Et trivelig bakholdsangrep

I tilfelle noen ikke så hva det sto på t-skjorta.

Det fins sikkert dem som syns at NRK kan ha avslutningsseremoni for sine ansatte i kantina, slik man gjør på andre bedrifter,
men når man først skal si ha det til folk på skjermen, etter 17 år, så syns jeg Nytt på nytt-redaksjonen løste det på en utmerket måte. Der hadde de klart å holde alt hemmelig for Jon fram til opptak. Siden jeg ikke lenger jobber der, er jeg selvfølgelig 100 % habil når jeg påstår at den falske Nye ord-oppgaven, hvor Jon begynner å lese TVNORGE og nesten leser «FORRÆDER»,
før han skjønner opplegget og tar seg i det, bør nomineres til Årets tv-øyeblikk. Her aner man også i et nøtteskall hva som er programmets sjarm og vesen: At det er satt sammen av godt planlagte elementer med et lag av improvisert samspill på topp.

Som tidligere kollega og gjest i deres siste program: Takk til Jon for sytten år i programlederstolen, og takk til Guri Skavlan for like mange år i prosjektlederstolen. Det blir selvfølgelig ikke det samme uten dem, og det skal det heller ikke være. Jeg gleder meg til å se Bård Tufte Johansen der over nyttår.

FAREN OVER
Budsjettkrisa løste seg ved at alle vant og alle syns de har fått nok. Merkelig at de ikke gjorde det sånn med det samme.

FAREN IKKE OVER
Donald Trump kan bruke atomvåpen uten å be noen om lov. Skulle ønske jeg kjente noen som har stemt på ham,
bare så jeg – i tilfelle atomkrig – kunne sagt «Hva var det jeg sa?» Nå har jeg ikke det engang.

Arild Midthun er julens mann.
Arild Midthun er julens mann.

GODTEGNOMER OG JULEREDDERE
Arild Midthun og jeg har laget Donald-julehefte, hvor hovedhistorien bygger på en idé av Anne Marie G. Storhaug, som vant en konkurranse som ble utlyst i 2015-heftet. Historien heter Godtegnomene, og er en fartsfylt sak med Magica, snop, lusking og vill flukt gjennom skogen. Gratulerer og takk til Anne Marie! For øvrig finner man en historie som låner friskt fra tegnefilmklassikeren Lonesome Ghosts og en tosiders kriminalgåte med Bestemor Duck som detektiv. Hvor jeg trodde at jeg hadde vært både smart og original, fram til omtrent samme gåte, skrevet av en annen forfatter, dukket opp i det ukentlige Donaldbladet etter at jeg hadde levert manus til juleheftet. Synkronisitet der, altså.

Vær også obs på årets nyutgivelse av Terje Nordberg, Dag Kolstad og Arild Midthuns Truls og Trine redder julen, hvor det jules vel så hardt.

ET SPØRSMÅL OM PRIORITERING
Hver gang man ser en tv-seriesesong som til sammen varer i åtte timer, kunne man i løpet av den samme tida heller sett tre til fem av verdens beste filmer noensinne. Jeg lurer på hvorfor jeg og mange andre ikke lenger ser på dette som noe å vurdere. Det kan være fordi vi liker lange historier bedre enn korte.

BOK-URO
På samme måte er det vanskelig å få mange mennesker til å kjøpe en tynn bok. Dette gjør meg mildt urolig, siden jeg skriver på en roman som neppe vil overstige 200 sider og jeg gjerne hadde sett at den ble lest av så mange som mulig.

OG JULA VARER HELT TIL PÅSKE
Tekstleverandørene i Forfatterne Bak, de som utgjør stammen av NPN-skribentene, har skrevet juleteaterstykket Og jula varer helt til påske. Musikk av Jon Rørmark og regi ved Johan Osuldsen. Jeg gleder meg til å se hva så mange flinke mennesker har fått til sammen. Oppsetningen hadde premiere i Lier kulturhus sist helg, kan ses i Røyken til helga og i Asker neste helg.

Fine tegninger.
Fine tegninger.

 

 

 

SETT

The Conjuring (tv)
Noe greier om en skummel dukke som det spøker i og folk som går ned i kjelleren på syttitallet. Dukkeprodusentene må slutte å lage så skumle dukker, man ser jo at det ikke fører noe godt med seg. Kveppefilm for de kveppelystne.

Draum om våren (Det norske teatret)
400 tegninger av Kristoffer Kjølberg viser historien mens skuespillerne står foran og på siden av lerretet
og fremfører replikkene med stiliserte bevegelser. Handlingen tar for seg hvordan Norge vil blidgjøre kinesiske myndigheter
etter fredsprisen til Liu Xiaobo ved å sette opp et Jon Fosse-stykke i Kina og sende forfatteren dit med den trans-sibirske jernbanen for å motta en pris. Akkurat hvordan det skulle blidgjøre kinesiske myndigheter skjønte jeg ikke, så jeg falt av ganske tidlig. Siden dette er en komedie, burde det nok også ha vært mer latter i salen. Trolig fins det fortsatt rom for et teaterstykke om hvordan kunsten blir brukt som et instrument for næringslivet. Men tegningene var flotte.

Jeg er Ingrid (tv)
Dokumentar om Ingrid Bergman, full av hennes egne dagboknotater og scener fra hennes egne hjemmefilmer.
Jeg visste at hun forlot en familie i USA for å dyrke kjærligheten i Italia, og at hun ble offentlig refset av amerikanerne for dette, men ikke at presset var så massivt at talkshow-verten Ed Sullivan syv år senere ikke torde ha henne som gjest uten først å ha bedt sine seere om lov.
Redigeringen legger til rette for den pop-psykologiske forklaringen på hvorfor Bergman flere ganger valgte karriere
framfor egne ektefeller og egne barn (eller «levde som en mann», som det også kalles):
Hun mistet sin far da hun var barn og sin mor som ung, og trengte som voksen, for å kompensere for disse tapene, å bli elsket av hele verden. Den førstefødte datteren er en godt voksen dame og sier at hun forstår sin mor: «Jeg var vel et kjedelig barn.»

High-Rise (dvd)
En filmatisering av Ballards dystopi fra syttitallet. Nevrologen Laing bor i høyhus med Lambda-knekk i en fremtid
som ser ut som om den allerede er brukt: Samfunnet bryter sammen, folk bor i høyhus, men klærne og frisyrene er fra syttitallet. Som Laing omtrent sier: «Kanskje vi lever i en fremtid som allerede har vært.» Det begynner med døde folk i gangen og grilling av husdyr. Så spoler handlingen tre måneder tilbake og vi får se hvordan man havnet i et slikt uføre. Filmen er en kult utseende blanding av det uklare og det overtydelige. På lydsporet: Can, The Fall og Portishead skumle versjon av ABBA-låta «SOS». Denne filmen kommer ikke på kino, men er månedens film på Cinemateket i Oslo, for dem som har det innen rekkevidde.

Waiting for Guffman (dvd)
Liksomdokumentar om teateramatører som holder til i amerikansk småby og drømmer stort. Fra menneskene som lagde Spinal Tap. Dette var en gang i tiden Harald Eias favorittkomedie. Man aner hvorfor: Vi møter de velmenende menneskene som ikke vet hvor kleint de fremstår, som får oss til å le av dem mens vi synes synd på dem.

HØRT

Rosenhofkorets julekonsert (Sagene kirke)
Når Rosenhofferne holder julekonsert, er det kjekt å være der. Velklang, og en god måte å stappe en anelse julefred inn i sjela.

Klar beskjed.
Klar beskjed.

 

 LEST 

Dave Eggers: The Circle
Tittelbedriften er en større utgave av Facebook som i løpet av handlingen også blir til Vipps og til alt Snowden
advarte mot og gradvis tilegner seg makt på bekostning av folkevalgte politikere. Skummelt og bredpenslet
om hvor lett det er å gi fra seg privatlivet, med metaforer så store og tydelige at de kan ses fra månen.
Forsida av boka beordrer oss til å lese den før filmen kommer. Gjør som jeg får beskjed om, jeg.

Knut Nærum

Knut Nærum er forfatter og tidligere B-kjendis. Våren 2015 sluttet han i Nytt på nytt for å få tid til å skrive mer.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *