Permasingel

Det er sikkert ingen hemmelighet at jeg er singel, og det er heller ikke noe jeg pleier å skamme meg over å si, hvis noen spør. Derimot kan det ofte falle meg litt tyngre å skulle innrømme at jeg alltid har vært singel (mens det ofte ikke føles like tungt å følge opp den innrømmelsen med antakelsen om at jeg også alltid vil forbli det). Kanskje skulle jeg omtale meg selv som permasingel, og lansere det som et begrep, i kjølvannet av at Anette skrev her om å være voksensingel.

Jeg føler selvsagt selv at alle kan se det på meg, selv om jeg rasjonelt vet at det ikke er slik, og det også har forekommet at andre har antatt at en eller annen de har sett meg med, har vært en partner. Det har alltid fascinert meg når folk har trodd noe slikt, men jeg gjenkjenner samtidig fra meg selv at det er mye lettere å være optimist på andres vegne enn når det gjelder en selv.

Kanskje har det med innstilling og forventninger å gjøre, for jeg kan aldri huske at jeg noen gang så for meg en framtid der jeg skulle være gift eller på andre måter del av et parforhold. Derimot husker jeg ennå veldig klart den dagen vissheten om at jeg aldri skulle komme til å få en kjæreste slo ned i meg, som et elektrisk sjokk generert fra innsiden, fra den evige monologen hjernen framfører. Jeg satt på bussen, sammen med unger fra min egen klasse og minst en parallellklasse, på vei hjem fra en ekskursjon til Troldhaugen, det siste året på barneskolen. Det hadde ikke skjedd noe dramatisk der, ingenting som det jeg mange år senere skrev om i en novelle, men dette var jo i den alderen der vi var i overgangen fra barn til ungdom, og jeg husker at en endring hadde oppstått i vokabularet vårt (selv om det ikke var et språk jeg selv brukte); der man før hadde snakket om å «gå etter» noen, altså å like dem, være interessert i dem, overtok frasen om «gå sammen med» noen. Jeg, som aldri hadde våget å innrømme interesse for noe, følte meg allerede håpløst akterutseilt.

Jeg var en sjenert gutt, egentlig (selv om jeg elsket å opptre i skuespill og sketsjer), og særlig sjenert i forhold til jenter, som for meg stort sett levde i en fremmed verden som var helt lukket for meg. I begge nabolagene der jeg bodde i løpet av oppveksten var det nesten bare gutter, og min egen familie var like guttedominert i vår generasjon. Min lenge eneste kusine var fem år eldre enn meg, og i tillegg femti mil unna, ellers var det bare fettere. Og på skolen gikk jeg åtte år i en klasse med dobbelt så mange gutter som jenter, slik at det alltid var mange gutter som ropte høyere og våget mer foran meg i køen. Jeg var ikke alene om å holde meg i bakgrunnen, og sikkert heller ikke om å drømme om en mer fremtredende posisjon. Men slikt snakket vi aldri om.

Kanskje jeg heller skulle vært en jente?
Kanskje jeg heller skulle vært en jente?

Det var først da jeg endelig kunne begynne i en ny klasse, da jeg kom på videregående, at jeg fikk til å snakke med jenter. Men det var selvsagt fortsatt veldig mye jeg ikke snakket med dem om, og noen flørting våget jeg meg definitivt ikke ut på. Kanskje hadde det vært annerledes om jeg hadde våget å begynne å drikke, men dette var noe jeg var så redd for at jeg gikk gjennom hele videregående uten å delta på en eneste fest. Særlig i første gym kom klassefestene tett som hagl, og tradisjonen som ble etablert om at den første til å kaste opp på en fest måtte holde neste fest, var mer enn nok til å skremme meg fra å ville delta.

Russetiden sto jeg også over, og innen den tid hadde jeg også etablert meg som en antisosial særing som drev og skrev dikt. Mange mannlige kolleger vil kanskje tilstå at de begynte å skrive for å dra damer, men jeg vil hevde at jeg begynte å skrive fordi jeg visste jeg aldri ville få til å dra damer. Diktningen ble vel en slags måte å paradere sin egen usikkerhet på,  gjøre det beste ut av situasjonen, og kanskje gjøre meg selv litt interessant, selv om jeg bare i de mest naive øyeblikkene hadde tro på at det kunne gjøre meg interessant på en seksuell måte. «Women only like me for my mind», klager en karakter i en av Morrisseys sanger, og jeg håpte det var noe som kunne passe for meg også.

Gymnaset mitt. Der jeg i det minste lærte å snakke med jenter.
Gymnaset mitt. Der jeg i det minste lærte å snakke med jenter.

Selv om jeg hadde lært meg å snakke med jenter, gikk det lenge før jeg fikk til å snakke om dem. Det var selvfølgelig utenkelig for meg å fortelle dem jeg lengtet etter at jeg var interessert i dem, men like vanskelig var det også for meg å skulle betro seg til en tredjepart ikke bare om hva jeg følte, men at jeg i det hele tatt tenkte på og var opptatt av jenter. Da jeg var åtte-ni år hadde jeg med meg hjem et armbånd jeg hadde laget på Åpent hus på skolen på kveldstid, og jeg ble forferdet da min far foreslo for meg at jeg kunne gi det til en jente jeg likte. Og det var første og siste gang pappa og jeg snakket om noe slikt. Kanskje ble jeg særlig provosert og skrekkslagen av denne ideen fordi jeg følte meg gjennomskuet?

Utover i 20-årene fikk jeg til litt mer, og forsøkte å ta igjen litt av det jeg hadde gått glipp av, og underholdt til tider uttalte ambisjoner om å komme ut av singel-tilværelsen. Kanskje tok jeg for kraftig i, i hvert fall gikk jeg skikkelig på trynet noen ganger, slik alle som våger seg ut på denne arenaen gjør. Jeg tror ikke jeg blamerte meg mer enn millioner av andre har gjort og vil gjøre i samme situasjon, men jeg ble uansett i hvert fall mer forsiktig igjen, etter at jeg kom i 30-årene, og begynte å finne meg mer til rette med at det tross alt er ganske komfortabelt å være alene. Jeg kan organisere tiden og livet mitt stort sett akkurat som jeg vil, noe jeg i hvert fall ikke kunne gjort om jeg hadde vært så uheldig i livet å få barn. Jeg trenger ikke legge av meg særegenheter som ikke gjør meg særlig attraktiv på kjønnsmarkedet, som at jeg ikke er noe glad i å reise, at jeg er til tider pinlig kresen i matveien, eller at jeg gjerne foretrekker bøker framfor menneskelig selskap.

Men jeg forelsker meg likevel bortimot hver eneste dag, ikke alltid like dypt (selv om jeg av og til savner hvor vondt det kan gjøre når det er dypt, i stedet for bredt), men i hvert fall slik at det gir noe drivstoff til skrivingen min. Og tross alt; hvis jeg fikk en kjæreste, hva i he***te skulle jeg skrive om da?

Kristian Hæggernes
Jeg er født (1972) og har alltid hatt folkeregistrert adresse i Bergen. Jeg debuterte som forfatter med tyngde av fallende skygge i 2004. Denne har senere blitt fulgt av enda en diktsamling, med vinterstemme, i 2008, og kassadamer jeg har elsket og andre fortellinger i 2010. Jeg har skrevet siden gymnastiden, og satser på å fortsette med det i lang tid framover, gjerne innen så mange sjangre som mulig. Ved siden av forfattertilværelsen har jeg også et slags liv som kontorrotte i et meningsmålingsbyrå.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *