Knut Nærum med ny Oberon Qvist-krim:

– Alt er et forsøk på en hyllest til sjangeren, med mange referanser, fortalt lett og muntert

Knut Nærum Den gåtefulle Oberon QvistKnut Nærum Den gåtefulle Oberon Qvist
Knut Nærum er aktuell med krimboken Den gåtefulle Oberon Qvist. Den er et langt kjærlighetsbrev til den klassiske krimmens gullalder. (Foto: Agnete Brun).

Gammel krim blir som ny idet Knut Nærums mesterdetektiv Oberon Qvist vender tilbake.

Den gåtefulle Oberon Qvist Knut Nærum
Den gåtefulle Oberon Qvist er Knut Nærums oppfølger til Døde menn går på ski, De dødes båt og Voodoo på vestkanten. Kjøp boken på Cappelendamm.no.

– Jeg mener bestemt at jeg har gjort noe helt nytt denne gangen, sier Knut Nærum.

Han setter opp et skøyeraktig ansikt, et sted mellom «godt fornøyd med eget utsagn» og «obsternasig». Venter på reaksjonen, med et glimt i øyekroken. Nabolags-kaféen har akkurat åpnet for dagen, sensommeren har gjort seg gjeldende i Birkelunden og 11-trikken til Kjelsås skrangler forbi og inn i høsten.

– Noe nytt, Nærum?

– Ja! En helt ny form!

– Du store pekingeser.

– Altså, du kan sikkert peke på hver eneste lille ting i boken og si at det er gjort før, men helheten er nyskapende, sier han og legger til:

– Hvordan tingene henger sammen.

For ting henger sammen. Boken som foreligger i disse dager, Den gåtefulle Oberon Qvist, er den fjerde innretningen i Nærums faux-krimserie påbegynt med Døde menn går på ski i 2002, fulgt opp med De dødes båt (2008) og senere Voodoo på vestkanten i 2015. Historier om den brilliante privatdetektiven Oberon Qvist og hans kronikør, den blodfattige og noe forvirrede forfatteren Kjell Nilsen, omtalt av seriens selvutnevnte redaktør Nærum som «en kjedelig figur i midten».

– Kjell Nilsen skal ikke være så altfor mye. Han er først og fremst et nav i fortellingene. «Jeg tenker bedre med idiot i rommet,» sier Qvist et sted, og den idioten er Kjell Nilsen. Haha.

knut Nærum Den gåtefulle Oberon Qvist
Knut Nærum er forfatter og dramatiker og har gitt ut en rekke krimbøker. Nå er han aktuell med Den gåtefulle Oberon Qvist. (Foto: Agnete Brun).

Kanskje har Nilsen allerede anonymt passert kafévinduet vårt på Grünerløkka. I bøkene holder han til i Nærums eget nabolag. Først i egen trappeoppgang, to etasjer under, senere noen kvartaler lenger ned, i Steenstrups gate. De to deler forøvrig både yrke og initialer.

Blanding av moderne krim og krimgåte

I åpningen av Den gåtefulle Oberon Qvist befinner dog Nilsen seg på et litt annet sted. Bortgjemt på en holme utenfor Homborsund, full av paranoia og redsel for å bli funnet. Hans forhold til Qvist er for alvor satt på prøve. Hva er det egentlig som har hendt? Gjennom bokens kaleidoskopiske struktur nøstes mysteriet opp. Men vil Qvist redde dagen, som så mange ganger tidligere?

– Denne boken er strukturert helt annerledes. Et forsøk på å lage én historie ut av en kollasj. En blanding av gamle krimgåte-grep og fortellergrep som hører hjemme i moderne krim. Som en historie av historier, der man sklir inn og ut av de ulike delene, deler som likevel skal peke på hverandre, forklarer Nærum.

Om det skulle herske tvil: Vi befinner oss fremdeles i meta-krimmens rike. Der sitater, hint og vink til den rike krimsjangeren formelig hagler. Mellom rammefortellingen om Nilsens desperate kamp i havgapet, løser den geniale Qvist klassiske mysterier i lukkede rom, han avslører gjerningspersoner med et øye for detaljer bare Sherlock Holmes kan matche, aller helst i poirot-ske omgivelser som biblioteker eller høyfjellshotell. Qvist besitter de fleste superevner man finner hos den klassiske krim-detektiven. Det er selvsagt ikke en tilfeldighet at navnet Oberon Qvist kan nynnes som Ellery Queen, både krimpseudonymet og hovedrolleinnhaver i bøkene til fetterne Frederic Dannay og Manfred Bennington Lee. En figur etter Nærums smak.

– Du kan vel si at jeg står på skuldrene til kjemper her. Hele denne serien er lagt tett på André Bjerkes bøker om Bernhard Borge, Agatha Christie og John Dickson Carr. Alt er et forsøk på en hyllest til sjangeren, med mange referanser, fortalt lett og muntert. Det finnes humor i Sherlock Holmes også, Conan Doyle kunne være morsom når han ville være det, sier han.

Krimformen Japanerne er galne etter

Nærum hadde unnagjort de 60 historiene om geniet fra Baker Street før han hadde fylt tjue. «Krim-nerdenes ekvivalent til å lese Proust,» humrer han, og nøler ikke med å omtale seg selv som nettopp det: Krim-nerd. Han bestiller obskure krimbøker fra 30-tallet på nett, deep cuts kaller han dem, og sluker fremdeles det meste i sjangeren, både gammelt og nytt. Sin lettbente stil er han på den annen side ganske alene om, midt i den tykke krattskogen av nordisk noir.

– Altså, folk skriver fortsatt denne typen historier i resten av verden. I Japan er de gale etter denne formen for sjangerkrim, og franskmannen Paul Halter skriver gode bøker i lukkede rom-sjangeren. Den har overlevd som nisje, kanskje ikke helt ulikt folk som driver med for eksempel rockabilly-kultur, smiler han.

Candy Crush-avhengighet og krim som spill

Stilen er rask og ellevill i Nærums bøker. Drap begås og løses i løpet av noen få sider, i stor kontrast til de mange mursteinene av krim man finner hos bokhandlerne i dag.

Les også

Som om Solstad møter Roald Dahl:

En svart komedie om prostatakreft og barmhjertighetsdrap

– Jeg har heldigvis aldri vært rammet av elefantsyken. Og har aldri skrevet enn bok på mer enn tre hundre sider. Jeg mener det skal gå litt unna.

Det finnes riktignok elementer av modernitet hos Nærum også. Beskrivelser av hvordan man fjerner sine digitale spor og om Candy Crush-avhengighet dukker opp i tekstene, som kantete brudd med dens gjennomgående arkaiske tone og settinger.

– Du vil ikke finne en myrdet, litauisk prostituert i Bjørvika i mine bøker. Ikke det leie drapet som man kjenner igjen fra media. Jeg skriver ikke reportasje, jeg er mer opptatt av krim som spill.

Hvorfor tror du nordic noir har blitt populært over hele verden?

– Jeg tror det er fordi folk liker blandingen av bestialske drap og skandinavisk design! Folk som blir drept til det ugjenkjennelige, i veldig strøkne hus, har vel en viss appell? sier han lurt.

– Kanskje det skandinaviske hjem på 00-tallet har vært for verden det den engelske herregården var for krim på 20-tallet? En type sted der rike mennesker blir drept uten at noen tar seg nær av det? Det er jo et spennende sprang mellom nordisk velferdsstat og seriemordere som nok interesserer folk fra andre steder i verden.

Det er jo et spennende sprang mellom nordisk velferdsstat og seriemordere som nok interesserer folk fra andre steder i verden

Ja, for hva sier egentlig krim om samfunnet vårt? Kan man tillegge sjangeren et samfunnsperspektiv?

– Krimsjangeren speiler vårt forhold til politiet og øvrigheta opp gjennom. Hvem er det som er heltene? På midten av 1900-tallet, etter annen verdenskrig, hadde mange mistet troa på samfunnet, og slik fikk vi noir-sjangeren, med den forfyllede privatdetektiven, korrupte politifolk og et ødelagt system. Det er i det hele tatt masse spennende å lære om samfunnet i krim. Selv har jeg begynt å lese hele Staalesen-serien om Varg Veum på nytt for å se Norges-historien gjennom hans øyne. Thygesen-serien til Jon Michelet er jo knallgod Oslo-historie. Det er mange som skriver krim fordi de er sinte også, som Eystein Hanssen og Jan Mehlum.

Men hvorfor leses det så mye krim i dag?

– Jeg tror det er fordi det gir en orden og forutsigbarhet til livene våre. Krim er alltid full av rot i begynnelsen, men så går det sakte over til orden, til en løsning. Før fikk man som regel en slags lykkelig slutt, du vet når Poirot hadde samlet alle i biblioteket og presentert morderen, alt ble bra. Hos for eksempel Philip Marlowe forandret dette seg, og alt ble ikke bra. Krim fikk et svartsyn i seg. Verden ble ikke fullkommen igjen bare fordi én morder ble tatt. I den nye boken har jeg forsøkt å jobbe med begge formene.

Noe nytt, altså?

– Ja, her har du en detektiv som løser mange saker underveis, men problemene i privatlivet fortsetter gjennom boken. En kort linje, og en lang linje. Sånt blir det ekstremt kompakt krim av. Dessuten har jeg tuklet med tidslinja. Man har jo sett noen Tarantino-filmer, sier han.

Det har tatt Nærum seksten år å gi ut de fire bøkene i serien om Oberon Qvist, men stille rundt ham har det ikke vært. I høyt tempo har han gitt ut romaner og tegneserier, skrevet teatermanus og opptrådt, samtidig som jobben i NRKs gullrekkefavoritt, Nytt på nytt, gjorde ham til allemannseie. «Det er fortsatt det norske programmet med høyest vitsetetthet,» sier han om programmet han forlot i 2015, men fortsatt følger.

– Qvist-serien har hatt skammelig lav frekvens vil jeg si, sier han plutselig.

– Tenk bare på Agatha Christie, hun skrev tre bøker i året og ALLE er klassikere, fortsetter han litt nedstemt.

Apropos Agatha Christie. Hun leses jo fremdeles over hele verden?

– Nostalgi spiller nok en rolle for mottakelsen av de nye krimbøkene også. Som i påskekrimmen, der grossereren gjerne blir stukket ihjel i løpet av natten og så videre, og som vi samlet oss rundt på hytta. Nå handler krim om gjenger, narkotika og andre uhyggelige greier, men funksjonen til krimbøkene består, selv om innholdet har forandret seg.

Nostalgi spiller nok en rolle for mottakelsen av de nye krimbøkene også. Som i påskekrimmen, der grossereren gjerne blir stukket ihjel i løpet av natten

Og hva med Oberon Qvist? Får vi møte ham igjen?

– Tja, den typen krim jeg har skrevet nå… De forrige bøkene kommer jo ut på nytt, så noen må jo være interesserte. Denne serien er en slags stille krok i krimrommet for meg selv og mine venner. Forhåpentligvis finnes det noen tusen av oss, avslutter Knut Nærum og tusler ut i den fine, nye dagen. Han holder oss på pinebenken.

Les mer om Knut Nærum og Oberon Qvist-bøkene her. 

Les også

Knut Nærum aktuell med annerledes roman:

I denne sorte romanen tar Knut Nærum den helt ut