Fiendens plass i heltefortellingen

En krimlitteratur uten mordere

Vi må gi større plass til morderen i krimlitteraturen, skriver krimforfatter Eirik Husby Sæther.

Krimlitteraturen har utelatt menneskene som dreper fra historiene. I en typisk krimroman er det politimannen som er hovedpersonen, og det gis liten plass til andre. Vår helt skal slåss mot den ukjente ondskapen.

De gode mot De onde er en svært enkel virkelighetsoppfatning, og det er aldri meningen at du som leser skal tvile på at vår helt står på den rette siden. Det er heller aldri meningen at du skal føle sympati for gjerningspersonen som helten jakter.

Et av krimlitteraturens hovedmål er at du som leser skal gjette hvem som er morderen underveis, og du skal alltid ta feil når avsløringen kommer. Det betyr at gjerningspersonen, fienden, aldri vil fremstå som et menneske før avsløringen, og da er fortellingen over. Fienden vil være Den onde i kraft av sin anonymitet, fienden er ikke mer enn de grusomme handlingene som begås, og drapene skal være makabre for å vekke hatet i leseren og den påfølgende sympatien med vår helt.

Utenfor samfunnet

Jeg jobber til daglig som politietterforsker i Oslo og har truffet flere drapsmenn, og jeg har følt medlidenhet med dem alle. De har falt utenfor samfunnet fra tidlig alder og ikke fått den hjelpen de har krav på, de har utviklet et høyt rusmisbruk, de mangler jobb og bor i en kommunal hybel. De husker egentlig ikke selve drapet, og de som faktisk husker drapet, aner ikke hva som var motivet.

De må ha blitt sinte på livet, og plutselig blir dette sinnet rettet mot en venn eller et familiemedlem. For alle som dreper i Norge, kjenner offeret. Åstedene er ofte svært blodige, mye mer blodige enn hva krimlitteraturen beskriver. En gjerningsperson har slått altfor mange slag eller gitt altfor mange stikk med en kniv. Volden er meningsløs og ikke gjennomtenkt.

I dette lyset blir ikke fienden like ond, han blir sørgelig svak, og da blir ikke helten vår like god. Skillet er ikke så tydelig som krimlitteraturen vil at det skal være.

Hvorfor dreper morderen?

Skal gjerningspersonen tre tydelig frem, må fienden bli tydeligere hovedpersonen. Fienden må få like mye plass i fortellingen som helten, og fortellingens tema må være motivet for drapet. Formålet må ikke være å overraske leseren med hvem morderen er, men hvorfor morderen drepte.

Ved siden av jobben som politietterforsker, har jeg skrevet to kriminalromaner med dette formål: Judaskysset og Det blå barnet.

Judaskysset handler om rusmiljøet i Oslo, om barna som havner der, hvor vanskelig det er for barna og komme seg vekk når rusen betyr alt og om foreldrene som har mistet sine sønner til Oslo S. Politimannen Mikael Wulf har en bror, William, som er i rusmiljøet, og Mikael prøver å holde familiebakgrunnen skjult for andre kollegaer.

Les mer og kjøp «Det blå barnet» på cappelendamm.no.

Det blå barnet handler om slektshistorien til Mikael Wulf og William, og viser familien fra bomullsfabrikken på Sagene ved Akerselva og det harde livet for hundre år siden. Gjennom hvert nye slektsledd arves tendensen til vold og avhengighet, og bokens tema er om det er arv eller miljø som former oss, om det finnes et gen for vold og rusmisbruk. Både Mikael og William slåss mot arven etter sin fattige arbeiderfamilie, det er en indre fiende, ikke en ytre, ukjent gjerningsperson.

For at krimlitteraturen skal bli mer virkelighetsnær, kan ikke morderen være den ukjente onde. Han må bli et menneske.

Skrevet av Eirik Husby Sæther, politietterforsker og forfatter

Les også: 
Å se 100 døde

Eirik Husby Sæther
1 kommentar
  1. Dette var veldig sterk og modig skrevet. Man må føle gjennom hele boken med de som har det forferdelige før de tar livet til slutt. Og det hvordan Eirik Husby Sæther forteller i sine bøker, er det slik at man tror man er sammen med dem i hver av en eneste bok. ☺

    18. mai 2017 kl 16:56

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *