Intervju Line Nyborg: Skriver sårene sammen

Mens barnet har det bra, strever hovedpersonen i Line Nyborgs nye bok med å finne forfeste i tilværelsen som alenemamma.
Mens barnet har det bra, strever hovedpersonen i Line Nyborgs nye bok med å finne forfeste i tilværelsen som alenemamma. Foto: Nordsveenfoto.

– Dette er noe som har vært uavklart, et sår sier Line Nyborg. I «For deg, for deg alene» har hun skrevet om å skulle finne seg selv mens man er alenemor.

Hun har dedikert boken til alle alenemødre.
-Jeg føler et sterkt fellesskap med andre som har vært alenemødre. Jeg føler en varme for dem, sier Line.

Bestill boken.
Bestill boken.

Bare i uttrykket «alenemor» ligger en dobbel belastning. Å knytte ordene «mor» og «alene» sammen på den måten er en brutal måte å anvende språket. Å dømme et menneske til en ensomhet samtidig som du fratar det friheten til å være alene.

-Jeg hadde en fordømmelse for alenemødre før jeg selv fikk barn. Etterpå fikk jeg en enorm respekt for alle alenemødre jeg møtte. Det ble et veldig sterkt bånd mellom oss. Det handler om den blandingen av å få et barn og sårbarheten ved å ikke ha en pappa der. Det skapte en forståelse mellom oss som ingen andre kunne ta del i, sier Nyborg.

«For deg, for deg alene» handler om Elin som bor på studenthybel i Oslo sammen med sønnen sin. Dette er tredje og siste bok forfatteren skriver om Elin. Handlingen er i stor grad basert på egne erfaringer. Nå er det mange år siden hun selv var i Elins situasjon, men Nyborg forteller at det har vært vondt å skrive denne romanen.

-Det savnet og den sorgen fra den tiden har sittet i meg. Det som er så fantastisk ved å skrive er at man kan gå inn i det og bli lettere, forteller forfatteren.

Elin i denne boken føler seg ensom. Alenemor-tilværelsen isolerer henne fra vennene. Moren er død og faren pleietrengende. Hun føler ikke at hun har noen å støtte seg til. Med sin egen mor som modell føler hun seg utilstrekkelig i mammarollen. Samtidig hjemsøkes hun av skyldfølelse over å ikke kunne gi barnet sitt en far.

«Faren hans. Hva er det å si om det, holde gjemt alt jeg kjenner om det. Skal jeg si at han er et høl i veggen hvor det kommer kald luft inn. Med en dør som slår og lager gjennomtrekk.», skriver Nyborg.

Som forfatter har hun en egen evne til å åpne opp tekst og handling gjennom Elins indre monologer, og hun gjør det med en følsomhet som er enormt poetisk:

«Jeg går fortere og fortere. Føttene mine lander ikke. De har aldri landa på den her gata. Ungen min og jeg har aldri landa her vi bor. Vi svever. Trærne i skogen utafor blokka mi hører mer hjemme enn jeg.»

-Jeg tror ikke at Elin har landet helt i seg selv før hun får barn. Hun føler seg isolert og klarer ikke å slippe noen inn eller å be om hjelp. Samtidig som hun skal ta vare på dette barnet skal hun finne ut hvem hun er. Så kommer frykten for hvordan hun skal klare det. Idealbildet av en familie er et perfekt tyranni for hvordan et barn skal ha det. Hun ser hele tiden på hva hun mangler. Jeg tror det er den største fella man kan gå i, sier Nyborg.

Hvordan har du tenk på grensene mellom selvportrett og fiksjon mens du har skrevet?
Jeg føler at jeg skriver om meg selv hele tiden. Det blir sannhet og fiksjon på en gang. Drivkraften er vel skriveprosessen og å forske i meg selv. Jeg kan ikke skrive om noe som mangler energi for meg. Når energien er der kommer stoffet av seg selv. Det er ikke alt som skjer med Elin som har skjedd meg selv. Hun er veldig sin egen person, men jeg ser meg selv i henne. Erfaringene og følelsene må ligge i kroppen min når jeg skal skrive.

Terapi-skriving har blitt et slags litterært skjellsord for å skrive seg gjennom følelsene sine. Hvordan tenker du på forholdet mellom følelser og distanse?
– Jeg tror det er kjempeviktig for meg å få distanse til stoffet. Det må bearbeides og modnes for at jeg skal kunne ta tak i det. Jeg må være ute av de følelsene. Da kan jeg koble på der og ut av det og inn igjen. Jeg tror at hvis man gjør noe fullt og helt så blir det en slags terapi, selv om jeg ikke bruker det ordet. Det er noe befriende i å kunne fortelle hvordan noe var, å ikke trenge å gjemme bort noe. Jeg synes det er veldig befriende å bare være naken. Alt vi gjør handler om at vi vil finne ut av oss selv. Å skrive er det jeg kan. Det er en praksis jeg kan finne meg selv i som gjør livet åpnere og lettere. Vi skal beskytte oss selv hele tiden, men hva er egentlig meningen med det?

Finn ut mer om bøkene til Line Nyborg.

 

Kristine Kleppo
Litteraturmenneske og tidligere redaktør for Forlagsliv. Freelanceskribent.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *