Terningkast syv

Gard Sveen har lest Hans Olav Lahlums «Isbjørngåten»

«Forrige gang jeg anmeldte deg på lanseringen, det var Haimennesket, da fikk du en sekser. Og Isbjørngåten er rett og slett bedre enn Haimennesket. Da blir det veldig vanskelig, terningen har rett og slett ikke flere sider.» skriver krimforfatterkollega Gard Sveen om Hans Olav Lahlums nyeste krimroman om K2 og Patricia.

(Bjørne-)krimforfatterkollega Gard Sveen har lest Hans Olav Lahlums Isbjørngåten. Konklusjonen? Det er definitivt plass til to bjørner i den norske krimhøsten.

Krimforfatterkollega Gard Sveen skulle gjerne gitt Isbjørngåten terningkast syv om han kunne. Kjøp den nå på cappelendamm.no.

Under lanseringen av Isbjørngåten for et par uker siden fikk Hans Olav Lahlum noe så morsomt som en live-bokanmeldelse, utført av krimforfatterkollega Gard Sveen, som selv er aktuell med spionthrilleren Bjørnen.

For deg som har det travelt, det viktigste først

Gard Sveen konkluderte i sin anmeldelse slik:

«Hans Olav hadde nok også blitt en utmerket jurist og ikke bare en gnistrende forfatter og historiker: Han nærmest lover flere bøker i serien om K2 og Patricia i etterordet, men tar følgende svært så drøye forbehold:

  • Han må fortsatt være i live
  • Folk må ønske å lese disse bøkene
  • Han må ha ideer som minst er på høyde med de tidligere bøkene

Du trenger ikke å tvile på det, Hans Olav: Vi ønsker oss flere bøker, både om K2 og Patricia og alt mulig annet. Forrige gang jeg anmeldte deg på lanseringen, det var Haimennesket, da fikk du en sekser. Og Isbjørngåten er rett og slett bedre enn Haimennesket. Da blir det veldig vanskelig, terningen har rett og slett ikke flere sider.»

Har du derimot ti minutter, er hele anmeldelsen vel verdt tiden det tar å lese. Her har vi gjengitt den i sin helhet:

Om Isbjørngåten (og andre bjørner i nyere norsk krim)

Omløpshastigheten i denne bransjen blir bare større og større – og nei, det er ingen overraskelse at Hans Olav Lahlum kommer med ny kriminalroman i år igjen.

Les også

Spionthriller basert på Treholt-saken

Ukas krimtips: «Bjørnen» er en spionthriller i det absolutte toppsjiktet

For oss andre som er litt mer bedagelig anlagt, er det selvsagt helt nødvendig å ha folk som Hans Olav forrest i feltet. Det er lite annet å gjøre enn å stå opp om morgenen, i stedet for å ligge å dra seg til over lunsj, når man står overfor en mann som gir ut to bøker på tre uker: Isbjørngåten og Sjakkgeniene.

Krimforfatterkollegaer Knut Nærum og Gard Sveen flankerer kveldens hovedperson under lanseringen av Isbjørngåten. Foto: Knut Gørvell.

Hva er dette, en slags polarutgave av min egen spionroman?

Så – vi er samlet her i dag, som det heter – ikke for å ta farvel med Isbjørngåten – men for å ønske den velkommen. Til å begynne med var jeg redd for at vi hadde skrevet den samme boka, jeg har jo da skrevet krimmen som heter Bjørnen som kom ut i juni, en bok om jakten på en spion som ble kalt Bjørnen, og noen måneder etterpå kommer Hans Olav med Isbjørngåten om en mann som ble kalt Isbjørnen. Jeg tenkte da jeg hørte tittelen: hva er dette, en slags polarutgave av min egen spionroman? Er det Roald Amundsen-versjonen av Bjørnen?

Nei, heldigvis ikke – Isbjørngåten er noe helt annet enn en spionroman fra den kalde krigen. Noen likhetstrekk er det selvsagt. Tidsepoken er for en stor del den samme, vi befinner oss på det tidlige 1970-tallet og motivet bak forbrytelsene er også nokså likt. Uten å avsløre for mye, kan vi si at kjernen i Isbjørngåten, som i min egen Bjørnen, ligger i det vi litt høystemt og pretensiøst kan kalle fortidens hevn.

Men Isbjørngåten kretser ikke bare rundt én gåte – det er faktisk en gåte i en gåte.

Det er altså snakk om to forsvinninger, to kidnappinger av den berømmelige Isbjørnens barn med 40 års mellomrom. Den første kidnappingen fant sted i 1933 – og de fleste vil da forstå at Hans Olav spiller på myten og saken om kidnappingen av Charles Lindberghs lille sønn i USA i 1932. Den kidnappingen ble kalt The greatest story since the resurrection – den største historien siden oppstandelsen – og slik var det også med Fabricius i Norge i 1933.

