Gøy, gøy, gøy

Brian Wilson Knut NaerumBrian Wilson Knut Naerum
Blandede vibrasjoner, tenker jeg vi sier.

Brian Wilson i Oslo Spektrum. Her har man popgeniet bak Beach Boys-albumet Pet Sounds, flerfoldige ganger kåret av musikkjournalister til tidenes beste. I anledning at det er 50 år siden plata kom ut, reiser Brian Wilson på turné og fremfører sangene fra albumet, i akkurat den rekkefølgen, med sin gamle Beach Boys-kumpan Al Jardine og sin nesten like gamle Beach Boys-kumpan Blondie Chaplin og et stort og lytefritt band. Innrammet av alle de andre klassiske låtene om surfing og biler og moro og kjærlighet.

Så her er greia: Så lenge Wilson ikke synger, går det fint. Men han er en gammel mann med et plundrete liv bak seg. Mentale lidelser og tung medisinering har satt sine spor. Han har skrevet mange av de flotteste poplåtene som fins, men er ikke lenger i stand til å synge dem. Det fins ikke lenger noen flukt over stemmen hans, han synger ikke, han presser ut tonene, bedriver en tørr kauking. Det er rørende at han forsøker, at han fortsatt husker noen vers, vi hyller ham gjerne for det han har gjort, men vi kan ikke lenger hylle ham for det han gjør, som er å forstyrre sine egne sanger. Når medmusikerne synger, ser han ikke på dem. Han bare sitter der og distraherer. Det hadde vært bedre for musikken om han ikke hadde vært der.

Han er selvfølgelig en metafor, tenker jeg. Der Brian Wilson sitter ved flygelet med armene hengende slapt ned langs siden, blir han et bilde både på det fortvilende ved alderdommen;
å ikke lenger kunne det man kunne før, og på det patetiske ved ikke selv å innse det.

Når han kommer inn til de såkalte ekstranumrene, bommer han på benken og deiser i scenegulvet. Tre musikere må til for å få den tunge mannen på beina igjen. Han setter seg og virker verken mer eller mindre forstyrret enn før. «Did you come here for bad vibrations?» spør han. «Noooo!» roper vi. «Did you come here for good vibrations?» «Yeeees!» Og så er vi i gang igjen. Men vibrasjonene er verken bare dårlige eller bare gode. De svinger, slik vibrasjoner per definisjon gjør, over et vidt spekter. Dette var både så grusomt som jeg hadde fryktet og så flott som jeg hadde håpet. Man håper at Brian Wilson har det godt, langt der inne i hodet sitt et sted, der hvor ingen kan se ham.

HEI FRA FORTIDEN
Jeg skriver disse ordene på mandag, men de leses tidligst onsdag. «Make America great again», har Trump sagt, flere ganger. Idéen om tapt storhet som skal gjenvinnes pleier å inngå i krigsforberedelser, så jeg er skeptisk. Det er fortsatt bare Britain som har Great i navnet. Hvis Trump har vunnet – hva vet jeg, på mandag er det fortsatt mulig – regner jeg med at han vil gå inn for at landet skifter navn fra United til Great States of America.

Det hadde ikke fungert her. «Gjør Norge stort igjen»? Vi hadde bare begynt å lure på om vi noensinne har vært store. Har ikke vi vært underlagt svensker og dansker? Og før det bare en hurv med småriker slengt bortetter øygarden? Antakelig er storhet ikke vår greie.

KVIK HALDEN
Nei, nei, nei. Og javel. Omlegginga av seriesystemet gjorde at vi måtte havne i øverste del av avdelingen for å berge plassen i andre divisjon, og sånn gikk det ikke. Men vi kommer tilbake. Husk 1918! Husker det ikke selv, men vi ble Norgesmestre da vi slo Brann 4–0. Vi, ja. Vi.

C.W. STONEKING
Australsk gammelbluesentusiast har gitt dårlig diksjon et hvitt ansikt. Dette er så gammeldags at det virker nytt.

EMPATITRETTHET
Hver gang jeg ser en tigger, tenker jeg at jeg ikke kan hjelpe alle og at det da egentlig kan være det samme. Flere hadde gitt penger til tiggere hvis de hadde vært færre. Én eneste tigger i byen, han hadde blitt styrtrik.

ET GJENNOMBRUDD
Ifølge avisene har ungdomsserien Skam vist scener av gutter som kysser, og dermed skapt aksept for at gutter kan falle for andre gutter og kline med dem. Dermed er guttekjærestefenomenet endelig anerkjent som en ting som fins i virkeligheten. Det er dette vi har kunsten til: Den gjør verden større og bringer menneskene nærmere hverandre.

 

Shock and awe simon reynolds
Tjukk bok, men heldigvis kunne jeg det meste fra før.

LEST:

Fredrik Høyer: Grønlandssūtraen
Dikt som henter fra rap, både rimformen og måten teksten snakker om seg selv. Må leses høyt (og det står i boka). Jo høyere, jo bedre. Høyer er slampoet og en opplevelse på scenen. Tekstene i boka er også spilt inn til musikk og kan høres via en strømmetjeneste nær deg. Denne samlingen er gitt ut i et høyt og rart og barnebokaktig format og bør ligge på salongbordet i alle hippe hjem.

Steffen Kverneland: Vampyr
Som en eske Kong Haakon med blodfyll. Steffen snakker om boka på Last Train i Oslo onsdag 9. november. Jeg stiller spørsmålene.

H.K. Fauskanger: Skrinet
Hvor Sherlock Holmes kommer til Norge og leter etter levningene av Sankt Sunniva. Kunnskapsrik og kjærlig pastisj. Den første av foreløpig tre kriminalromaner med Oskar Prods Brattenschlag som forteller. Alle serverer mysterier av det gamle slaget på et bakteppe av nest siste århundreskifte.

Simon Reynolds: Shock and Awe. Glam Rock and Its Legacy
Fordi jeg liker velskrevne og altfor tjukke bøker om sånt jeg allerede visste. Seks hundre sider om kunstighet og rollespill i populærmusikken, fra Marc Bolan og den unge David Bowie til Lady Gaga og den døde David Bowie. Må innrømme at Sparks-imitatorene Jet gikk meg hus forbi i 1975.

 

Borkman Knut Naerum
Ibsen i komisk store sko.

SETT:

Borkman (Nationaltheatret)
Morsomt og trist, med en blanding av neppå dialog og stiliserte sinneutbrudd der regien bevisst slo over i parodi på teatersinne. Skuespillere tett på og blant publikum. Overraskelser, skjønnhet, teatersnø og Playmofigurer. Dag og Tid kalte det «Nytt klovneattakk på Ibsen». Vel, noen av oss liker klovner.

Inkognito (Det norske teatret)
Tre historier om hjernen og hvordan den fungerer, flettet i hverandre. Fire skuespillere i mange roller hver. Scenene avløser hverandre, springer i tid og sted, noen ganger skifter en aktør rolle midt i en setning. Nydelig løst av regi og skuespillere, men handlingen griper ikke og forsøker – det jeg kan se – heller ikke å gripe. Inneholder ordspill på hjerne/gjerne, neppe i originalteksten.

White House Down (tv)
Ifølge Mark Kermode morsommere enn den andre og nesten samtidige «Det Hvite Hus blir angrepet av slemminger, og en livvakt (som ikke går etter boka) må redde presidenten»-filmen Olympus Has Fallen. Jeg foretrekker den andre, den er i det minste skikkelig voldelig. Begge er laget for mennesker som vil slippe å bli utsatt for dybde, overraskelser, vidd og gjenkjennelige mennesker.

Classic Albums: The Beach Boys: Pet Sounds (tv)
Dokumentar. Gamle menn snakker om hvor flinke de var som unge. En sånn ting som gjerne dukker opp på NRK2 sent på fredagskvelden.

Knut Nærum

Knut Nærum er forfatter og tidligere B-kjendis. Våren 2015 sluttet han i Nytt på nytt for å få tid til å skrive mer.

1 kommentar
  1. haraldF:

    Apropos Glam-boka: Sto det noe om skotske Iron Virgin som covret Wings-låten «Jet»? Sjekk dem ut lell hvis du har mulighet

    17. november 2016 kl 18:58

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *