Romanen som imponerte "alle"

Malin Persson Giolito har skrevet sitt livs roman

Foto: Viktor Fremling

Hun er datteren til Leif G.W. Persson, men hun står svært stødig på egne bein. Størst av alt er en sylskarp fortelling som blåser leseren av banen fra første side.

Romanen åpner i stillheten etter en skoleskyting. Og folder seg etter hvert ut som en fortelling om hvordan et helt samfunn er preget av ulikhet.

Størst av alt ble en «snakkis» allerede på bokmessen i London, og et 20-talls land var ganske raskt ute med å sikre seg rettighetene til den. Ble du overrasket over den umiddelbare suksessen romanen fikk?

– Ja, det ble jeg. Det går ikke an å forberede seg på noe sånt. Den fantastiske uken forandret hele mitt forfatterliv. Jeg hadde jo skjønt at denne romanen kom til å bli mottatt på en annen måte enn mine tidligere bøker, og også at forleggeren og agenten min var forventningsfulle; men ja, jeg måtte klype meg i armen mange ganger de dagene. Og det tok jo ikke slutt etter London-messen, jeg har blitt gledelig overrasket mange ganger det siste året.

Den fantastiske uken forandret hele mitt forfatterliv

I åpningen av romanen befinner vi oss i et klasserom, like etter en skoleskyting. Det er en dramatisk start?

– Ja, det er minuttene etter en tragedie på et Shakespearsk vis. Men på en måte også motsatsen til en dramatisk start, ettersom det er et øyeblikksbilde tatt minutter etter katastrofen, det er drypp stille, det er stengt, absolutt alt er over på et vis. Samtidig er det der det begynner.

Størst av alt er et rettsalsdrama, men også en sterk fortelling om dagens Sverige.

 Hvorfor valgte du å legge skyte-episoden til en skole?

– Det er vanskelig å svare på. Hvorfor skoleskyting? Antagelig fordi jeg ville skrive om skolemiljøet, det der stedet hvor vi sender barna våre hver dag, og forventer oss at de skal klare seg. Jeg har mine egne barn på en skole hvor det går nesten 4000 elever, det er som en liten by hvor barna er i total majoritet. Man behøver ikke å ha lest Fluenes herre for å synes at det er en ubehagelig tanke.

Men det handler nok også om at jeg ville finne et miljø som kunne vise tverrsnittet av samfunnet vårt. I romanens prolog får Maja si, når hun sitter der midt i dramatikken, i klasserommet, at personene der inne «ikke passer sammen», de «pleier ikke å møtes». Skolen er et av de få stedene i vårt samfunn nå, hvor de mest utsatte og en av de mest privilegerte kan havne i samme rom. Det finnes ikke mange slike «klasserom».

Skolen er et av de få stedene i vårt samfunn nå, hvor de mest utsatte og en av de mest privilegerte kan havne i samme rom.

Historien blir fortalt gjennom hovedpersonen Maja. Kan du fortelle litt om henne?

– Maja kan beskrives som «jenta som har alt». Hun har kjærlige foreldre, hun er intelligent, populær og flink på skolen. Hun er sammen med sønnen til Sveriges rikeste mann. Allikevel er det hun som havner der i rettssalen, tiltalt for massemord. Og hun er forbannet, og ikke i det minste interessert i å be om unnskyldning eller spille et offer. Hun tenker overhodet ikke å gjøre seg til, eller innrette seg. Jeg elsker henne inderlig, men det er klart at det er ganske vanskelig å like henne, særlig i begynnelsen. Men jeg vil jo at leseren skal havne på samme sted som dommeren i rettsalen. Leseren skal – akkurat som domstolen – gradvis gjøre seg opp en mening om henne, og hva som skjedde, hvem hun «er», ettersom fortellingen fortsetter.

Maja reflekterer til og med over sitt eget navn, og hva navnet sier om henne. Hun er litt av en betrakter til sitt eget samfunn?

– Ja, virkelig. Hun har sittet inne i ni måneder, i total isolering og hun er veldig sint, skuffet, føler seg sviktet, overlatt og misforstått. Det sinnet gir også grobunn for en hel del tanker om omgivelsene, og alle hun treffer. Og hun er en intelligent tenåring – ingen er vel mer hensynsløse i sitt syn på verden?