Tidsaktuell

Kanskje har Hans Olav også villet skrive en enda mer tidsaktuell krim enn man kan anta i utgangspunktet: Om Charles Lindbergh kan man si at han var den fremste talsmannen for America First, en isolasjonistisk bevegelse som ville holde USA ute av andre verdenskrig og som også var vennskapelig innstilt overfor Hitler-Tyskland. Franklin D. Roosevelt sa til sin finansminister i 1940: «If I should die tomorrow, I want you to know this, I am absolutely convinced Lindbergh is a Nazi.»  Vår tids egen Charles Lindbergh er jo ingen ringere enn Donald Trump – The Tangerine in Command.

Vår tids egen Charles Lindbergh er jo ingen ringere enn Donald Trump – The Tangerine in Command.

Men Bjørn Christopher Fabricius, altså Isbjørnen, er slett ingen Donald Trump, selv om han er en mytisk karakter det er nær sagt umulig å forstå seg på – men han kan vel sies å likne Charles Lindberghs America First-bevegelse i den forstand at han lever mer eller mindre i selvvalgt isolasjon. Eller gjør han egentlig det?

Les også

Ny norsk spionthriller:

Sommerens store norske spionthriller er inspirert av Treholt-saken

Isbjørnens mange ansikt

Det verserer nemlig høyst ulike versjoner av hvem Isbjørnen egentlig er, og ikke minst hvem han var under de to verdenskrigene. En knallhard forretningsmann, javel, men var også han en skruppelløs krigsprofitør under begge kriger eller en mann med integritet og ære? Var han som Charles Lindbergh selv en slags fordekt nazist eller en som sto med ryggen rak? Det hele blir en kamp om sannheten. Men som Donald Trumps advokat Rudy Guiliani sier: «The truth is not the truth» – heller ikke i historien om Isbjørnen.

Som de fleste andre rike og mektige menn, vil Isbjørnen ha full kontroll på historien om seg selv. Stort sett all informasjon K2 får i saken, kommer fra Isbjørnen selv – eller navn han gir K2. Det blir K2s nesten umulige oppgave å holde sannhet fra løgn, og å nøste opp to gåter fra hver sin ende.

Ja, og hvordan går det egentlig med K2 i Isbjørngåten?

Og dette er jo et helt sentralt tema når man skal bedømme en bok, trår vi vannet eller beveger vi oss framover, eventuelt bakover?

Når man har skrevet noen bøker selv, finner man fort ut at man begynner å kretse omkring de samme motivene, vende tilbake til mange av de samme karakterene, ulike i navn, men i type i stor grad de samme menneskene. Som Hans Olav selv har sagt en gang: skriver man på en serie for lenge, risikerer man å stivne i formatet, ikke bare går leserne lei, men det gjør sikkert forfatteren også etter hvert – og enten man vil det eller ei, så siver likegyldighet og gjentakelse ut i skrivinga. En forfatter bør ha altså ha noe nytt å bringe til torgs – et brudd med det man har gjort før eller en synbar utvikling i en eller annen retning.

Paradigmeskifte

Kjøp De fems tegn på cappelendamm.no.

Hans Olav kommer inn på dette i bokas etterord.I fjor ga han ut De fems tegn, som er noe helt annet enn serien om K2 og Patricia – De fems tegn er en svært så mørk affære. Og det er akkurat i denne bruddflaten mot De fems tegn at Isbjørngåten kanskje innvarsler et aldri så lite paradigmeskifte i Hans Olavs forfatterskap.

Nærmere Philip Marlowe enn Hercule Poirot

I bokas første del kommer det best til syne – vi er ikke bare i et typisk Lahlum/Agatha Christie-landskap, men vi er kanskje vel så mye i et noir-aktig landskap. Selv om K2 på ingen måte skal beskyldes for å ha blitt en desillusjonert fyllefant som holder seg fast i bardisken og ligger seg gjennom hele damegarderoben, er han etter min mening denne gangen langt nærmere Philip Marlowe enn Hercule Poirot. Om Hans Olav hadde latt det regne uavlatelig i boka, hadde vi kanskje følt oss hensatt til et regnfullt Los Angeles i svart-hvitt om vinteren, der Humphrey Bogart eller Robert Mitchum kjører rundt i sene kveldstimer omgitt av kjølige, vakre kvinner som bærer på mørke hemmeligheter og en fortid de vil drepe for at ikke kommer for en dag.

K2 forstår at både Isbjørnen og kona hans bærer på en stor hemmelighet, men hvilken?

Et spesielt bilde kan bringe tankene til en av de mest kjente filmene fra 1950-tallet: Isbjørnens kone regjerer med sitt eget tjenerskap i herregårdens andre etasje som en slags omvendt Gloria Swanson i Sunset Boulevard. K2 forstår at både Isbjørnen og kona hans bærer på en stor hemmelighet, men hvilken?

Og det er flere hardkokte elementer her:

K2 involveres i en hemmelig etterforskning som er helt på kanten av hva han har lov til å drive med, han tvinges til å oppsøke mennesker som i mange tilfeller er bunnløst ensomme og som har tapt alt de hadde. Siden det er snakk om kidnapping av barn, ikke bare ett, men to – tvinges K2 også til å se sitt eget liv i perspektiv. Han nærmer seg midten av livet, på 70-tallet ville han vel statistisk sett vært over middagshøyden, han er alene, han er barnløs og han har gjort seg noen svært bitre erfaringer i kjærlighetslivet. Når han i ensomhet inntar sine måltider på en av byens kafeer eller hjemme, kan man nesten høre gjenklangen av bestikket i et halvtomt og stille lokale. I noen partier tenker jeg at vi nesten kunne ha vært vitne til en scene eller to fra det jeg kaller amerikanske skilsmissenoveller, som Raymond Carver eller Amy Hempel, der vi befinner oss i et landskap, både mentalt og fysisk, hvor det ikke finnes noen begynnelse eller slutt. For K2s del innebærer dette at han kanskje drukner sine egne bekymringer for om han har levd livet sitt riktig, i nettopp enda mer arbeid.

Les også

«Sommerens spenning er i boks»

Terningkast 6 i VG til Gard Sveens «Bjørnen»

Stilt overfor alenemoren som sannsynligvis har mistet sin eneste sønn, tvinges K2 til å se sin egen sårbarhet, selv om han kanskje ikke forstår det selv en gang. Store deler av forsvinningssaken fyller K2 med en tvetydig følelse han knapt har noen ord for. Og her er boka etter min mening på sitt aller beste: K2 famler bokstavelig talt i mørke, mens han langsomt forsøker å nøste i Isbjørnens liv.

Den tradisjonelle Lahlumske ånd

I bokas andre del – uten at vi skal nevne årsaken – glir vi mer over i den mer tradisjonelle Lahlumske ånd, og plottet skrur seg kraftig til etter et avgjørende gjennombrudd i etterforskningen. Nå skal kortene som er spilt ut i bokas første del plukkes opp av en K2 som ikke lenger har tid til å reflektere over sitt eget liv eller andres miserable utgang på det samme livet.

«Double Indemnity»

Men når boka nærmer seg slutten er vi nærmest tilbake i det nattsvarte – vi ender, om ikke i en Double Indemnity, så i en dobbeltbunnet tragedie som også bringer tankene til den mer hardkokte tradisjonen. Isbjørngåten handler så definitivt ikke bare om å få en krimgåte til å gå opp på klassisk vis, det er også en bok med en mørk klangbunn, og til slutt er det opp til leseren selv å avgjøre hva slags følelse man sitter igjen med når boka klappes igjen, om man i det hele tatt klarer å bestemme seg.  Nok en gang, uten å avsløre noe som helst: Hans Olav tilsetter en god del kullsvart blekk helt mot slutten, noe jeg synes var svært så vellykket. Om det fyller meg med en dyp følelse av lykke på vegne av menneskeheten, er et helt annet spørsmål.

Konklusjonen: terningkast 7

Hans Olav hadde nok også blitt en utmerket jurist og ikke bare en gnistrende forfatter og historiker: Han nærmest lover flere bøker i serien om K2 og Patricia i etterordet, men tar følgende svært så drøye forbehold:

  • Han må fortsatt være i live
  • Folk må ønske å lese disse bøkene
  • Han må ha ideer som minst er på høyde med de tidligere bøkene

Du trenger ikke å tvile på det, Hans Olav: Vi ønsker oss flere bøker, både om K2 og Patricia og alt mulig annet. Forrige gang jeg anmeldte deg på lanseringen, det var Haimennesket, da fikk du en sekser. Og Isbjørngåten er rett og slett bedre enn Haimennesket. Da blir det veldig vanskelig, terningen har rett og slett ikke flere sider. Vi får si som de sier til ungdomsskoleelevene i dag: Hvilken karakter synes du selv at du fortjener da?

Forrige gang jeg anmeldte deg på lanseringen, det var Haimennesket, da fikk du en sekser. Og «Isbjørngåten» er rett og slett bedre enn «Haimennesket». Da blir det veldig vanskelig, terningen har rett og slett ikke flere sider.

Gratulerer så mye med Isbjørngåten – vi gleder oss til fortsettelsen … !

Ønsker du krimtips og andre boknyheter fra Cappelen Damm rett i innboksen, meld deg på nyhetsbrev her!

 

Susanne Hartvåg
Jeg er markedssjef for krim og oversatt litteratur i Cappelen Damm. Jeg elsker når den rette boka treffer den rette leseren!
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *