Festivalforfatteren Jørn Lier Horst

Mysteriet Horst

mysteriet-horst-foto-nordsveenfoto.nomysteriet-horst-foto-nordsveenfoto.no
Jørn Lier Horst er Festivalforfatteren på årets Krimfestival, som går av stabelen 9. til 11. mars. Foto: Dag Nordsveen

I år er Jørn Lier Horst Festivalforfatter på Krimfestivalen. I gjennomsnitt selges en av hans bøker annenhvert minutt i dette landet. Hvordan forklarer han denne gåten?

Hvert år utpeker Krimfestivalen en forfatter til å være selve Festivalforfatteren. I år er Festivalforfatteren Jørn Lier Horst, og han følger i fotsporene til Jo Nesbø, Gunnar Staalesen og Karin Fossum. Jørn Lier Horst er uten tvil en av dagens fremste norske krimforfattere. Med sin bakgrunn i politiet skriver Horst troverdig, sindig og skarpt samtidig som han viser en unik evne til empati og innlevelse i sine karakterer. De senere årene har han også stått for et viktig løft for barnekrimlitteraturen med serier som har solgt hundretusener.

Her er portrettintervjuet som Joachim Førsund har gjort med Jørn Lier Horst for Krimmagasinet, som kan fås på festivalen og de fleste bokhandlere i Norge:

Jørn Lier Horst selger en bok annenhvert minutt. Hvordan forklarer han denne gåten? (Foto: Dag Nordsveen)

MYSTERIET HORST

– Der inne lå han. Bak den døra der. Han hadde kjempa en kamp på liv og død, bokstavelig talt. De hadde sloss i alle rom; huset var endevendt, møbler var velta, ting var kasta rundt.

Jørn Lier Horst hadde hentet meg i Larvik; den svære, svarte bilen sto og ventet ved stasjonen, og straks toget stoppet og dørene åpnet seg, steg han ut av bilen; han hadde utseendet til en politimann: svære hender og svære føtter, et svært hode oppå en bred rygg. Han strekte ut neven og hilste med blide, smale øyne og så satte han seg bak rattet og lot bilen gli ut av den trøtte, lille Vestfold-byen.

– Ja? sa han. – Du ville se huset der Ronald Ramm ble drept? Det ligger like borti veien her.

Horst lar bilen trille sakte ned den vesle bakken på Rødberg, et tettsted midt mellom Larvik og Stavern. Han krummer nakken og studerer det vanskjøtte huset; det er lite og avlangt, vinduene er store og svarte. Ingen gardiner, ingen lys der inne bak sprossene.

– Det var ikke snakk om noe innbrudd, sier Horst. – Antakelig hadde drapsmannen ringt på. Antakelig ble døra åpna. Antakelig kjente de hverandre, morderen og offeret. Men hva som skjedde straks gjesten var innafor dørstokken, det er et mysterium. Kanskje leita drapsmannen etter noe. Kanskje hevna han seg, kanskje hadde de en historie som gikk langt tilbake. Jeg veit ikke.

Antakelig kjente de hverandre, morderen og offeret. Men hva som skjedde straks gjesten var innafor dørstokken, det er et mysterium.

Horst tapper handa forsiktig mot rattet.

– Det er akkurat dét, sier han.

– Hva da?

– Vi snakka om det i flere år nede på kammeret. Løsninga ligger her ett eller annet sted, sa vi. Når vi finner svaret, kommer vi til å si: ja, selvfølgelig.

– Men det svaret, det kom aldri?

– Nei. Det jeg veit, er at basketaket endte der. Bak inngangsdøra. I vindfanget. Der blødde han ihjel.

Jørn Lier Horst har stoppa bilen i veikanten, ved et gammelt, grønnmalt gjerde. To katter jager hverandre gjennom den gjengrodde hagen som engang tilhørte enkemannen Ronald Ramm. I hagen står skrotet stabla på to tilhengere: madrasser, gamle vinduer, brukne skapdører, panelovner, kasser med søppel. Huset var kanskje kremgult en gang, nå er det skittent og skjoldete; det er sopp i kledninga, skoddene flasser, de fillete markisene flagrer i den sure vinterbrisen.

– Jeg pleier å si at det var her, sier Jørn Lier Horst og lar blikket panorere rolig over det triste huset. – At det var akkurat her, den 8. desember, 1995, at alt sammen starta.

At det var akkurat her, den 8. desember, 1995, at alt sammen starta.

Når Horst sier alt sammen, så er det vel både karrieren som etterforsker og forfatter han sikter til. Han skulle jobbe som politimann i Larvik i 19 år. Etter åtte av dem skulle han begynne å skrive litt på si, først romanen Nøkkelvitnet, en historie om politietterforskeren William Wisting som etterforsker et drap som likner drapet på Ronald Ramm. Deretter skulle det komme en bok i året om denne Wisting, og gradvis skulle Jørn Lier Horst bruke mer av tiden sin på bøkene sine, før han i 2013 skulle bestemme seg for å si opp og vie all sin tid til skrivinga, og snart skulle forfatterskapet omfatte elleve romaner, tjueen barnebøker, fem teateroppsetninger, to faktabøker og to TV-serier. Vi kjører opp på hovedveien, svinger sørover, passerer en fotballbane som ligger helt nede i vannkanten.

– Jeg hadde ikke vært ansatt i Larvik mer i noen få dager, og jeg hadde aldri vært på et åsted. Det er vel derfor jeg husker alt dette så godt, sier Jørn Lier Horst. Jeg var på egentlig på Orden. Men så ringte sjefen min en ettermiddag. Sa jeg måtte komme inn på stasjonen. De trengte en til å holde vakt. Utenfor et åsted. Han var kort på telefonen. Jeg kjørte inn, fikk en uniform, en tjenestebil og en kort orientering. Mann sånn og sånn, død sånn og sånn. Naboer hadde fattet mistanke fordi postkassa hadde fylt seg opp og utelyset sto på om nettene.

Horst smiler.

– Det hører vel med til historien at mannen som briefa meg, var svigerfaren min, sier han. – Jeg hadde gifta meg med Beate den våren; det var sånn jeg hadde havna i Larvik.

Vesle Jørn var glad i å lese, men det var aldri snakk om at han en gang skulle bli forfatter. Ikke politimann heller, for den slags skyld. (Foto: Dag Nordsveen)

Jørn Lier Horst er fra Bamble. Yngste sønn i en familie på fire. Faren var mekaniker, mora hjemmeværende, storebroren skulle bli rørlegger. Vesle Jørn var glad i å lese, han var glad i hørespillene på radioen, han dikta til og med videre på dem i ventetida mellom episodene, men det var aldri snakk om at han en gang skulle bli forfatter. Ikke politimann heller, for den slags skyld. Han gikk i speideren, og i den grad den unge Jørn hadde konkrete planer for framtida, så var det å bli kokk. Han skulle jobbe på cruiseskip, han skulle seile over havene, se verden. Men så vokste han på seg en hang til å bli sjøsjuk, og etter militæret tok han jobb som nattevakt på Skjærgården hotell og badepark i Langesund. Og der, en begivenhetsløs natt bak resepsjonsdisken, kom han i skade for å velte en kaffekopp ut over ei avis han satt og leste. Og da han løfta opp koppen, hadde den utslåtte kaffeskvetten danna en ring rundt en annonse.

– Den var fra politihøyskolen inne i Oslo, sier Jørn Lier Horst. Jeg husker setningen. De var ute etter mennesker som evner å tenke annerledes når andres tanker har låst seg. Det var den typen folk de var ute etter. Jeg leste den setningen mange ganger. Mennesker som evner å tenke annerledes. Ja. Jo. Jeg kjente meg liksom igjen. Jeg hadde ikke tenkt på det sånn før, men det slo meg at akkurat det kunne jeg.

De var ute etter mennesker som evner å tenke annerledes når andres tanker har låst seg.

– Så søkte du?

– Jeg søkte, og jeg kom inn, og jeg flytta inn på politiskolens internat i Industrigata i Oslo. Og etter at jeg hadde gått der noen måneder, så sendte mora mi meg ei bok.

– Av Henning Mankell?

– Ja, du har hørt den historien før, ja? He-he. Ja, jeg pleier å fortelle den, jeg synes den er litt ålreit. Og for å ta det helt kort, så leste jeg den boka og tenkte at sånn vil jeg bli. En sånn etterforsker. Som Kurt Wallander. Og det høres litt rart ut, kanskje?

– Ja.

– At man vil bli som en romankarakter.

– Ja.

– Men det var ikke det at Wallander var plaget og fordrukken og tjukk og bitter, altså. Det var ønsket hans om å forstå forbryterne. Det er jo som heter at man jager et monster og finner et menneske, ikke sant. Og det er det jeg mener: Wallander følte omsorg for forbryterne også, han ønsket forstå dem, og det gjorde ham til en god etterforsker.

Vi kjører inn på festningsområdet i Stavern. Horst leier et kontor i en gammel militærbrakke. Politihøyskolen holder også til her, og nå, tre år etter at han sluttet i politiet, holder Horst seg oppdatert på nye etterforskningsmetoder i deres felles kantine. Han parkerer utafor ei lang, gul trebrakke.

Jørn Lier Horst smiler.

– Du har vel fått med deg hvordan jeg begynte å skrive, kanskje?

– Ja.

– Det er sant, altså. Det var den kvelden jeg pælma en krimroman i veggen fordi jeg syntes den var så dårlig. Og kona mi sa: hvis du trur du kan gjøre det bedre sjøl, så synes jeg du skal begynne med en gang. Og det gjorde jeg også. Den samme natta.

Og kona mi sa: hvis du trur du kan gjøre det bedre sjøl, så synes jeg du skal begynne med en gang. Og det gjorde jeg også. Den samme natta.

– Hvilken roman var det du kasta i veggen?

– Nei, det kan jeg nesten ikke si.

– Men var den norsk?

– Ja, det var den.

Den opprinnelige planen var å skrive den ene boka, dels for å bevise overfor kona si at han kunne skrive en bedre krim enn dem han kastet i veggen, dels for å få Ronald Ramm-saken ut av systemet. Men før Jørn Lier Horst visste ordet av det, var han solgt til England og Slovakia og Thailand og Island. Han ble æresmedlem i South Asia Association of Crime Writers, han leste for tusenvis av mennesker på et slott i Jaipur i India, han mottok utmerkelser av politiutdanninga i Polen. Snart var Jørn Lier Horst oversatt til tretti språk. Han mottok Glassnøkkelen for Nordens beste kriminalroman. Han fikk Bokhandlerprisen av kulturminister Anniken Huitfeldt, og da, da han satt i salen, i en skinnende blank blazer, så tenkte Jørn Lier Horst at det kanskje var forfatter han var, ikke politimann.

Vi går opp en mørk trapp. Ved ei dør henger et lite skilt i imitert messing. JØRN LIER HORST – WILLIAM WISTING står det. Og under: KONTORFELLESSKAP. Kontoret hans er lite, mørkt og overfylt. På veggene henger kart og avisoppslag fra gamle drapssaker. Hyllene er fylt med lovsamlinger, fagbøker fra politiet, kriminallitteratur, statuetter og politiredskaper: håndjern, en kikkert, ei remse fra en politisperring.

– Jeg har ikke noe å by på altså, verken av vått eller tørt, sier han og rydder en bunke barnebøker vekk fra en stol.

Jørn Lier Horst åpner en bærbar datamaskin.

– Egentlig skriver jeg bøkene mine i excel, sier han, før jeg skriver dem i word. Han trekker en tjukk finger bortover skjermen.

– Hver kolonne er et kapittel, og nedover her skriver jeg stikkord for handlingen. «Wisting har glemt pizzakvelden». «Spørre Line om tilgang til VGs tekstarkiv». Og så har jeg noen faste rader bortover her; det er tid og sted, det er været, hvilke karakterer som er involvert i de ulike scenene. På den måten bygger jeg et skjelett av handlinga.

Horst setter seg tilfreds tilbake.

– Er det ikke litt – kjedelig?

– Kjedelig? Å, he-he, nei, det er ikke kjedelig. Eller – hva mener du?

– Ja, denne enorme ordenen, dette systemet?

– Jeg synes nå dette er ganske surrete, jeg da, sier Jørn Lier Horst og ler.

– Det står ikke hvem som er morderen her?

– Hå-hå, nei. Han har jeg her! sier Horst og banker en knoke mot panna. Det er jo ikke sånn at jeg trenger å minne meg sjøl om hvem som er morderen!

Det er jo ikke sånn at jeg trenger å minne meg sjøl om hvem som er morderen!

Jørn Lier Horst smiler. Han sier at det han koser seg aller mest med, er arbeidet med å få tannhjulene til å klikke på plass. Til å få denne veven av villspor og ledetråder til å vokse sammen til en større helhet. Historien foran oss, som ligger strødd utover i det lysende grønne og hvite excel-dokumentet, vil til høsten bli Jørn Lier Horsts tolvte roman om William Wisting. Den er løselig basert på den såkalte Kristin-saken. Ei tolv år gammel jente ble funnet drept i Stavern. Politiet pågrep etter endel fram og tilbake personen Horst mente var drapsmannen. Han ble siktet og dømt, men frikjent i ankesaken og levde 17 år i frihet; han bodde i Sverige, i Estland, og til slutt flytta han tilbake til Larvik.

– Det var skremmende egentlig, hvor sikker jeg var, sier Jørn Lier Horst. – Vi hadde jaget en barnemorder, og vi hadde tatt ham, men så måtte vi la ham gå. Det var forferdelig frustrerende, jeg lå våken mange, mange netter, og selv om jeg hadde en god del kontakt med Roar, faren til Kristin, i årene etterpå, kunne jeg ikke drive å fortsette å leite etter bevis når han var frikjent i en høyere rettsinstans; det ville være i strid med påtaleinstruksen.

Den opprinnelige planen var å skrive den ene boka, men så ballet det på seg. Da han fikk Bokhandlerprisen, tenkte Jørn Lier Horst at det kanskje var forfatter han var, ikke politimann. (Foto: Dag Nordsveen)

– Roar, sier du? Er du på fornavn med ham?

– Ja. I årene før morderen ble felt av nye DNA-funn, etterforsket han saken selv. Og jeg ga ham råd underveis. Og vi ble godt kjent, etter hvert. Og det var egentlig litt – hva skal jeg si – problematisk.

– Hva da?

– Det plaget meg at jeg tilbragte tid med pårørende etter de forferdeligste forbrytelser, samtidig som jeg skrev krim, for å underholde folk. Jeg sa det til Roar. At jeg syntes det var vanskelig. Og vet du hva han sa da? Vi har alle romanene dine hjemme i bokhylla, sa han! Vi leser dem og snakker om dem, sa han. Og faktisk finner vi trøst i dem, sa han. For i bøkene dine, så finner William Wisting morderen til slutt. I bøkene dine blir det orden i kaoset.

Jørn Lier Horst lukker laptopen.

– Jeg fikk en tekstmelding av kona di, sier jeg.

– Ja, du gjorde vel det, sier Horst.

– Jeg siterer: Som ektemann kan han ofte være vanskelig å få kontakt med, fordi han lever i en boble.

Som ektemann kan han ofte være vanskelig å få kontakt med, fordi han lever i en boble.

– Ja.

– Ja?

– Jeg kan ikke si noe annet enn at hun har helt rett i akkurat det. He-he. Før satt jeg jo hjemme og skrev, ikke sant. Jeg hørte ikke etter, jeg datt ut av samtaler, jeg fikk beskjeder om diverse, hente unger, kjøpe inn til middag; alt gikk inn i det ene øret og ut av det andre. At vi har holdt ut i 21 år, sier nok mest om henne. Det blir jo sagt at kreative mennesker hele tida higer etter å komme inn i flytsonen, ikke sant. Inn i den kreative bobla, helt uten forstyrrelser utenifra. Men for meg…

Jørn Lier Horst ler.

– For deg?

– For meg er det en evig kamp å komme ut av den.

Han ser på klokka og spør når toget mitt går. Om jeg vil at han kjører meg til stasjonen i Larvik. Skumringa har allerede begynt å legge seg over de gamle militærbrakkene. Det er lite trafikk nordover. Tettstedet Rødberg, der Jørn Lier Horst ble bedt om å vokte Ronald Ramms blodige lik for drøyt tjueen år siden, ligger søvnig i ei skråning ned mot Oslofjorden.

– Det var kaldere da enn nå, sier Horst stille. – Jeg husker at jeg var kald på beina. Jeg husker at jeg fikk sette meg inn i bilen til en erfaren etterforsker. At vi satt der og så at liket ble båret ut. Og at han snudde seg mot meg og spurte om jeg ville være med inn.

– Hva husker du mer?

Jeg husker at jeg stakk hendene i lommene da vi gikk inn der. For å ikke komme borti noe, ikke ødelegge bevis. Det hadde jeg lært på politihøyskolen. Også husker jeg den merkelige følelsen som steig i meg mens jeg gikk fra rom til rom og så hvordan dødskampen hadde utspilt seg. Jeg veit ikke hva det var. Det likna følelsen av avmakt. Kanskje var det et slags sinne jeg følte også. Kanskje sorg. Men ikke helt, heller. Det er rart. Jeg har aldri helt greid å sette ord på følelsen av å gå sånn, i en morders fotspor.

Jørn Lier Horst har stoppet utenfor Larvik stasjon. Han trekker pusten og sier:

Mest av alt likner det på sult.

Knut Gørvell
Jeg er salgs- og markedsdirektør i Cappelen Damm med ansvar for skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk.