Lahlums boktips fra året 2018

Lahlums julegavetips og konkurrentanbefalinger 2018

Lahlum anbefaler konkurrenterLahlum anbefaler konkurrenter
Tradisjonen tro oppsummerer Hans Olav Lahlum bokåret 2018 med å anbefale bøker til jul. Denne gang har han plukket ut 14 konkurrenter innenfor hhv. romaner og sakprosa. Her er det mange gode gavetips!

– Jeg har notert ned titler og satt terningkast fortløpende på alle de ca. 120 bøkene jeg så langt har lest i år. Ved oppsummeringen har jeg telt opp og rangert de som lå omtrent likt.

Isolert sett er det selvsagt hyggelig at det fortsatt er stigende interesse der ute for min årlige anbefaling av romaner og sakprosabøker fra norske forfatterkolleger. Samtidig gir det grunn til litt ettertanke, i en tid hvor det blir stadig færre bokanmeldelser i aviser og tidsskrifter. Trolig går vi inn i en tid hvor norske forfattere i større grad selv må ta slike initiativ for å holde interessen for norsk litteratur oppe – og derunder kanskje også omtale og anmelde hverandre mer.

Generelt er det mitt inntrykk at det norske bokåret 2018 var et variert og sterkt år hva angår sakprosa, selv om det var relativt tynt på politiske biografier og noen andre undersjangere. For skjønnlitteraturen ble det alt i alt et ganske sterkt romanår og et svært sterkt krimår, hvor nesten alle de mest kjente krimforfatterne kom med ny roman. Konkurransen om leserne blir rekordhard siden det skrives minst like mange gode bøker som før, samtidig som markedet de siste par årene har blitt mindre både på romaner og sakprosa.

Det gir seg selv at jeg heller ikke i år har hatt praktisk mulighet til å lese alle som kunne være kandidater til mine topplister, og at utvalget blir sterkt preget av mine litterære smaksløker. Man kan fortsatt skrive verdens beste kokebok eller verdens beste bok om strikking eller vedhugging uten å ha sjanse til å komme med på listen min. Innenfor rammene som tid og interesseområder setter har jeg imidlertid forsøkt å være mest mulig åpen for ulike sjangere med ulike sjangerkrav, og til å premiere ambisiøse og kreative bokprosjekter selv om de ikke har latt seg gjennomføre 100 %.

Metodikken bak mine anbefalingslister er forsøkt systematisert ved at jeg har notert ned titler og satt terningkast fortløpende på alle de ca 120 bøkene jeg så langt har lest i år. Ved oppsummeringen i desember har jeg telt opp, repetert noen bøker, justert karakterene litt for ettertanke og sammenligning, og rangert de som lå omtrent likt.

Terningkast fem ble i år nødvendig for å komme med på begge anbefalingslistene, men ikke tilstrekkelig til å sikre seg en plass der. Det er en behagelig oppgave å rangere meget gode bøker foran dårlige bøker, men en krevende oppgave å rangere meget gode bøker mot hverandre. Alle bøkene som kom med på listen i dag bør oppfattes som vinnere, og det finnes i begge kategorier også svært lesverdige bøker som ikke kom med.

Mine egne bøker er selvsagt holdt utenfor konkurransen her. For øvrig er det å si at Bok-Norge fortsatt er relativt lite, og at jeg en eller annen gang har møtt de fleste forfatterne som jeg anbefaler her. Det er riktig å kalle noen av dem for personlige venner og noen få for nære venner. Samtidig har jeg mange personlige eller nære venner som har utgitt bøker i år uten å komme med på listene mine her, og listene inneholder også flere forfattere jeg aldri før har hatt kontakt med. Mistanker om snikfavorisering av bøker fra Cappelen Damm avlives forhåpentligvis ettertrykkelig når bare to bøker derfra kom med på årets lister, og til sammen 13 ulike forlag er representert blant de 28 titlene.

Den yngste forfatteren på mine lister er i tjueårene og den eldste i åttiårene, så i alder er spredningen veldig god. Derimot er det et tankekors at kjønnsfordelingen fortsatt er så vidt skjev, med 22 mannlige og bare seks kvinnelige forfattere. I skyggen av den formidable suksess som Maja Lunde og Lise Aisato har oppnådd med sin barnebok i høst, er det tydelig at flere andre litterære sjangere – og ikke minst da krimromansjangeren – fortsatt har en jobb å gjøre med rekruttering av kvinnelige talenter. Geografisk domineres listene også i tankevekkende grad av folk som bor i eller nær Oslo, selv om bildet blir noe mer balansert hvis man ser på hvor forfatterne kommer fra.

14. plass, romaner: Jo Nesbø: Macbeth

Lahlum anbefaler konkurrenter

Her likte jeg veldig godt konseptet med at en norsk forfatter skulle skrive en moderne spenningsroman inspirert av et legendarisk Shakespeare-skuespill fra 1600-tallet, med navn og roller hentet derfra. Resultatet ble årets beste norske roman i underkategorien hardkokt spenning: Jo Nesbø skriver fortsatt medrivende romaner med glimtvis brilliante person- og miljøskildringer, og med noen tankevekkende dialoger som går langt ut fra hva man vanligvis finner i spenningsromansjangeren.

Innvendingen er det som er blitt et stadig større dilemma for Jo Nesbø og hans lesere utover i Harry Hole-serien: Den ofte krevende balansen mellom det storslagent ambisiøse og å beholde et skinn av realisme. Det er et problem her mer enn det var i forrige Harry Hole-roman.

Så mange politiledere og andre antatt fornuftige folk gjør etter hvert så mye spinnvilt umoralsk, ulovlig og irrasjonelt i denne romanen, at jeg til slutt vurderte å utrope dette til årets beste i kategorien science fiction. Likevel: Terningkast fem og sterkt anbefalt som julegave til den imponerende store skaren av spenningsromantilhengere som Nesbø har bygget opp – og til den noe mindre skaren av norske Shakespeare-fans.

14. plass, sakprosa: Dennis Zacher Aske: Kvinnen i Isdalen

Lahlum anbefaler konkurrenter

Høsten 2018 er det 48 år siden den såkalte «Isdalskvinnen» ble funnet død ved Ulriken utenfor Bergen; fortsatt er det et uoppklart mysterium hvem hun var og hvorfor hun døde. Kvinnen som døde i Isdalen hadde på reise rundt i Norge og andre land oppgitt ni ulike navn, men ingen av dem var hennes eget.

Det er et stort, gammelt og merkelig krimmysterium juristen Dennis Zacher Aske gir seg i kast med i denne boken. Man får umiddelbar sympati med en forfatter som bruker så mange hundre timer på å grave seg gjennom gammelt arkivmateriale og aviser for å gi sine lesere sannheten. Første del av boken blir en litt tørr, men svært informativ gjennomgang av utgangspunktet og forutsetningene så langt de er kjent. Siste del blir mer spennende og kreativ, men også mer kontroversiell.

Fra min plass som historiker og krimforfatter ender jeg opp med å dele mye av Askes kritikk om tidligere teorier i saken, men også med å finne innvendinger mot den/de nye teoriene han lanserer. Til slutt kjennes det som man har lært veldig mye nytt om saken, men likevel er nesten like langt unna løsningen. Det er noe utilfredsstillende med en krimbok uten løsning. Askes innsats fortjener likevel en solid femmer og en anbefaling som årets beste norske bok til de som liker krimmysterier fra virkeligheten.

Les også

Årets beste krim 2018:

«1793» – «uten sammenlikning den beste kriminalromanen i 2018»

13. plass, romaner: Gaute Heivoll: Sang for sekstiåtte forrædere

Lahlum anbefaler konkurrenter

Dette er for meg Gaute Heivolls mest spennende romankonsept siden storsuksessen med Før jeg brenner ned i 2010. Språklig og fortellermessig synes jeg Heivoll er minst på samme nivå nå. I tillegg bringer han inn en spennende ny dimensjon med musikkens mulighet både til å løfte opp enkeltmennesker og til å bygge broer mellom dem.

Balanseutfordringene blir de samme som den gang: Å skrive en engasjerende roman basert på hendelser fra hjemstedet uten i urimelig grad å utlevere nålevende eller avdøde enkeltmennesker derfra, og uten å falle ned på så lokalt nivå at det bare har interesse i hjemkommunen. Heivoll lykkes rimelig godt med begge deler i denne skildringen av enkeltmennesker og miljøet i et av lokalsamfunnene med størst andel NS-medlemmer under 2. verdenskrig.

Tidsåndsbildet utvides ved at det mellom de lokale hendelsene som står i fokus tidvis også kommer en kort omtale av nasjonale og internasjonale krigshendelser, men det ville fungert enda bedre uten litt rot med kronologien der. Omtalen av rettsoppgjøret etter krigen inneholder noen av de beste sekvensene i boken, men så slutter det litt plutselig. Man sitter igjen med spørsmål dels om hvordan det gikk videre med karakterene man er blitt kjent med, og har vel bare delvis fått svar på hvorfor det ble så mange NS-medlemmer i et tilsynelatende ganske vanlig sørlandsk lokalsamfunn. Likevel er Sang til sekstiåtte forrædere herved sterkt anbefalt for alle med interesse for romaner om norsk bygdehistorie og/eller 2. verdenskrig, særlig på Sørlandet.

13. plass, sakprosa: Ina Tin: Saudi-Arabia

Lahlum anbefaler konkurrenterDenne boken reiser et dilemma med i hvor stor grad man ved slike bedømmelser skal straffe en forfatter for en vanskelig kildesituasjon. Som seniorrådgiver i Amnesty International blir Ina Tin nektet innreise til Saudi-Arabia, og regimets forfølgelse av meningsmotstandere gjør at mange av dem er redde til å uttale seg. Kildematerialet blir naturlig nok mangelfullt og bildet noe ensidig i en slik situasjon.

Høstens begivenheter har dessverre bare styrket at hovedbildet fra Ina Tins bok er helt dekkende: Saudi-Arabia er fortsatt styrt av et fundamentalistisk og autoritært regime, det er fortsatt et av verdens verste land hva angår menneskerettigheter – og samtidig som det har vært noen lyspunkter, blant annet med at kvinner har fått stemmerett og rett til å kjøre bil, går utviklingen på mange områder gått i feil retning.

Bøker skrevet av menneskerettsaktivister har en tendens til å bli noe ensidige og snakke et lite internt språk, men denne får mye ut av et krevende utgangspunkt og er ganske lettlest for en interessant allmennleser. Motsatt av mange andre forfattere i sjangeren, er den dansk-norske journalisten Ina Tin forbilledlig klar på ikke å generalisere fra den ekstreme versjonen av islam som regimet i Saudi-Arabia representerer og til langt mer moderate grupper av muslimer i andre land.

Boken kunne blitt enda mer tilgjengelig for allmennleserne med litt flere innledende fakta om Saudi-Arabia, med en mer systematisk kapittelinndeling og med å samle henvisningene til slutt i stedet for å sette noen av dem ved starten av hvert kapittel. Teksten forsvarer likevel en solid femmer og boken er herved anbefalt til alle leserne med interesse for menneskerettigheter, for den arabiske verden og/eller for islam.

Les også

Åtte vinnere under treet

Julegavetips til krimelskeren

12. plass, romaner: Per Petterson: Menn i min situasjon      Lahlum anbefaler konkurrenter

En av årets svært gledelige nyheter var at det etter seks års fravær kom en ny roman fra Per Petterson. Forfatterstemmen hans er fortsatt en av de mest særpregede og imponerende i vår tids norske litteratur. Man kjenner raskt igjen språket og teknikken, og blir så begeistret at man nesten ikke ergrer seg over de karakteristisk lange setningene og svært radikale stavemåtene.

Både psykologien og miljøskildringene fra Oslo begeistrer fortsatt i Menn i min situasjon. Men som krimforfatter blir man litt opphengt i plottet og fremdriften, og der imponerer denne mindre enn Pettersons beste romaner.  Handlingen synes endelig i ferd med å skyte fart med en utvikling knyttet til en av døtrene til det skilte paret i andre del, men da slutter romanen litt for plutselig for min smak.

Jeg håper det ikke blir lenge å vente på fortsettelsen av historien om Arvid Jansen, men tross en storslagen fortellerstemme ble dette kapittelet litt for kort og mangelfullt til en plass helt i toppen på årets romanliste. Likevel sterkt anbefalt for Pettersons mange fans og for andre som liker psykologiske og sosialrealistiske romaner fra vår tids Norge – særlig for fraskilte menn og kvinner som bor i eller kommer fra Oslo-området.

12. plass, sakprosa: Alf Skjeseth: Nordens Casablanca

Lahlum anbefaler konkurrenterForventningene var store her: Alf Skjeseth er en erfaren journalistnestor som imponerte da han (sammen med Morten Conradi) i 2015 skrev en krevende biograf om kommunisten og motstandsmannen Asbjørn Sunde, og han har i år funnet seg et svært interessant tema fra samme periode med historien om norske menn og kvinner i Stockholm. Både politisk og kulturelt er det sterkt sammensatte norske eksilmiljøet i Sverige et spennende tema som ikke har vært satt i fokus i en samlet fremstilling slik det gjøres her.

Jeg har få innvendinger mot Alf Skjeseths nøkterne og lite spekulative fremstilling. Min hovedinnvending er det som ikke står: Boken blir for kort til riktig å kunne utnytte denne gullgruven av et tema. Spennende historier og personligheter flyr litt for raskt forbi, og litt for ofte blir det en kort sammenfatning av hva som er kjent fra tidligere bøker om ulike personer og hendelser. Resultatet blir for oss historikere en interessant oversiktsbok, og selv fikk jeg midt i et kapittel ideen til noe som kanskje blir en krimroman. For allmennleseren frykter jeg at det blir litt for kort om litt for mange fra før ukjente navn, selv om navneregister og presentasjon av et utvalg viktige aktører hjelper noe.

Summa summarum blir det en trygg femmer og en bok som trygt kan anbefales for alle med interesse for norsk og svensk krigshistorie, men som trolig vil fungere best for de som enten har egne minner fra tiden og dens persongalleri eller har lest seg til slike kunnskaper. Et avsluttende hjertesukk er hvilken historisk skattkiste en bok om det norske eksilmiljøet i Stockholm under krigen kunne blitt hvis noen på 1960- eller 1970-tallet hadde tatt tak i det og intervjuet ulike aktører derfra. Det skal selvsagt ikke brukes mot Alf Skjeseth, som skal ha all ære av å ta opp ideen og skrevet en meget god første bok om den i 2018.

11. plass, romaner: Ingebjørg Berg Holm: Barføtt over isen

Lahlum anbefaler konkurrenterDette er en sjeldent krevende roman å vurdere – og dessuten er det vanskelig å omtale den uten å avsløre for mye om handlingen. Men den 38 år gamle arkitekten Ingebjørn Berg Holm skriver i Bergen altså fortsatt korte, langsomme og tankevekkende romaner fra grenselandet mellom krim og historiske romaner.

Lensmannskrim fra Hurumlandet anno 1875-76 kan vanskelig beskyldes for å være overkommersialisert, særlig når den skrives i en for den tiden typisk form med dagboknotater fra to sentrale aktører. Salgstallene bærer dessverre fortsatt preg av at sjangeren er uvanlig og lesergruppen der er liten. Det er synd, for Ingebjørg Berg Holm skriver på et høyt litterært nivå – og Barføtt over isen skjuler like under overflaten et fortettet og originalt drama på flere plan.

Det begynner tilsynelatende harmløst med at en gammel bok blir stjålet, men fortsetter med at den søkkrike gamle damen som eide boken dør og at det palasslignende huset hun bodde i brenner ned. Lensmannen som etterforsker saken står plutselig ansikt til ansikt med et menneske fra fortiden som han håpet aldri å møte igjen – og dermed begynner lensmannen selv å planlegge et drap… Jeg skal ikke avsløre hvilket av 1800-tallets mange tabuer som ligger under, hvordan dramaet ender eller hvilke små innvendinger jeg har mot plottet, men anbefaler i stedet alle som nå ble nysgjerrig på det å lese boken selv.

11. plass, sakprosa: Anne Hege Simonsen: Kjærlighet og mørke

Lahlum anbefaler konkurrenter

Her har vi igjen spørsmålet om i hvor stor grad en vanskelig kildesituasjon bør brukes mot forfatteren. Journalisten og sosialantropologen Anne Hege Simonsen kunne fortjent en sekser og topplassering i den forstand at jeg ikke tror noen andre nær 50 år etter Marie Hamsuns død kunne skrevet en bedre biografi om henne.

Likevel blir bildet noe ufullstendig mange år etter hennes barns død. Simonsen skriver på høyt litterært nivå for en fagbok, er gjennomført redelig og ryddig i sine konklusjoner, skildrer tidsånden godt, og har gravd frem personlige brevvekslinger som tilfører interessante nye uttalelser fra hovedpersonen. Men utover en klar bekreftelse av teorien om at Marie Hamsun var antisemitt før krigen og forble det også etter krigen, er det begrenset hvor mye interessant nytt som kommer frem her. Hovedinntrykkene av de politiske holdningene til Marie Hamsun og hennes familie legger seg ganske trygt på linje med inntrykkene fra Tore Rems fremragende bok om Knut Hamsun og nazismen.

Jeg leste med glede og interesse også Anne Hege Simonsens forrige biograf om polarhelten og NS-sympatisør Tryggve Gran. Den gangen satt jeg igjen med inntrykket av at hun overbevisende hadde vist at Gran mest var en relativt enkel og lite reflektert eventyrer, noe som paradoksalt nok gjorde ham mindre interessant som biografiobjekt.

Også denne gangen fikk Simonsen altså imponerende mye ut av et relativt lite spennende utgangspunkt. Jeg sitter kort sagt igjen med følelsen at forfatteren har enda større kapasitet hvis hun neste gang finner et mer spennende biografiobjekt. I mellomtiden anbefales denne som årets beste norske forfatterbiografi og som en selvsagt julegave til dem som liker den slags.

10. plass, romaner: Frode Granhus: Forsvinningen

Lahlum anbefaler konkurrenter15. september 2017 kom sjokkmeldingen om at Frode Granhus var død, helt plutselig og bare 52 år gammel. Med ham døde Nord-Norges beste og mest solgte krimforfatter fra dette tiåret. Han hadde få uker tidligere lagt ut en gladmelding på Facebook om at han nå hadde komplett førsteutkast for sin 2018-roman, som skulle bli den siste i serien om Lofoten-lensmannen Rino Carlsen.

Det viste seg til alt hell at Frodes definisjon av førsteutkast var noe annerledes enn den flere av oss andre krimforfattere bruker: Romanen var ferdig, og kom med korrekturrettelser ut på det som skulle vært hans 53-årsdag i vår – med den tankevekkende tittelen Forsvinningen. Det er veldig hyggelig å konstatere at den dessuten er en av hans aller beste romaner, slik at leserne får en verdig avskjed med hans karakteriske naturskildringer og personskildringer fra den norske periferien.

Frode balanserte gjennom hele sitt forfatterskap langs den samme grensen som Jo Nesbø i senere år har gjort hva angår plott. Jeg har ved noen tidligere anledninger hatt vanskelig for å godta at handlingen og løsningen i hans bøker er praktisk gjennomførbar. Det er heldigvis ikke noe problem denne gangen. Det er sant nok et litt merkelig samspill, eller kanskje snarere mangel på samspill, mellom nåværende lensmann og hans pensjonerte forgjenger.

Jeg har imidlertid ingen store problemer med å akseptere løsningen verken på de dramatiske nåtidshendelsene eller på det bakenforliggende mysteriet om en elleveårig jente som forsvant sporløst under 17. mai-feiringen i 1972. Forsidene har jeg ikke lagt større vekt på her, men denne får likevel et lite pluss i margen for en forside som på forbilledlig vis illustrerer både tematikken og det nordlandske landskapet som var så karakteristisk for hele forfatterskapet til Frode Granhus. Hans siste roman kan trygt anbefales for alle som liker sosialrealistisk krim fra vår tids Norge, og særlig da for de som liker naturen og folkelynnet i vår nordligste landsdel.

10. plass, sakprosa: Helge Røed: Ola Tiltak

Lahlum anbefaler konkurrenter74 år gamle Helge Røed har svært lang erfaring frå både politikk og journalistikk. Han imponerer med store historiske kunnskaper i denne etterlengtede biografien om økonomen og politikeren Ole Colbjørnsen, som spilte en viktig rolle for utviklingen i Arbeiderpartiet på 1930- og 1940-tallet. Helge Røed har her fått noen av de samme utfordringene som Anne Hege Simonsen fikk med Marie Hamsun: Kildesituasjonen er vanskelig dels fordi Ole Colbjørnsen var en svært privat mann, dels fordi han ikke har etterkommere og dels fordi ingen av de som kjente ham virkelig godt lenger er i live.

Røed skal ha honnør for at han ikke går videre med spekulasjoner der kildene ikke kan gi sikre svar. Resultat blir en nyttig og interessant gjennomgang av Ole Colbjørnsens liv og tid, uten at man kan komme helt inn på livet av ham – og uten at man kan få svar på mange viktige spørsmål fra hans skiftende liv og karriere.

Et minneverdig resultat reddes av at Ole Colbjørnsen var en politisk viktig mann og at Helge Røed evner å fortelle mye om de ulike miljøene han beveget seg i. Helge Røed får i år en god femmer og plassen som beste politikerbiografi på min liste. I likhet med Anne Hege Simonsen bør han ha kapasitet for enda mer med et biografiobjekt som gir litt større muligheter neste gang. I mellomtiden kan årets bok fra ham trygt anbefales til alle med interesse for økonomi og politikk fra tidsrommet 1920-1970.

9. plass, romaner: Tore Kvæven: Når landet mørknar

Lahlum anbefaler konkurrenter

Årets brageprisvinner gjør en spennende start, iført lett arkaisk nynorsk språkdrakt, med historien om en tenåring som opplever sin første hvalrossfangst i Grønland anno 1293. Den fortsetter med en medrivende historie om en opprørsk outsider og andre mennesker i et land og en tid preget av pessimisme og tilbakegang. Det er både godt planlagt og godt gjennomført, av en forfatter som må ha brukt mye tid på å sette seg inn i tiden og tidsånden.

Historien er både dramatisk og engasjerende, og gir samtidig ny innsikt i et klassesamfunn og ættesamfunn som heldigvis hører fortiden til. Jeg synes sauebonden og læreren Kvæven tidvis imponerer enda mer med dyre- og naturskildringer enn med menneskene, men det er jo også svært krevende å tenke seg inn i situasjonen til mennesker fra en så fjern fortid som vi fortsatt har så vidt mangelfull kunnskap om.

Jeg har noen flere kritiske anmerkninger enn Brageprisjuryen hadde: Noen av resonnementene og dialogene tror jeg er mer i ånden fra 1900-tallets Norge enn 1200-tallets Grønland, og det er beviselig et fullt hundreår bom når det hevdes at Sigurd Jorsalfare kom tilbake til Norge sju år før Olav Trygvasson falt i salget ved Svolder. Et eller annet sted i historien om mannen som finner og frakter med seg et stykke drivved så stort at man av det bygger et skip som 17 personer med eiendeler og husdyr kan reise bort med, føles det som man gikk ikke bare over i sagaene, men også over i norrøn mytologi.

Men noen skjønnlitterære friheter får man ta seg som forfatter også i historiske romaner, og Tore Kvæven slår tilbake med et storverk etter fem års fravær. Hos anmelderne har han definitivt fått et stort gjennombrudd; det gjenstår å se om hans også får det hos større lesergrupper. Jeg får forsøke å bidra med å ha den som årets anbefalte roman til alle med interesse for vikingetiden og middelalderhistorie.

9. plass, sakprosa: Magnus Marsdal: Frihetens mødre

Lahlum anbefaler konkurrenterMagnus Marsdal er en frittløpende friskus av en sakprosaforfatter, som hele tiden har beveget seg i et spennende og krevende grenseland mellom politikk og populærvitenskap. Det gjør han fortsatt i årets bok, som jeg anser for å være hans så langt beste.

Første del, hvor forskning på egen familiehistorie brukes til å analysere de stadig mer iøynefallende forskjellene på samfunnet i USA og Norge, fungerer svært godt tross et tidvis litt ensidig fokus. I siste del av boken skifter det over i en nåtidshistorie med forskjell på Norge og land lenger øst i Europa. Jeg synes det blir en ny og litt mindre interessant bok, selv om historien rundt vaskehjelpen til forfatterens familie avgjort gir grunnlag for noen tankevekkende refleksjoner rundt arbeidslivet i vår tids Europa.

Jeg tror kort sagt resultatet her kunne blitt enda bedre hvis det første sporet hadde blitt fulgt lenger og det andre overført til en ny bok om et beslektet tema. Men helheten står seg likevel til en sterk femmer. Marsdal har i mine øyne vokst som sakprosaforfatter og hans siste bok er herved anbefalt til de med interesse for USA, norsk utvandringshistorie og/eller for arbeidslivet i Norge og andre europeiske land.

8. plass, romaner: Roar Ræstad: Ravnens time

Lahlum anbefaler konkurrenter

Den 49 år gamle trønderske historikeren og lektoren Roar Ræstad forblir dessverre en av norsk krimlitteraturs best bevarte hemmeligheter. Han bekreftet i 2018 den statusen med en ny roman som fikk til dels svært gode anmeldelser og ufortjent lave salgstall. Det fascinerende krimuniverset til Roar Ræstad er plassert i Trondheim anno 1943, hvor hans sammensatte og dobbelspillende politietterforsker Gabriel Navarseth befinner seg i en stadig mer presset posisjon mellom hjemmefronten og okkupasjonsmakten.

Plottet holder godt mål og det samme gjør de historiske detaljene. Problemet er kanskje nettopp at det blir litt mange historiske detaljer og høyt presisjonsnivå på dem: Det kan bli mange litt for like aktører og litt mange ulike titler å holde styr på for lesere uten ekspertkunnskaper.

Som leser med ekspertkunnskaper lærer man også noe nytt om historiske aktører fra krigens Trondheim, og for egen del venter jeg nå spent på siste del av krigen da en ny politipresident ved navn Anton Lahlum dukket opp i Trondheim… Årets Ræstad-roman får en høydramatisk avslutning som øker spenningen for fortsettelsen. Den bør leses av langt flere som liker kombinasjonen av 2. verdenskrig og krimmysterier – både i og utenfor Trøndelag.

8. plass, sakprosa: Asbjørn Jaklin: Kampen om Narvik. 62 desperate dager     

Lahlum anbefaler konkurrenter

Nordlys-veteranen Asbjørn Jaklin blir stadig mindre avisjournalist og stadig mer forfatter, og synes nå igjen å prioritere sakprosa foran krim. Det er i så fall et tap for krimen og godt nytt for sakprosaen, for hans bøker om Nord-Norge under Den kalde krigen og 2. verdenskrig er kvalitetsarbeid som hadde fortjent langt mer oppmerksomhet enn det har fått sør for Troms.

Illustrerende nok har ikke en eneste avis på Østlandet eller Vestlandet funnet det bryet verdt å anmelde årets Jaklin-bok, selv om han over 447 sider her skildrer en for Norge så viktig begivenhet som kampene om Narvik våren og forsommeren 1940. Som i sin forrige bok (om tvangsevakueringen i 1944-45), forteller Jaklin her historien nedenfra gjennom å bringe frem dagbøker, brev og andre vitnesbyrd fra soldater og andre som selv opplevde kampene. Historien om de 62 kampdagene er spennende lesning med mye nytt også for en halvt nordnorsk og halvt østlandsk historiker, og som vanlig har Jaklin færre feil i førsteutgaven enn de aller fleste historikere.

Hvis dette skal være en komplett historie fra kampen om Narvik savner jeg litt mer omtale av General Fleischer og andre av de mest sentrale aktørene på ledersiden. Og hvis det bare skal være en historie sett nedenfra, savner jeg på slutten noen oppfølgingssider om hvordan det gikk med omtalte aktører man er blitt kjent med. Spørsmålet om i hvor stor grad livene deres videre ble preget av kampene i Narvik presser seg på. Men boken står seg som den er til en solid femmer på terningen. Den er obligatorisk pensum for alle i Nord-Norge med interesse for 2. verdenskrig, og bør bli det også for de i andre landsdeler som deler interessen.

7. plass, romaner: Jon Michelet: En sjøens helt. Krigerens hjemkomst

Lahlum anbefaler konkurrenter

Objektivt sett har sjette og siste del av det storslåtte romaneposet om skogsmatrosen Halvor Skramstad noen svakheter. Etter dramatikken med verdenshistoriens største sjøslag i avslutningen av bind fem, blir det en vel treg første halvdel på sjette bind. De første 250 sidene går det sakte rundt med sjøfolkene i Stillehavet, med mye griseprat iblandet gjentatte forventninger om store og snarlige utbetalinger fra Nortraships ikke så helt hemmelige fond.

Akkurat når man begynner å uroe seg for at Michelet hadde mistet grepet, akselerer han imidlertid idet Halvor Skramstads omsider når hjem til et frigjort Norge. Det følger en sterk og sosialrealistisk skildring av utfordringene med psykiske problemer og rusmisbruk som mange av krigsseilerne møtte etter hjemkomsten. Samtidig viser Michelet også godt hvordan krigsseilernes rettigheter ble trukket inn i delingen av samfunnet som starten på Den kalde krigen utløste.

Med blant annet lange sitater fra politikere og fagforeningsledere er det et betimelig spørsmål om det politiske tidvis skygger for det litterære her. Men krigsseilernes sak er i et historisk perspektiv en viktig sak, og Michelet har lagt et stort arbeid i å belyse både den og andre deler av historien fra de første etterkrigsårene.

Også den skiftende kjærlighetshistorien til krigskjærestene Halvor og Muriel løfter romanen i andre del. Forfatteren finner på de siste 50 sidene en god løsning på å avrunde historien både om kjæresteparet og krigsseilernes sak med kortere kapitler som gir spredte glimt av veien videre etter 1950, selv om man savner svar på hvor det ble av et par andre aktører.

Michelet var plaget av alvorlig sykdom under nesten hele slutten av denne romanserien, som ble en av 2010-tallets mest populære og et absolutt høydepunkt i hans seks tiår lange forfatterskap. Forfatteren skrev sjette bind i et stadig mer dramatisk kappløp med døden, og nådde akkurat land: Han rakk alt unntatt etterordet.

Det kjennes trist å si et endelig farvel til Jon Michelet, men desto bedre å kunne konkludere med at det tross en litt skuffende start ble et verdig farvel med både ham og Halvor Skramstad. Siste bind er herved varmt anbefalt for alle seriens mange tidligere lesere – og første bind er herved anbefalt for alle de få med et minimum av interesse for krigen og/eller sjøfarten som ikke alt har lest den.

7. plass, sakprosa: Per Anders Todal: Havlandet

Lahlum anbefaler konkurrenter

Det er et tankevekkende og litt illustrerende faktum at årets mest interessante og lesverdige norske bok om havene våre ikke ble skrevet av en av landets mange havforskere, men av en frittløpende journalist som vokste opp ved havet og har beholdt interessen for det. All ære til Per Anders Todal, som i mange år har samlet opp store mengder boklig kunnskap og foretatt båtreiser i ulike retninger for å kunne skrive denne både ambisiøse og underholdende boken.

Så godt som alle innbyggerne i «havlandet» Norge vil her kunne lære mye både om de ulike norske havområdene, om fiske og hvalfangst og om tidens miljøutfordringer. Den svært aktuelle problemstillingen med plast i havene kommer sent og sterkt inn i bokens siste del, og tidligere fremhever boken prisverdig det mindre kjente og også svært alvorlige problemet med havforsuring.

Strukturen kan virke litt mystisk, innskutte fotnoter har varierende relevans og på noen av bokens mange illustrasjoner savner man tekster. Noen steder glir teksten også vel langt av gårde langs sideelver, men det passer seg jo på sett og vis at en bok med havet som tema er litt bølgende i formen.

Forfatteren øker bokens underholdningsverdi med innslag av underfundig og effektiv humor («Trelast gjekk sørover, korn gjekk nordover, og arbeidskraft og ektemakar reiste båe vegar» som det på side 352 heter om kontakten mellom Sørlandet og Nord-Jylland, mens en av spenningsromanene til forfatteren Øvre Richter Frich på side 218 omtales som «barsk, overdådig idérik, lett rasistisk og komplett idiotisk». Sistnevnte sidespor er mer relevant for denne boken enn man skulle tro.)

Det er et prisverdig kritisk og balansert fokus gjennom det meste av boken, selv om jeg i kapittelet om lakseoppdrett synes at det flyter over mot ensidig kampanjejournalistikk. Omtalen av oljeeventyret blir litt kort, og etter å ha lest mye interessant frem og tilbake om tidligere tiders fiske savner man mer om Jens Evensen, Havrettsdepartementet og havgrenseutvidelsene fra 1970-tallet.

Tross noen kritiske merknader i margen blir det en klar konklusjonen at Per Anders Todal har gjort et både viktig og imponerende arbeid med å klargjøre havene ofte undervurderte betydning for landet vårt. Resultatet blir for meg årets viktigste bok i kategoriene realfag og naturvern. Havlandet er en sikker vinner som julegave til alle landets MDG-ere, og en god gave til svært mange lesere bosatt langs Norges lange kyst. Mange i Oslo, ikke minst politikere, burde også lese den.

6. plass, romaner: Lars Saabye Christensen: Byens Spor. Maj

Lahlum anbefaler konkurrenter

Etter en langt og skiftende forfatterskap er en av de store norske romanforfatterne fra de siste 40 årene tilbake der han trives aller best: Med skildringer av ulike menneskeskjebner som bringer frem de ulike fargene bak den litt grå fasaden fra Oslo i forfatterens oppvekstår på 1950-tallet og 1960-tallet. Forfatteren tegner også i andre bind av denne triologien opp fascinerende tidsbilder og skildringer av ulike mennesker med ulike utfordringer fra sosialdemokratiets storhetstid.

Som i første bind er den ytre handlingen lenge relativt begrenset, men som i første bind kommer det en akselerasjon som gjør andre del mer medrivende enn første. Med fokus på den lett ukonvensjonelle og derfor lett uglesette alenemoren Maj, viser Saabye Christensen også skyggesidene av en tid som var både mannsdominert og intolerant.

Andre bind blir kort sagt ikke noe videre løft fra første bind, men heller ikke noen nedtur. Tross helseproblemer holder Saabye Christensen på hjemmebane det litterære nivået på sitt toppnivå. Man gleder seg allerede til tredje bind – og anbefaler i mellomtiden årets roman for alle med et minimum av interesse for hovedstaden vår i første del av etterkrigstiden.

6. plass, sakprosa: Knut Arild Hareide: Det som betyr noe

Lahlum anbefaler konkurrenter

Det er i mine øyne ingen tvil om at dette er årets klart mest spennende og interessante bok i kategorien for politiske selvbiografier og refleksjonsbøker. Konkurransen der er dessverre ikke all verden, og undersjangeren er ikke lett å sammenligne med andre sakprosabøker. Bøker i kategorien blir nærmest uunngåelig sterkt subjektive, og anmeldelser blir ofte preget av om man er enig eller uenig med de politiske synspunktene forfatteren fremfører. (Morgenbladet vant i parentes bemerket prisen for årets merkeligste valg av anmelder da de ba Høyre-statsråden Torbjørn Røe Isaken om å anmelde denne boken.)

Jeg er politisk veldig enig med Hareide i mye og veldig uenig med ham i noe, men leste uavhengig av det boken med både glede og interesse. I det krevende grenselandet mellom selvbiografi og politisk refleksjon forteller Hareide åpent om sin vei inn og opp i KrF – og etter hvert også om hvordan han stadig mer kom til å tvile på om posisjonen som samarbeidsparti for regjeringen til Høyre og Frp var den riktige for ham og partiet. Det er en åpenhjertig historie om et parti som kjemper en stadig hardere kamp mot sperregrensen. Mellom linjene er det også historien om en partileder som først tviler og så nøler før han tar et stort sprang han anser nødvendig for å redde sitt parti.

Historiens dom over Hareide og KrF i hans ledertid er ennå langt unna. Kanskje blir konklusjonen at han ventet for lenge med å avklare partiets posisjon, og kanskje blir den at han hoppet litt for tidlig da han endelig hoppet. Boken blir uansett en viktig kilde når den historien en gang skal skrives og er årets mest spennende for alle med interesse for dagens norske politikk. Det er en historisk unik situasjon både at kampen om regjeringsmakten ble avgjort med få stemmers overvekt på et landsmøte etter at partilederen hadde stilt internt kabinettspørsmål, og at et så stort veiskille fra en partileder ble innvarslet i bokform.

Det er både lett forståelig og prisverdig at Hareide som aktiv politiker (og som det mennesket han er), avstår fra de personangrep og avsløringer som ofte har gitt tidligere bøker i denne sjangeren høye salgstall. Min fremste anmerkning er at boken kunne blitt enda mer interessant både politisk og personlig hvis den hadde vært 50 eller 100 sider lengre, og i større grad trukket inn møter med ulike mennesker og andre personlige hendelser fra boken. Det er likevel årets anbefalte bok nummer én til alle med interesse for vår tids norske politikk, og særlig da for de som fortsatt forsøker å forstå høstens dramatiske hendelser der.

5. plass, romaner: Ruth Lillegraven: Alt er mitt

Lahlum anbefaler konkurrenter

Ruth Lillegraven er best kjent som poet, og vant brageprisen for diktsamlingen Urd i 2013. 39 år gammel konverterte hun i 2018 til krimforfatter, og slo gjennom med den både originale og humoristiske krimromanen Alt er mitt. Det er en psykologisk spenningsroman som fra start fortelles tidvis på nynorsk av en svært engasjerende kvinnestemme som tilhører en embetskvinne med bakgrunn fra Vestlandet, tidvis på bokmål fra en noe mer overfladisk legeektemann fra Oslo vest.

Introduksjon av stadig flere forfatterstemmer fra andre fungerer litt ujevnt, men de to hovedstemmene holder stilen helt ut og historien blir enda mer besettende når romanen midtveis skifter fra kriminalmysterium til thriller. Man undrer seg litt over hvor selvbiografisk rammen er når den kvinnelige hovedpersonen i likhet med forfatteren er vestlending og tvillingmor med mangeårig bakgrunn fra et departement, men sistnevnte gjør uansett at hun skriver med troverdighet også i den mer politiske delen av handlingen.

Den dramatiske forhistorien som gradvis rulles opp aksepterer jeg uten større protester, derimot stusser jeg litt over noen vel eiendommelige vurderinger fra aktørene i sluttfasen av dramaet. Det er imidlertid et storslagent konsepty og en svært lesverdig gjennomføring, så Ruth Lillegraven blir for meg uten tvil årets sterkeste krimdebutant. Alt er mitt er kort sagt en spennende krimroman og thriller som vil få de fleste lesere til å le, gråte og tenke underveis, og som dessuten gir grunnlag for å reflektere litt om geografiske mentalitetsforskjeller i Norge. Sterkt anbefalt for lesere i alle landsdeler som liker spennende krim- og spenningsromaner som ikke bare er spennende krim- og spenningsromaner.

5. plass, sakprosa: Morten Jentoft: Finland 1918

Lahlum anbefaler konkurrenter

Morten Jentoft er for det store publikum i Norge mest kjent som utenrikskorrespondent i NRK, men har spredt ut over de siste 25 årene også skrevet en rekke lesverdige bøker knyttet til Russland og norsk-russiske relasjoner. I anledning 100-årsjubileet for borgerkrigen i Finland, utvidet han i år sitt forfatterrepertoar til å skrive om Finland og norsk-finske relasjoner. Det var etterlengtet, for Finland forblir et viktig land de fleste nordmenn har for lite kjennskap til – og historien om den finske borgerkrigen er et både viktig og skremmende kapittel i historien om Norden.

Borgerkrigen mellom de røde og de borgerlige var aldri nær i Norge, Sverige eller Danmark, men ble fryktet blant annet fordi den kom i Finland. Jentoft viser overbevisende at terroren kom fra begge sider, men ble klart mest omfattende fra hvit side. Det er rystende å lese om hvordan soldater etter kampenes slutt gikk fra sykehusseng til sykehusseng og skjøt sårede fiender. Voldsbruken blir en større gåte når man tar i betraktning at Finland hadde vært regnet som en Europas mest demokratiske land i årene før.

Mens det i det norske landssvikoppgjøret etter krigen ikke ble henrettet en eneste kvinne, ble flere hundre kvinner – noen av dem gravide – henrettet uten lov og dom etter borgerkrigen i Finland. Deres skjebne er ett av temaene Jentoft med fordel kunne gått videre med i denne boken. Det samme gjelder omstendighetene rundt utbruddet av borgerkrigen, forholdet mellom kommunister og sosialdemokrater på den røde siden, og hvordan redslene fra den påvirket politikken i nordiske naboland de neste tiårene.

Noen steder skygger litt for lange sitater for Jentofts klare og behagelige fortellerstemme, andre steder er selvsagt nå mangelen på kilder et problem. Det gjelder ikke minst i omtalen av det utsendte norske helsepersonellet, hvor de kvinnelige sykepleierne nesten helt forsvinner i skyggen av de mannlige legene som i langt større grad skrev ned sine inntrykk.

Hovedinnvendingen her blir kort sagt at boken om et svært interessant tema med fordel kunne vært litt lengre, og når hovedteksten bare er på vel 250 ganske luftige sider er prisen på 449 kroner litt høy. Det er å håpe at mange flere lesere tar seg forbi den terskelen og kjøper boken, for temaet er svært interessant og kvaliteten vel verdt pengene. Boken anbefales for alle med litt interesse for Finland, for Nordens historie og/eller for krigshistorie.

4. plass, romaner: Tom Egeland: Codex

Lahlum anbefaler konkurrenter

Det er vanskelig å sammenligne bøker med ulike sjangerkrav på en slik liste, og realismen er tidvis svært anstrengt med de mange militante munkeordenene og hemmelige nettverkene i Tom Egelands romaner. Men kodekrimsjangeren han skriver i har aldri tatt mye hensyn til slikt, og Egeland er en av få norske forfattere av i dag som tilhører verdenseliten i sin litterære sjanger. Han holder seg godt oppe der med den åttende romanen om den fargerike og sammensatte albinoarkeologen Bjørn Beltø. Jeg regner fortsatt Lucifers evangelium fra 2009 som seriens høydepunkt, men årets utgave er blant de nest beste – og i mine øyne over Dan Brown-nivå kvalitativt.

Denne gangen handler det litt om jakten på Jesus’ forsvunne tornekrone, men mest om jakten på en gammel tekstsamling som kan snu opp ned på vår kunnskap om kristendommens tilblivelse. Vekslingene mellom en hovedhistorie fra diverse land i 2018 og en forhistorie fra Italia anno 1944-45 fungerer i mine øyne ganske oversiktlig og greit.

Som vanlig får leseren med på kjøpet store doser religionshistorie, og årets bok har med sitt kritiske fokus på Paulus’ rolle i tidlig kristen historie utløst debatt også blant folk som vanligvis bruker med tid på å lese religiøse skrifter enn spenningsromaner. Årets julegavetips til kodekrimfansen – og til religiøse som ikke bare vil lese religiøse skrifter i juleferien.

4. plass, sakprosa: Ole Kristian Grimnes: Norge under andre verdenskrig

Lahlum anbefaler konkurrenter

Det er med skrekkblandet fryd man som historiker ser på at en av fagets høyt respekterte norske nestorer gjør comeback som forfatter i en alder av 81 år; og det er med stor glede og lettelse man puster ut når resultatet overgår forventningene. Seks tiårs innsats med forskning om norsk okkupasjonshistorie blir i år forløst i professor emeritus Ole Kristian Grimnes’ nye oversiktsverk om Norge under 2. verdenskrig, vel 30 år etter at han snudde opp ned på norsk tenkning om krigen ved å fremheve London-regjeringens heltemodige innsats i kampen mot tyskerne.

Noen steder savner man nok som historiker mer detaljerte kildehenvisninger, som uten å forstyrre hovedteksten kunne vært tatt inn til slutt. For de som alt er eksperter på temaer fra krigen blir det naturlig nok også en del gjentakelser og selvfølgeligheter. Allmennleserne er imidlertid hovedmålgruppen her, og de får en forbilledlig innføring og oversikt i ulike temaer av norsk okkupasjonshistorie. Grimnes er nøktern også i omtale av mange følelsesladde temaer fra krigen, og er en av få som klarer gi et balansert bilde både av både kommunistene og nazistene.

Min vesentligste innvending er at jeg på et viktig område synes at fremstillingen ikke er helt oppdatert for forskningen: Selv om jeg aksepterer Grimnes’ premiss om at 2. verdenskrig i hovedsak var en krig utkjempet av menn, synes jeg at kvinnelige aktørers betydelige innsats kommer for lite frem her – etter at dyktige historikere som Kristin Hatledal, Mari Jonassen og Tore Pryser har brakt flere av dem frem fra glemselen.

Boken får likevel en sterk femmer og en sterk fjerdeplass på min liste over årets beste norske sakprosabøker. Det er ikke ofte det skjer at man får gleden av å oppfordre en som snart fyller 82 om å fortsette sitt forfatterskap, men jeg gjør det med glede her. Sjansen er ellers stor for at årets bok fra Grimnes blir stående igjen som hans viktigste bidrag til ettertiden. Den kan varmt anbefales til alle med interesse for 2. verdenskrig, og vil være av interesse for svært mange lesere i eldre årganger. Aller mest nyttig er den kanskje likevel for yngre lesere som har fattet interesse for 2. verdenskrig uten å ha store forkunnskaper om den.

3. plass, romaner: Gard Sveen: Bjørnen

Lahlum anbefaler konkurrenter

Gard Sveen slo gjennom som krimforfatter da han på første forsøk vant både Rivertonprisen for beste norske krimroman og Glassnøkkelprisen for beste nordiske krimroman for bestselgeren Den siste pilegrimen i 2013. De to neste romanene hans var også kvalitativt svært gode, men litt vel mørke og tunge – samt litt for hardt sammenvevet med hverandre. Med årets roman er Gard Sveen og den sammensatte etterforskeren Tommy Bergmann tilbake på toppmålet, denne gangen med et nåtidsmysterium som viser seg å ha røtter tilbake i Den kalde krigen. Boken vakte noe debatt på grunn av sin bruk av Treholt-saken som historisk bakteppe, men er så klart en skjønnlitterær historie at den står trygt på egne ben.

Alt stemmer her: Plottet overbeviser og karakterene engasjerer, blant annet med historien om toppidrettsutøver som kom i klem og ble klemt flat mellom frontene i Den kalde krigen. Med mangeårig fartstid fra Forsvarsdepartementet skriver Gard Sveen med større kompetanse enn de aller fleste om spionhistorier fra den kalde krigen, og resultatet blir agentkrim på høyt internasjonalt nivå. Bjørnen blir for meg årets beste norske krimroman, og samtidig også årets beste Oslo-roman – samt den nest beste blant årets mange minneverdige historiske romaner i Norge…

3. plass, sakprosa: Thor Steinhovden: Det amerikanske marerittet

Lahlum anbefaler konkurrenter

2018 vil trolig bli stående som et svært krevende år i USAs politiske historie, men vil bli stående som et svært godt år hva angår nye på norsk om USAs politiske historie – og det siste er jo akkurat her og nå det viktigste. Agendas kommunikasjonssjef Thor Steinhovden gir i sin bokdebut et klarsynt og godt bilde av de siste tiårenes utvikling i USA: Han belegger bortenfor all tvil at USA er blitt et dypt splittet samfunn og viser klart hvilke farer det medfører. Kunnskapene er store, balansen bra og språket klart og godt.

Min største innvending her er at jeg godt kunne tenkt meg et litt lengre kapittel om hvordan USA gikk fra å være et ekstremt polarisert samfunn siste del av 1800-tallet til å bli langt mer sentrumsorientert kompromissdemokrati på 1940-, 1950- og 1960-tallet, før pendelen fra midten av 1970-tallet svingte tilbake mot polarisering. Litt mer om dagens USA på delstatsnivå kunne også hevet boken ytterligere. Forfatteren har imidlertid valgt å sette fokus på 2000-tallet og føderalt nivå, og gjør det på en så overbevisende måte at det må ende både med terningkast 6 og topp tre-plassering her. Boken har fullt fortjent fått svært gode anmeldelser og bør være bankers som julegave til alle de stadig flere nordmennene som har en sterk mening om president Trump og en sterk interesse for USA.

2. plass, romaner: Simon Stranger: Leksikon om lys og mørke

Lahlum anbefaler konkurrenter

Det må innrømmes at jeg først var noe skeptisk da jeg leste om denne ideen om å skrive en roman basert på bolighistorien til forfatterens svigerfamilie – med alfabetisk struktur a la leksikon. Kritisk var tydeligvis også det tidligere forlaget til Stranger, siden førsteutkastet ble refusert der. Heldigvis nektet han å gi opp sin besnærende og originale romanidé, som ble til en av høstens mest kritikerroste og bestselgende romaner.

Historien om familien Kommisars opplevelser under og etter krigen veves via ulike stikkord sammen med historien om Henry Rinnan og banden hans fra krigsårenes Trondheim, og begge er fortsatt spennende og tankevekkende lesning i 2018. Man må sant nok bla litt mer frem og tilbake enn vanlig for å få inn helheten her, men jeg finner det ikke så interessant om den kunne fungert enda bedre med en mer konvensjonell kronologisk struktur. Kreativitet er viktig også hva angår form, og dette fungerer svært godt slik det står med mange små temaer fordi det er en sterk historie fortalt av en forteller i nordisk toppklasse.

Til slutt var jeg ikke i tvil om at den skulle inn på topp tre her, men litt i tvil om hvilken liste den burde inn på: Teksten er i så stor grad basert på historiske fakta og navngitte personer at det kan argumenteres for at det er en veldig original og god sakprosabok. Men sant nok tar forfatteren seg der kildene tier noen utflukter med skjønnlitterære friheter som nok ville vært mer kontroversielle i en sakprosabok, så da følger jeg hans ønske og gir den terningkast seks som en veldig original og god roman.

Jeg rangerer årets vinner av bokhandlerprisen klart foran årets vinner av Brageprisen og som den beste av årets mange gode historiske romaner. Temaet med de norske jødenes skjebne under krigen traff dessuten perfekt med timingen i år. Anbefalt for alle romanlesere med noe interesse for krigshistorie.

2. plass, sakprosa: Heidi Taksdal Skjeseth: Løgn. Hvorfor Trump lyver… 

Lahlum anbefaler konkurrenter

Det var altså tett løp mellom en USA-bok fra Res Publica og en annen USA-bok fra Res Publica om andre- og tredjeplassen her. Journalisten Heidi Taksdal Skjeseth sniker seg like foran Thor Steinhovden, tross noen få kritiske margmerknader. Det gjør hun fordi boken hennes i tillegg til å gi et tankevekkende bilde av splittelsen i dagens USA også tar opp det store spørsmålet om bruken av løgn på en måte som også har relevans for politikken i Norge og andre europeiske land – og som også kan ha relevans for mange andre arenaer både i arbeidslivet og privatlivet.

Balansen mellom egne opplevelser og innslag fra relevant forskning fungerer veldig godt også her, og Heidi Taksdal Skjeseth utvikler mellom dem egne resonnementer på en effektiv og leservennlig måte.

Jeg hadde også her ønsket meg en litt lengre bok når den først var så bra, men en hovedtekst på vel 150 sider gjør boken lett tilgjengelig og rimelig for større lesergrupper. Den vil være en særdeles velegnet gave til alle med interesse for USA, men også til kommunikasjonsansvarlige og andre som på ulike måter jobber med politisk kommunikasjon – samt til alle løgnere og folk som omgås dem.

1. plass, romaner: Susanne Skogstad: Svartstilla

Lahlum anbefaler konkurrenter«Eg veit ikkje når eg oppdaga at han var komen inn i livet mitt. Eg veit heller ikkje når eg oppdaga at han var ute av det. Det einaste eg veit heilt sikkert, er at eg ikkje lenger er.»

På denne karakteristiske måten innledes 26 år gamle Susanne Skogstads 150 sider lange debutroman Svartstilla. Etter en liste med overrepresentasjon av godt voksne mannlige forfattere fra det sentrale Østlandet er det jo selvsagt litt hyggelig å stå igjen med en ung kvinnelig debutant fra Sogn og Fjordane øverst. Men når hun står der er det altså bare fordi dette for meg var årets beste romanopplevelse.

Jeg skal ikke forsøke å overby anmelderen i Stavanger Aftenblad, som forleden uke forsøkte å gi denne boken terningkast 382, men dette var den eneste romanen jeg i år satte sekser på alt etter første gangs gjennomlesning. Det tok meg bare litt over en time å lese romanen, men det var årets mest interessante lesetime. I et særpreget og poetisk nynorsk språk skildres en både gripende og aktuell generasjonskonflikt rundt en gammel kvinne som forsvinner bort fra sine barn inn i fortiden etter tapet av ektemann.

Svartstilla er en original kjærlighetshistorie og historien om et stort tap og savn som mange eldre mennesker vil kjenne seg igjen i: «Då eg såg auga dine og ikkje fann deg der. Det var som eit sekund. Du var der, og så var du der ikkje. Og i eit lite sekund var du begge delar. Og eg var alt på ein gong. Og havet storma. Så var du berre det eine. Og eg var ingenting. Og vatnet vart atter gripe av svartstilla. Og sidan har det vore mørkt», heter det på side 52.

Det følger en konflikt med yngre generasjon i familien som også svært mange vil kjenne seg igjen i. «Alle er dei einige, og ingen skjønar dei noko» sett fra den gamle kvinnens side. Forståelig nok fortoner situasjonen seg annerledes for de godt voksne barna hennes, som ser med uro på at moren forsvinner inn i fortiden og ikke lenger klarer å ta vare på seg selv i nåtiden.

Jeg skal ikke her røpe hvordan dette lavmælte psykologiske familiedramaet ender, men begge parter skildres med forståelse og innsikt på veien dit. Jeg hadde formodentlig gjettet på at forfatteren var i syttiårene hvis jeg ikke hadde sett henne før jeg kjøpte boken på en av høstens litteraturfestivaler. Når hun altså er mer enn 50 år yngre enn hovedpersonen i debutromanen, tyder det på at hun har en formidabel evne til å leve seg inn i andre menneskers tanker og følelser til kommende romaner – samt at denne i mellomtiden kan leses med stort utbytte av lesere over hele landet og i ulike aldersgrupper.

1. plass, sakprosa: Tore Skeie: Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid

Lahlum anbefaler konkurrenter

Det kan kanskje virke lett påfallende at førsteplassen i sakprosakategorien går til en historiker i 40-årene fra Gjøvik, men jeg har faktisk aldri møtt Tore Skeie før, og oppdaget ikke at han var fra Gjøvik før etter at jeg hadde bestemt plasseringen her. Jeg har selv aldri forsket på middelalderhistorie, og alltid kjent en sterk respekt for de som får slite med all usikkerheten som følger med tidvis svært ufullstendige kilder der. Å skrive lesverdige bøker for allmennlesere er ikke lett når man baserer seg på så mangelfulle kilder for å beskrive et samfunn som er så fjernt fra dagens lesere. Skeie klarer det på en forbilledlig måte i sin nye biografi om Olav Haraldsson, som er en lettlest, spennende og samtidig lærerik innføring i norsk historie.

Skeie skriver med svært godt språk og engasjerende dramaturgi, og motsatt av mange andre norske forfattere går han ikke i den klassiske fellen ved å stole for mye på sagaene. Sagaene testes her kritisk opp mot andre kilder, og kampen om Norge veves fint sammen med kampen om Danmark, Sverige, England og andre relevante land.

Olav Haraldssons tid på begynnelsen av 1000-tallet er en viktig formativ periode for Norge som nasjonalt fellesskap, og samtidig også en viktig historie om hvordan kristendommen fortrengte norrøne guder her. Som et lite tips til senere bøker i denne serien ville jeg nok hatt større nytte av et navneregister etter siste kapittel enn av en avskrekkende lang liste med ukjente navn før første kapittel, men etter at man hopper inn i hovedteksten med den dramatiske historien om drapet på Snorre Sturlason er det vanskelig å legge fra seg historien.

På slutten stusset jeg litt over at biografien om Olav Haraldsson sluttet like før slaget på Stiklestad, men de fleste leserne vet forhåpentligvis hvordan det gikk der og dilemmaet med vekslinger er jo vel kjent i en slik serie.

Det er kort sagt bare å håpe at Tore Skeie beholder helsen og finner inspirasjon og finansiering til å fullføre sine planlagte fem bind om den norske middelalderen og de mest sentrale kongene derfra. Her og nå får han en klar førsteplass på min liste over årets beste sakprosabøker – for en bok som blir årets beste julegavetips til alle som har et minimum av interesse for vikingtiden og middelalderen (eller som kan tenkes å få det).