 Hva var det du ville utforske da du begynte på denne historien?

– Drømte jeg om å skrive en betraktning over vårt samfunn? Ja, absolutt. Men ganske snart ble Majas historie viktigere enn noe annet. Hun, og det hun gjennomgår – hvordan vi dømmer henne ettersom hva hun forteller, og likeså hvordan vi dømmer vår omverden. Samtidig som hun igjen skal dømmes av domstolen. Jeg er veldig opptatt av hvordan vi iscenesetter disse ideene som våre samfunn hviler på – menneskers likeverd, ikke bare på individnivå, men også i våre samfunnsstrukturer.

Eller så ville jeg bare fortelle enda en historie om en jente som treffer en gutt og så blir de forelsket, men det går ikke så bra… jeg vet ikke.

Du selv gikk på skole i samme område som Maja. Var det store ulikheter mellom elevene da du gikk der?

– Ja, Nå har jeg jo funnet på en skole som ikke finnes på ordentlig, men på Danderyds gymnas hvor jeg gikk, var jo alt fra golfgymnaset hvor Parnevik gikk (han ble hentet med helikopter da han ble uteksaminert) til verkstedlinjen, der det gikk unge som ikke kom fra Danderyd. Men jovisst var det segregert.

LES OGSÅ: Størst av alt – «en forferdelig god bok»

Synes du det er for lite fokus på hvilke utfordringer slike klasseskiller gir?

– I aller høyeste grad. Den politiske diskusjonen i dag handler egentlig ofte kun om innvandring og integrasjonsproblem. Og det er klart at det finnes noen grupper i samfunnet som utnytter fremmedfrykt for å flytte fokuset bort fra økonomiske ulikheter. Det er ikke noe nytt, og det har aldri ført til at de svakeste i samfunnet har fått det bedre. Det er en veldig farlig vei å gå.

Du er selv advokat. Og du har kalt Størst av alt et rettssalsdrama. En sjanger som kanskje er mer utbredt i USA enn her i Skandinavia. Hvilke fordeler synes du det gir å legge handlingen til en rettssal?

– Jeg jobbet som advokat i ti år, og som jurist i EU i ytterlige 10 år, men nå er jeg forfatter på heltid.

Alle romaner handler om konflikter og – som regel – konfliktløsning. Vårt rettssystem er det verktøyet vi har funnet opp for å kunne håndtere konflikter, og rettsalen er rommet vi gjør det i. Nå er ikke den nordiske rettsprosessen den mest dramaturgisk tilgjorte, og jeg tror det er noe av grunnen til at vi ikke har utviklet den sjangeren mer. Men da jeg til slutt fant en måte å komme rundt det, føltes det fantastisk. Jeg synes at rettsprosessen er utrolig dramatisk, og jeg liker velkomponerte fortellinger, når en roman er smart innpakket. Det er også derfor jeg virkelig ville benytte meg av rettsprosessen som rammeverk for Majas historie. Og jeg synes oppriktig sagt at det ble fantastisk bra. Selv om jeg lenge hadde mine tvil til om jeg skulle klare å få det til.

– Jeg trodde at jeg ville skrive en roman om skoleskyting, men det viste seg at jeg ville fortelle Majas historie. Og jeg er utrolig stolt av henne.

Og også tematikken om skoleskyting er noe uvant for oss i Skandinavia, noe som nok mange anser for å være et amerikansk fenomen, – var det vanskelig å se for seg en slik situasjon i Sverige?

Ikke i det hele tatt, dessverre.

Til slutt – hva er det du er aller mest fornøyd med å ha fått til med denne romanen?

– Majas stemme. Jeg trodde at jeg ville skrive en roman om skoleskyting, men det viste seg at jeg ville fortelle Majas historie. Og jeg er utrolig stolt av henne.

Les mer og bestill boka på cappelendamm.no.

LES OGSÅ: Størst av alt – Skam møter Grisham

Maria Myrvoll
Maria er markedssjef for oversatte bøker hos Cappelen Damm.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *