Ingen mennesker er en øy for seg selv. Intervju med Frederik Lønstad, redaktør for norsk skjønnlitteratur i Cappelen Damm

fred 2 Like før påske presenterte norskredaksjonen høstlista 2015 for kolleger i Cappelen Damm. Det som ble lagt frem var den mest ambisiøse og mest kvalitetsbevisste høstlista vi har sett på mange år. Her er det mye å se frem til både når det gjelder bredde og når det gjelder salgspotensiale. Frederik Lønstad er en av redaktørene i norskavdelingen og har vært i bransjen et par tiår. Han er utdannet i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen. Første litteraturjobb var i Vagant og Samtiden, men den første redaktørjobben i forlag var som vikar hos Cappelen i 1999. Etter vikariatet arbeidet Frederik en stund som litteraturkritiker, blant annet for Klassekampen, før han ble ansatt i Damm i 2000, som senere ble til Cappelen Damm.

Noe sier meg at det kanskje ikke er så enkelt å få utgitt bok på Cappelen Damm. Norges største forlag har antagelig mye å velge blant?

Vi får inn rundt åtte hundre manus i året. Av disse blir 40–50 utgitt som bøker. Det er medregnet de etablerte forfatterne, så det er åpenbart at nåløyet er trangt for debutantene. Men da må det legges til at vi hele tiden håper og tror at hvert manus vi får inn skal være bra nok. Når vi får inn nye manus fordeler vi dem mellom oss i redaksjonen for en første gjennomlesning. Hvis noe gjør oss nysgjerrige, enten det er historien, språket, et originalt blikk eller noe annet, diskutere vi det gjerne med noen andre i redaksjonen og sender det eventuelt til en av våre eksterne konsulenter for lesning. Så blir det gjerne en samtale med forfatteren og så er det vanligvis flere runder før det eventuelt blir antatt. Det er flere ting som gjør at vi gir ut et manus, men den litt diffuse størrelsen litterær kvalitet, den kommer man ikke utenom. Når vi refuserer så mange manus er det fordi det er vanskelig å skrive godt. Og de som kommer ut er vi desto stoltere over å utgi.

fred 4Noen gjennomgående temaer i blant de innsendte manusene anno 2015?

Det er vanskelig å se trender man selv står midt oppi, men inderlighet, det nære, det selvbiografiske har vært viktig lenge. Så inderlighet, hvis jeg skal nevne noe. På den annen side så vant Amalie Kasin Lerstang Tarjei Vesaas debutantpris for 2014 med romanen Europa, som vel nettopp er en mer utadvendt roman. Så kanskje pendelen er i ferd med å svinge?

Hva ser dere egentlig etter når dere antar et manus? Er det noen retningslinjer for hva som er god litteratur? Finnes det objektive kriterier?

For å ta det første sist, det fins i alle fall en mer eller mindre god målestokk. Om det fins noe sånn som objektive kriterier åpner døren til grunnleggende spørsmål om hva og hvordan litteratur er. Deler av den såkalte nykritikken mente at ikke bare fantes det objektive kriterier for hva som var god litteratur, men at også følelser hadde et objektivt korrelat i verket. Det høres kanskje litt rart ut og en sånn måte å tenke og snakke om litteratur på er ikke gangbar mynt i våre dager. Poenget er at hva som er god litteratur og hvordan vi vurderer den forandrer seg med tiden, uten at det er sånn at alt er like godt av den grunn. John Donne har et dikt hvor begynnelsen lyder slik:

No man is an island,

Entire of itself,

Every man is a piece of the continent,

A part of the main.

Omtrent sånn forholder seg med litteratur òg, den befinner seg et sted mellom det objektive fastlandet og den subjektive øya. Mellom deg og de andre. Mellom det egne utrykket og det allmenn språket. Mellom nåtid og fortiden. Noen konkrete kriterier har vi heldigvis også – for eksempel må krim være spennende. Et dikt har stort sett ujevn høyremarg. En fortelling må ha en begynnelse, midt og slutt. Viktigst er nok likevel språket og formen. Uten et spesifikt språk og en spesifikk form er det ingen skjønnlitterær bok. Sjangermessig kan det variere hva som er godt i så henseende, men jeg tror ikke det er mulig å komme vekk fra det. For å holde oss skjerpa på disse tingene så har vi i avdelingen jevnlig leseseminar der vi leser et utvalg manus eller bøker og diskuterer dem i etterkant. Ofte er vi ikke enig i vurderingene av hvor godt et manus er, men når det kommer til den konkret vurderingen av om noe er godt nok for utgivelse eller ei, så oppstår det sjelden eller aldri noen særlig diskusjon. Så jeg tror vi ganske flinke til å skille mellom egen smak og den vurderingen vi gjør på vegne av forlaget.

Åtte hundre manus i året er mye å lese gjennom. Hender det at manus blir silt ut, oversett?

Om vi gjør jobben vår? Jeg håper og tror det, men litteraturhistorien er full av historier og myter om geniale forfattere som blir refusert. Catch 22 her er at dersom noen skriver noe originalt, jeg mener noe så grunnleggende originalt at jeg aldri har lest noe liknende før, så kan det hende jeg ikke forstår det. Muligheten fins, men det er ikke noen avgjørelse vi tar lett på. Av og til kan et forlag kommer til en konklusjon og et annet forlag til en annen. Da kan det være forskjellige vurderinger eller det kan være en prosess som har slått forskjellig ut i de aktuelle forlagene. Derfor er det veldig bra for forfatteren og leserne at det fins flere forlag. Opplevelsen av litteratur, de følelsene den vekker i oss er likevel våre egne, så det er klart at personlig begeistring hos oss redaktører spiller inn. At manus «snakker til oss» på en eller annen måte. Nå kan det skyldes at vi er i godt humør den dagen, av helt andre grunner, så derfor bruker vi hverandre og konsulenter når det er nødvendig. Det gjelder jo også andre veien, når vi selv mangler den begeistringen, men har mistanke om at det har mer med oss selv å gjøre og mindre med manus.

Jeg er imponert over bredden i årets flotte høstliste fra norskredaksjonen. For det er ganske stor spennvidde i typen temaer og type bøker?

Ja, og det gjenspeiler bredden blant forfatterne våre. Vi er så heldige at vi har forfattere i alle aldersgrupper og faser i forfatterskapet. Vi må aldri glemme at det er forfatterne som skriver bøkene og bøken som utgjør forfatterskapet.

Hva legger du i begrepet «forfatterskap»? Og hvorfor er det så viktig?

fred 5Et avsluttet forfatterskap er fasiten for den aktuelle forfatteren, og det gjør også et pågående forfatterskap inneholder løfte om en dag i morgen med blanke ark og fargestifter til. Mange snakker om den store episke romanen som en typisk bestselger. Det er nok også en ganske riktig observasjon, i hvert fall i et historisk perspektiv. Men skal vi få frem «en stor episk roman», er det viktig å huske på at den ikke oppstår i et vakuum, men som en del av en utvikling. For å bruke enda en metafor: Real Madrid er villig til å investere i Martin Ødegaard, ikke fordi han er en stjernespiller, men fordi de ser et potensial i ham. Real Madrid kan selvsagt ikke være sikre på at Martin Ødegaard-investeringen vil lønne seg, verken økonomisk eller fotballmessig. Likevel er de er villig til å gi ham tid og rom til å utvikle seg. De forventer ikke at han skal gå inn på midtbanen til Real Madrid som 16-åring og dominere de store kampene og når sant skal sies har ikke spille på Real Madrid i det hele tatt etter overgangen. Fasiten på om Reals valg var rett eller galt sitter vi først på Ødegaards karriere er over. På samme måte satser vi på forfattere, vi gir ut debutanter, vi fortsetter å gi dem ut selv om de ikke topper bestselgerlistene. Fordi vi tror på dem. Innen Martin Ødegaard er etablert i Real Madrid vil flere av de unge forfatterne hos oss også være etablerte i øverste divisjon.

Jeg tror jeg tar poenget, ja. Cappelen Damm er et slags bokens Real Madrid. Vi investerer i et talent vi har tro på og gir det mulighet til å utvikle seg i riktig retning. Men hvordan identifiserer man egentlig en litterær Martin Ødegaard? Hva er talent?

En kommende forfatter må kunne skrive, må ville skrive og være aktiv i forhold til egen skriving. De kommende forfatteren finner vi stort sett blant dem som aktivt ønsker å bli forfattere, de som skriver i tidsskrift, er en del av de litterære miljøene. Veldig ofte har de tatt et valg om de vil være forfattere og går på en eller annen skriveskole. Men det fins ingen formelle krav til å være forfatter, det er kvaliteten på manus trumfer alt. Så et talent kjenner vi igjen på kvaliteten på det de skriver.

Redaktøren er kanskje mange ganger forfatterens forlengede arm. Har du noensinne tenkt på å bli forfatter selv?

Jeg er nok romantiker i så henseende, hvis du ikke må skrive, så skal du heller ikke skrive. Ikke alle forstår hvor mye jobb det ligger bak det å være forfatter, å gi verden et stykke av sjela si – for så å få det dissekert og vurdert av mer eller mindre kompetente kritiker. Eller enda verre: Å ikke få det anmeldt en gang. Å være forfatter handler ikke bare om å skrive en bok, du må ha noe på hjerte, du må ville bli lest, du må orke å være en mer eller mindre offentlig person. Så svaret er nei.  fred 3

OK, dette var tydeligvis et sidespor. La oss gå tilbake til redaktøren Frederik. Si litt mer om hvordan dere i redaksjonen jobber med forfatterskap.

Først og fremst ønsker vi å gi en forfatter rom til å utvikle seg. Vi må gi forfattere muligheten til å finne sitt utrykk, sin måte å være forfatter på, uten å gå på akkord med de krav som stilles til en utgivelse på Cappelen Damm. Ved siden av å ta vare på de forfatteren som allerede er hos oss, er vi opptatt av å knytte til oss unge talentfulle forfattere. En viktig ting vi gjør i den forbindelse er å gi ut debutantantologien Signaler, noe forlaget har gjort hvert år siden 1984, den gang med Lars Saabye Christensen som redaktør. Vi har også et debutantstipend i hans navn som deles ut til en av forlagets stipendiater. Apropos det, det viktigste argumentet for at nye forfattere skal velg Cappelen Damm, er de forfatteren som allerede er på forlaget. Dels gjør vi jobben vår direkte gjennom arbeidet med forfatteren, men også gjennom å være ute på mange litterære arrangementer.  

Nå får du redaktørjobben til å høres glamorøs ut. Mange sene middager med vin?

fred 1He he… Klart det er glamorøst innimellom! Du treffer mange interessante mennesker. Samtidig er det å delta på arrangementer er en viktig del av redaktøroppgavene. Ikke bare å følge forfattere på deres opplesninger, men også å oppsøke miljøer hvor forfattere rekrutteres, gjøre Cappelen Damm kjent som førstevalget. Vi er veldig opptatt av at yngre forfattere skal se på oss som forlaget de helst vil bli utgitt på. For å rekruttere de virkelige forfatterne, de dedikerte, må vi ha tak i dem når de er unge – og da må vi oppsøke miljøene de er. Nå er heller ikke norskredaksjonen en øy for seg selv, og hverdagen går med til sånt som alle i det moderne arbeidslivet bruker tid på. Møter, eposter, telefoner, reiseregninger, korrekturer, Sparta, etc, alle disse tingene som er oljen i forlagsmaskineriet. Her er det også viktig å huske på at vi i redaksjonen har mer enn én god hjelper på forlaget. Markedsavdelingen, salgsavdelingen og ikke minst bokhandelen og alle de som hjelper til ved lanseringsfester etc. Ingen navn nevnt, ingen navn glemt.

Cappelen Damm er jo et forlag med enorm kommersiell suksess. Tror at de kommersielle suksessene kan overskygge den seriøse litteraturen vår slik at seriøse forfattere velger oss bort?

Det er ikke noen motsetning mellom kommersiell suksess og litterær kvalitet. Her er vi mer inne i det landskapet jeg tenker du beveget deg inn i da du spurte om det fantes objektive kriterier, eller om ikke smaken er et spørsmål om personlig begeistring. Når det gjelder hva folk vil lese så er det den eneste målestokken av betydning. Her kan vi godt si at smaken er som baken. Jeg sliter med å se noe som helst feil med at folk kjøper det de vil lese og at det skulle være negativt. Men ok, jeg skjønner spørsmålet og det kulturelle feltet er et minefelt av meninger og følelser og tradisjonelt har det vært en kobling mellom fin kunst og høyverdig mennesker, noe sånt. Ingen ved sin fulle fem tror på det i våre dager, selv om vi selvfølgelig også konkurrerer med andre forlag om å være meste attraktive også rent litterært. Alle forfattere vil leses og selge bøker, man kommer bare så langt med stipend og støtte. Samtidig blir det da ekstra viktig for oss på norsk skjønnlitteratur å være sterke og synlige. Vår profil som skjønnlitterær avdeling er summen av våre forfattere, og vi har gode forfattere i bøtter og spann, så om vi er utydelige må vi se på hvordan vi framstår mer enn hvem vi er.

Og mange har jo spådd i flere år at vi blir de neste ofrene for digitaliseringen. Hva skal forfattere i det hele tatt med et forlag? Har Cappelen Damm noen legitimitet i fremtiden? De tradisjonelle motivene for i det hele tatt å skaffe seg et forlag er å nå ut: Forlaget tar på seg å trykke boka, markedsføre og distribuere den. Her ligger den økonomiske risikoen som det kan være vanskelig for en enkeltperson å gå inn i. Med den nye teknologien er noe av dette blitt mer håndterlig uten å ha et forlag i ryggen, men ikke alt. En annen rolle forlagene alltid har hatt er å hjelpe forfatteren til hente det beste ut av seg selv og teksten. Der tror jeg fremdeles at vi har en rolle å spille i utviklingen av et forfatterskap, det litterære og det rent språklige. Du kan si at hvis en forfatter er en sterk nok merkevare i utgangspunktet, vil han eller hun ikke trenge oss. Så er det spørsmålet om merkevaren da vil tape seg hvis den ikke utvikles i samspill med kompetente medspiller – jeg har ikke noe endelig svar på det. Og for å bruke et ord du brukte i spørsmålet – legitimitet. Ja, Cappelen Damm har og gir legitimitet. Det er ikke noe dårlig kvalitetsstempel å bli utgitt hos oss. Alle vet at boken da har passert et trangt nåløye og at man kan regne med kvalitet. Det er heller ingen ulempe å komme på Cappelen Damm hvis man vil bli sett, solgt og anmeldt, mener nå jeg. Hvis vi skal beholde denne posisjonen vår, betinger det at vi opprettholder det høye nivået vi holder og ikke slakker av på kvaliteten.