Hokksund, hukommelsen og mellomkrigstiden (og litt Kongsberg)

Golden ticket Knut NaerumGolden ticket Knut Naerum
Denne gangen ble gullbilletten ikke funnet i en Wonka-sjokolade, den fulgte med en bukett fra Øvre Eiker bibliotek.

 

Hokksund, altså. Stasjonsbyen. Kjent som punchline i Hallo i uken på nittitallet og som et av de stedene hvor Sørlandsbanen ikke stopper lenger. Etter et forfatterbesøk på voksenbiblioteket i januar ble jeg invitert tilbake i oktober, til Leselystfestivalen. En fire dagers litteraturfestival for barn, arrangert av og på Øvre Eiker bibliotek. Der hadde de ansatte kledd seg ut som Pulverheksa og Karlsson og Askeladden og Lille My og Rødhette og Prinsessen på erten og Teskjekjerringa og en litt skummel katt. Lokalene vakkert utsmykket med litterær skattejakt, hattifnatter under trappa og et rom som var malt om til eventyrskog. Jeg gjestet festivalen to dager på rappen og leste Glemmestedet og et par vers fra Slemme barn for de største ungene fra de lokale barnehagene. Stas for en forfatter å få sine lesere i tale. Og å få bekreftet at passe lengde for et litteraturarrangement for små barn er: litt kortere.

Den tredje dagen bar det til Kongsberg Krim, som har tiårsjubileum og arrangementer over hele sentrum: Krimteater, skrivekonkurranser, utdeling av priser, bokbad. Fredag kveld satt folk på Energimølla og hørte på krimforfattere i timevis, panel etter panel. Fredrik Wandrup styrte en samtale med Lahlum og den mindre kjente, men utmerkede H.K. Fauskanger og meg. Tre retrokrimnerder. Og John Dickson Carr har aldri før blitt nevnt så hyppig fra en norsk scene.

Som forfatter blir man lykkelig over at mennesker gjør sånn stas på bøker og lesere. Og på forfattere. Så takk til bibliotekansatte, primus motorer og frivillige. Det dere gjør blir satt pris på.

PAUL SIMON OG HUKOMMELSEN
Vi, publikum på Paul Simon-konserten ville ikke la ham slutte å synge. Han ble klappet inn igjen gang på gang. Og hver gang kvitterte han med flere sanger som alltid har vært der. Men var det egentlig Paul Simon vi klappet for, eller var det for oss selv? Det kunne kjennes som om vi ikke klappet for noe som skjedde der og da, men for noe som hadde vært, for våre egne liv, våre egne minner. Som om vi feiret at vi har kommet såpass langt. Slik stiller hukommelsen seg i veien for sansene og blir et filter for alt vi opplever. Dette kunne vært en grunn til å glede seg til alderdomsdemensen setter inn, men de fleste av oss foretrekker nok å huske.

Stadig oftere går jeg på arrangementer for gamle mennesker. En mann litt over min alder hadde vært ute en tur og kom inn igjen, ble stående i trappa og lure på hvor han egentlig satt.

Simon and Garfunkel Knut Naerum
Simon and Garfunkel

 

OVERSTIMULANS
Det fins for mye å være redd for. Det er vanskelig å velge. Det er kanskje dette som skjer: På samme måte som en sulten person går ut igjen av butikken fordi han ikke klarte å bestemme seg, frykter vi ingenting, fordi vi ikke klarer å bestemme oss for hva som er mest skremmende.

MELLOMKRIGSTID 1
De som levde i mellomkrigstiden, visste det ikke. Du vet ikke sånt før den neste krigen er i gang. Det blir som «f. Kr.» Hvis du finner et pergament datert før Kristus, kan du regne med at det er et falsum.

MELLOMKRIGSTID 2
Hvis krig er en mulighet, også for oss som bor her i landet, håper jeg våre myndigheter gir oss beskjed dersom det er noe vi kan gjøre for å dempe risikoen. Fred er for viktig til at vi kan overlate hele ansvaret til Regjeringen. I likhet med de fleste ting.

DEMENTI
Dette er andre gang jeg har lest at jeg har skrevet melkekartongkrim, og det er fortsatt ikke sant. Jeg virker vel bare som en sånn fyr. Men gratulerer, Mads Liabø!

DE BESTE KROPPSDELSRIMTITLENE
Sist uke på Facebook lanserte jeg flere titler til bøker i forlengelsen av Sjarmen med tarmen og Hjernen er stjernen. Mange ble inspirert til å ta det videre, og det tok av i kommentarfeltet. Her er mine favoritter:

Espen Bjarne Olsen: Finger som svinger
Magnus Malcolm Andersen: Det gøye med øyet
David Ark: Frista av vrista
Tine Ludviksen: På pallen med gallen
Markus Scarth Tønseth: Hyggen på ryggen
Tore-André Gurandsrud: Gleden med skjeden

The Cartel Knut Naerum
Uglad vold.

LEST:

Don Winslow: The Cartel
En roman som strekker seg over mange år og flere kontinenter, om narkotika og USAs feilslåtte «krig» mot den. Áden Barrera er Sinaloa-kartellets overhode, fritt etter Joaquín Guzman. Art Keller er politimannen som gjør absolutt alt i kampen mot ham. En frittstående oppfølger av The Power of the Dog (I hundenes vold). Igjen store mengder særdeles drøy vold. Ikke utpenslet, men grusom nok til at den setter seg i leseren. Man kvier seg for å kalle det underholdning, men det er nok det er: Uvanlig hardbarket underholdning, ubehagelig tett på virkeligheten. Rasende, blodig, fascinerende.

Hans Olav Lahlum: Sporvekslingsmordet
Norges første langrennskrim. Tre tidsplan. Mye og kompakt mystikk, med et oppsiktsvekkende forsvinningsnummer. Patricia Borchmann foretar noen briljante slutninger. Sjakk spiller en rolle i handlingen, og føles som en metafor for boka. Alle ser yngre ut enn de er. Men sa folk «sjekke ut» og «henge med» i 1973?

Worlds Worst Children Knut NaerumDavid Walliams: The World’s Worst Children
Han fra Little Britain, han med hår, er blitt internasjonalt bestselgende barneforfatter. Denne boka inneholder ti korte tekster om slemme barn som det går ille med, unger som den rotete Grubby Gertrude og Bertha the Blubberer som gråter for å få det hun vil ha. Bildebokveteranen Tony Ross illustrerer overraskende likt Dahl-tegneren Quentin Blake. Boka er et helhjertet og skamløst forsøk på å ta en Roald Dahl. Egnet for høytlesing for barn og misunnelse fra andre barnebokforfattere: «Skal det være lett, liksom?» Beskjedenhet forbyr meg å igjen nevne Slemme barn av Ousland og Nærum. Den med dikt om fæle unger som det går ille med. «Rikke som ikke ville rydde» og Skrike-Marika, som skriker for å få det hun vil ha. Bare for ikke å ha nevnt dem.

SETT:

Og nå: Verden! (Oslo Nye Teater, Trikkestallen)
Ine Marie Wilmann fremfører – og det flott – monolog av Sibylle Berg, oversatt fra tysk, om å være ung Akkurat Nå, om sosiale medier, selvbilde og selvhat. Kan få enkelte til å si «dra opp sokkene og få deg en utdanning». Er hovedpersonen sykelig eller bare normalt selvopptatt? Kanskje normalt, men hun sier alt hun tenker. Dannelse er å ikke si alt man tenker. Det er uklart hvilke krav til dannelse man kan stille til hovedrollen i en teatermonolog.

Dessuten er det mulig at det fins et element av hykleri i at en blogger kaller en (fiktiv) person selvopptatt.

Gore Vidal: The United States of Amnesia (tv)
Dokumentar om Vidal. Forfatter, historiker, synser, talkshowgjenganger og forsøksvis politiker. Som en amerikansk blanding av Frank Aarebrot og Johan Galtung: Kunnskapsrik, manisk-produktiv og skråsikker, en meningsfelle som går for langt og en person som var lett å hate for sine motstandere.

Michael Moore in TrumpLand (tv)
Dokumentarfyren dro til Wilmington, Ohio, rakk liksom ut en hånd til Trump-velgerne og holdt standupshow/lysbildeforedrag om hvorfor Hilary Clinton kan bli for USA det Pave Frans er for den katolske verden. Inneholder ugrei vits om Vince Foster.

Alien, Aliens, Alien 3 (strømming)
Den første filmen er en dyktig variant av det kapitlet hvor Dracula tar båt fra Transylvania til England. Han sover i en kiste med jord fra eget land, står opp om natten, skifter form, overfaller mannskapet en etter en, drikker blodet deres, holder seg skjult, skremmer vettet av de levende. Så også her, bare at skipet er et romskip og det ender hakket bedre. Aliens er strengt tatt en cowboyfilm med handlingen lagt til rommet, i ettertid noe skjemmet av de angivelige elitesoldatenes hardkokte omgangstone. Hvem skulle trodd at det var dette som tretti år senere skulle få publikum til å gjemme hodet i puten? Den tredje går for å være begynnelsen på nedturen, men er den visuelt lekreste av de tre, slik man kan vente når David Fincher regidebuterer. Selv om han ikke fikk redigere filmen selv og derfor, ifølge Internett, ikke lenger vedkjenner seg den. Dette er første gang en Alien-film bruker dataanimasjon, teknologien var ung og skapningen blir ikke helt del av den grimete og fysiske verden som handlingen utspiller seg i. For øvrig fins alle disse filmene i flere versjoner. Treeren kan man for eksempel spore opp i en utgave på 115 minutter og en på 145.

Den viktigste lærdommen i disse filmene er at man aldri skal gå alene på mørke steder og lete etter et monster.

Knut Nærum

Knut Nærum er forfatter og tidligere B-kjendis. Våren 2015 sluttet han i Nytt på nytt for å få tid til å skrive mer.

4 kommentarer
  1. Knut Nærum er ikke bare en særdeles sær og original forfatter, men et fabelaktig forbilde.
    Jeg hadde personlig æren av å møte KN. Han hadde fortalt et fascinerende stort publikum om en oppdatert litteraturhistorie. Så fikk jeg og en gammel skolekamerat sjans til å møte han, og også få boken Voodoo på vestkanten – som han snakket om på Senkveld den ene gangen – signert.

    Jeg har i nyere tid begynt på videregående skole. Vi hadde en innlevering hvor vi skulle skrive en artikkel om moderne kommunikasjon hvor jeg brukte Knut Nærum som kilde. Jeg refererte og siterte artikkelen om kroppspress og andre umenneskelige ting på sosiale medier. Jeg fikk en desidert fortjent 6. Toppkarakter.

    Så jeg vil atter en gang takke Knut Nærum, for hjelpen med sekseren, autografen og skrivemåten hans. Jeg har lat meg fascinere og inspirere. En vidunderlig forfatter. Et vidunderlig forbilde.

    7. november 2016 kl 16:04
  2. Knut Nærum hilser og sier:

    Gratulerer med sekseren, og takk for dem orda. Det er altfor mye, men hyggelig likevel.

    Kn

    7. november 2016 kl 16:52
  3. birgithe schumann-olsen:

    Hei Knut! Takk for besøket i Hokksund. Her er utdrag fra en av kommentarene vi fikk på facebook: «Knertenbarna snakket bl.a om trollkjerringer, barnesodd (!), om det går an å svelge sin egen tunge og om man kan miste hodet sitt pga for mye godterispising etter festivalen i dag » Så selv om unga er litt urolig der mot slutten, så siger det en undring i inn i bevisstheten allikevel 😉

    7. november 2016 kl 18:44
  4. Bjørn F. Rørvik:

    Hei Knut, er nå virkelig Sporvekslingsmysteriet Norges første langrennskrim? Hva med Purriot og skimysteriet, fra 2015, hvor Gunnar Granbarbråtens samtlige 12 par ski forsvinner på uforklarlig vis fra smørebussen? Og selveste smøresjefen, Oddvar Blå, etter hvert kommer i detektivens søkelys …
    En høyst aktuell krim også i år, i disse tider hvor fair play i løypa debatteres heftig. Med ønske om fortsatt godt skiføre og vennlig hilsen fra Bjørn F.

    10. november 2016 kl 19:14

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *