer peker oppover. Til og med Kvik Haldens formkurve peker oppover etter at laget i fjor klarte å rykke opp igjen til andre divisjon allerede på femte forsøk. Og i år rykket TTIF opp i fjerde. Mye av dette skyldes selvfølgelig Katrine Moholt og Tommy Steines innsats. Man skal aldri undervurdere de langsiktige virkningene av å synge ”Jag tror, jag tror på sommaren”, men enda viktigere er forhold som avgjøres langt fra rådhuset i Halden: Boligprisene i Oslo, utbyggingen av ny Østfoldbane og – ikke minst – slutten på oljealderen.

Copenhagen Institute of Future Studies gir ut bladet Scenario, og det fins på velassorterte Narvesen-butikker. Jeg kjøpte det nettopp for første gang, siden jeg brått ble nysgjerrig på framtida. Der sto det at handlesentrene utenfor byene har vært et tegn på økonomisk vekst, men at når oljeressursene minsker og bensinprisen stiger, vil folk arbeide nærmere hjemmet og handle på (den gjenåpnede) nærbutikken. Med lokal handel kommer flere lokale jobber. Globaliseringen går sin gang på nettet, men i den fysiske verden kommer vi til å bli mindre mobile.

Og der står saken: Økonomien setter betingelser, kulturen avgjør. Boligmarkedet og plassmangel vil presse mennesker ut av Oslo. Høye bensinpriser vil stanse handelslekkasjene, gi nytt liv til Oslofjordbyene og tvinge fram en storsatsing på tog. Da vil man også kunne bo i Halden og jobbe i Oslo, og det vil ta kortere tid hver vei enn de 105 minuttene det tar i dag. Stadig flere vil bli nødt til å bo i små og mellomstore byer rundt Oslo, byer som Halden. Mange vil velge nettopp Halden – noen på grunn av allsangen, andre til tross for den, men begge grupper kommer til å trives. Sentrum kommer til å våkne opp, selv på en hverdag.

Dette er framtida, og vi vil kunne takke mangelen på fossilt brennstoff for den.

AmCar-folket vil riktignok neppe ha råd til å kjøre noe særlig, så flakene kommer til å stå parkert utenfor retro- og bilsjappa Fønix, der det blir desto lettere å beundre dem. Og kanskje, bare kanskje, vil Erlandsens konditori sette vannbakkels tilbake på menyen.

Første gang publisert i Dagbladet

Knut Nærum
Jeg er forfatter og tidligere B-kjendis. Våren 2015 sluttet jeg i Nytt på nytt for å få tid til å skrive mer.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *