Kvinne som blir iset inne (og menneskehetens framtid) – Et mailintervju med Tor Even Svanes

Vårens mest intense roman? God mulig.
Vårens mest intense roman? God mulig.
Vårens mest intense roman? God mulig.

 

I Tor Even Svanes bok Til Vestisen skildres inspektøren Maris brutale møte med en gruppe selfangere. Forfatteren skriver oppsiktsvekkende godt om det maskuline miljøet på havet slik hun opplever det. Så godt at man kan begynne å lure.

Jeg har aldri vært i Maris situasjon, men følelsen jeg får når jeg leser boka er velkjent. Det er frykten i ryggen jeg får når jeg går hjem på de seneste kveldene. Det er klausen som klemmer i brystkassa i visse bråkete rom, klasserom, møterom, barer, kanskje hvor som helst hvor språket for det jeg tenker og opplever virker helt borte. Det er doen på ungdomskolen når gutta stod på utsiden og dirket opp låsene. Jeg må nesten spørre, og jeg vet at det er dumt å anta at følelser kan bestemmes av kjønn, men jeg må likevel spørre.

Du beskriver veldig godt den følelsen av utsatthet man kan ha som kvinne i et miljø der menn har makten både fysisk og sosialt. Hvordan kan du vite dette?

Følelsen av utsatthet er det bærende premisset for romanen, fordi det både er med på å motivere handlingene som skjer om bord, og det at hovedpersonen Mari har vanskeligheter med å tro at det som foregår rundt henne enten er alvorlig eller at det faktisk skjer i det hele tatt. Hun starter jo med å avfeie den ugne følelsen som en overreaksjon, men opplever hvordan små tegn og hentydninger gradvis øker panikken.

Denne utviklingen var noe av det viktigste jeg ønsket å få frem med Til Vestisen.

Jeg tror denne typen mannlig hersketeknikk er ganske utbredt (eller, det vet vi at det er), og den er på sitt mest giftige når det kan «avfeies» som hysteri eller hårsårhet fra den som utsettes for det. Forskjellen her er kanskje at det foregår under ekstreme forhold, og at det gjør at situasjonen oppleves som farlig.

I forhold til å skrive på den måten; det er ikke sånn at jeg nødvendigvis har «tenkt som en kvinne», for å si det sånn. Hersketeknikkene er kanskje spesifikke, men det å føle seg utsatt, å føle frykt, er universelt. Og da handler det vel om å gå dit man selv kjenner at man ville følt seg fanget: når ville jeg selv kjent det lange fallet i mellomgulvet? Hva ville jeg selv vært redd for? Den fysiske eller psykiske volden?
 
Det jeg også gjerne vite er hvorfor det her har vært en historie det var viktig for deg å fortelle?

Dette er en historie om selfangst, men det er jo en historie om makt og overgrep, om mange ting som har med dagens Norge å gjøre. Jeg hadde lyst til å fortelle noe vesentlig, men på en veldig konsentrert måte.

Tor Even Svanes. Foto: © Blunderbuss/Anna-Julia Granberg
Tor Even Svanes. Foto: © Blunderbuss/Anna-Julia Granberg

Det merkes når jeg leser at du har hatt et driv mens du har skrevet denne boka. Hvordan var den å skrive?

Intens.

Den er skrevet på utpust.

Fra jeg satte meg ned og begynte på boken, til den var levert og antatt, tok det en måned. Jeg merket et veldig jag mens jeg skrev, men det var et motiverende jag, for jeg følte det satt fra første setning, til jeg var ferdig. Jeg var aldri i tvil om retningen.

Til en viss grad handler det også om formatet, om strukturen. Jeg hadde hatt ideen klar lenge, men slet med å finne det rette formatet for historien. Jeg begynte på den som en «rett frem-roman», men det fungerte ikke. Tonen ble masete, teksten ble detaljfetisjistisk og umotivert, og etter tre-fire sider med pjatt la jeg bort hele greia.

(Det er ikke helt sant, jeg forsøkte å gi ideen til en kamerat som også skriver, og som jeg mente var sterkere på nære ting og døde dyr enn hva jeg selv er.)

Jeg lekte også litt med ideen i novelleform, uten at det fungerte noe bedre. Det virket ganske opplagt at ideen rommet mer enn hva jeg kunne få ut av novelleformen.

Det var først når jeg begynte å jobbe i rene «tekstblokker» at det løsnet, og at det drivet historien trenger, kom på plass. Samtidig var det et element av tidspress inne i bildet. Boken ble til mens jeg var hjemme i pappapermisjon med Sofus, og han satte opp helt konkrete rammer for arbeidet: Skriv en blokk mens han sover morgenlur (1 time). Tenk videre til neste blokk på formiddagstur (1 time). Start med neste blokk i morgen.

Det skapte et driv i skrivingen som jeg tror merkes.

Jeg er kanskje litt overrasket over at du skjønner, eller at teksten din skjønner, hvordan det er å være fanget i en mannlig definisjonsmakt, der alt som sies og gjøres mot henne kan rettferdiggjøres, mens det kan virke som om hun selv ikke har noe språk å forsvare seg med. Tenkte du noe over hvordan du selv brukte språket ditt for å beskrive det?

Ja, hele veien.

Jeg var vel inne på det; den måten å tenke på, å skrive på, er grunnsteinen i denne teksten. En tidlig leser nevnte at denne konsekvente bruken av språket er både det som skaper rytme i fortellingen, og som gjør at den utvides til å handle om mer enn bare et selfangsttokt.

Det er flere eksempler underveis på at den måten mennene om bord forholder seg til den kvinnelige inspektøren, er med på å forsterke hennes egne følelser av usikkerhet. Det får henne til å tvile på seg selv, og sin egen kompetanse. Og til en viss grad gir det henne en økende grad av paranoia.

Samtidig, når det gjelder definisjonsmakt: Det er ikke begrenset til mannskapet. Også i de situasjonene som foregår «rundt» historien, som ikke skjer om bord, møter hun den samme måten å forholde seg til henne som kvinne på. Det virker bare ikke like nakent.

For meg var det viktig at følelsene hennes til slutt flyter nesten sammen, også for leseren. Det er et språklig grep jeg var veldig konsentrert om.

Kanskje har det noe å gjøre med at jeg nettopp ble mamma, men jeg får ordentlig vondt av de selungene. Hvordan var det å skrive de scenene?

Du, det var ganske sært, skal jeg si deg, og jeg skjønner hva du mener i forhold til det å nettopp ha fått barn. Jeg skrev som sagt dette mens jeg var hjemme i permisjon, på en tid hvor minstemann nettopp var i gang med å åle seg rundt omkring på gulvet, og hvor han i lengde og tyngde minnet ganske mye om, ja, nemlig…

Akkurat den biten var litt merkverdig.

Når det gjelder det fangsttekniske, finnes det mye kildemateriale og rapporter, så det å rent faktisk bygge dette ut, å gjøre prosa av det, var greit. Men, når det er sagt: hvis man ikke får vondt av selungene, er man en ganske hard person, da!

I hvor stor grad forbinder du overgrepene som blir begått i denne boken med noe mannlig? Et sted i boken beskriver jegerne selv skytingen som en drift som de har rett til å få utløp for. Hva tenker du om det?

Jeg tenker som du gjør, at jegerne og fangstmennene i denne historien, mener de har rett til å få utløp for ganske primale drifter. Det gjør dem farlige, ikke minst fordi havet rundt dem i deres øyne opphever en del regler og normer.

Men hvis dette er noe mannlig dreier det seg i så fall om noe karikert og stereotypt mannlig. Uten å gjøre det til noen vesentlig diskusjon, tror jeg til en viss grad det også henger sammen med demografi, altså et slags bevissthetsnivå om hvem du er, hvor du er og hva du gjør.

Den korte historiedrevne litteraturen er full av denne type mannlig oppførsel; både Hemingway og McCarthy er ofte barsk og såkalt mannlig, fortellinger fra mannens urokkelige synsvinkel. Det er interessant å se hva som skjer hvis du snur det perspektivet, men beholder miljøet, så og si.

Ser du noen sammenheng mellom måten de behandler dyrene på og den formen for trakassering den kvinnelige inspektøren på skipet utsettes for?

Jeg vet ikke.

Jo, det er en slags selvrettferdighet der, en form for rettmessighet og berettigelse i forhold til å gjøre som de gjør, både når det gjelder behandling av selene og inspektøren. Det toktet jeg skriver om, preges av en machokultur, som jeg ikke tror er veldig overdrevet. Hvis du leser mellom linjene i enkelte fangstrapporter, sitter du igjen med et ganske klart inntrykk.

Tidvis falt disse beskrivelsene i hverandre for meg. Det var som om det de gjorde mot selene ble en fysisk krenkelse av henne. Var det bevisst eller var det en slags overraskelse som skjedde i språket mens du skrev?

Det var med fra starten. Jeg hadde en veldig klar idé om hvordan sårbarhet kunne formidles i disse omstendighetene, og måten krenkelsene – fysiske og psykiske – flyter i hverandre, utgjør sånn sett en bevisst rytme i historien.

Samtidig er denne vekslingen ganske opplagt: Inspektøren er der for å dokumentere hendelser som for de fleste ville oppleves som voldsomme, det er en jobb som gradvis undermineres av hennes egen tvil, og hennes egne opplevelser. Det farger naturlig nok hennes rapportering underveis.

Det er en veldig filmatisk bok, er det ikke? Jeg ser den som i filmscener og får noen assosiasjoner til Roman Polanski. Det finnes en film der Catherine Deneuve er stengt inne i et hus kontrollert av maskiner. Er du inspirert av film?

Jeg er enig i at boken er filmatisk, det henger igjen sammen med strukturen, tror jeg. Historien er såpass klart satt sammen av scener, og fortelles i et «filmatisk» språk. Omgivelsene – havet, himmelen, motordunkingen og sånt noe – bidrar til den følelsen.

Jeg tenkte film da jeg skrev akkurat denne boken, men jeg vet ikke hvor mye jeg gjør det vanligvis.

Jeg er nok tilbøyelig til å si at jeg i mye større grad er inspirert av litteratur enn av film, og at det primært henger sammen med hvordan man som forfatter må tenke for å nå gjennom med den historien man skriver. En scene eller en passasje i en roman formidles jo gjennom ord; du har ikke noe kamera, og hvis man tenker rent bildemessig blir det veldig fort veldig daft.

Hva slags erfaring har du selv med skipsferder på islagte hav? Jeg får inntrykk av at den er ganske god.

Ingen. Jeg har primært erfaringer fra Blindern, for å være helt ærlig.

En av konfliktaksene i Vestisen dreier seg om denne motsetningen; utdanning kontra barskt, ufaglært arbeid.
Samtidig er jeg vokst opp ved kysten, og kommer fra en familie av båtbyggere, hvalfangere og loser, med de historiene og beretningene det medfører. Det er mye av det jeg beskriver i Vestisen som overhodet ikke kjennes fremmed for meg.

Redaktøren din sier at du har vært på Grønland. Hva hadde det å si for at denne boken ble skrevet?

Jeg fikk et reisestipend fra forfatterforeningen som tok meg til Grønland for noen år siden, men det var med et annet utgangspunkt enn Til Vestisen. Tanken var å gjøre research til en bok jeg jobbet med, hvor tematikken lå tettere på klimaforandringer. Det gjorde at jeg ble med klimaforskere fra Nuuk Basic – et tverrfaglig, arktisk forskningsmiljø – inn i fjordene for å måle metanutslipp.

Jeg er usikker på om besøket er avgjørende for at boken ble skrevet, jeg tror den hadde kommet uansett, men det er klart at opplevelsene der oppe har hatt betydning i forhold til mye av det jeg skrev. Til Vestisen er en roman hvor omgivelsene er viktig; lyset, monotonien, hvordan store masser av is oppfører seg i hav, isens lyder, temperaturforandringene… Det er klart jeg ikke kunne skrevet det sånn jeg har gjort nå, uten selv å ha sett det.

Dessuten henter jo bokens siste del, som foregår i Nuuk, mye fra oppholdet.

Vi lever i skumle tider. Tror du at menneskeheten er på vei i feil retning?

Nei, det tror jeg ikke.

Det er utfordringer, og hvis vi ser på klimaforandringene, så er det en type utfordring vi ikke har stått ovenfor tidligere: en langsom og livsfarlig krise. Jeg tror det umiddelbare er det foretrukne, og at det gjør gjenvalg viktigere enn standpunkt. Det er det som i tilfelle er det skumleste, men det også kan endres.

LowResRgb_Omslagsforside_Til__VestisenMennesker har kanskje forbedringspotensiale, men kan menneskeheten bli bedre tror du?

Ja, selvsagt!

Hvis vi ser på vitenskapen, er det lett å glemme hvor store skritt som er tilbakelagt bare i løpet av de siste femti årene. Det er ingen proporsjonalitet mellom tid og utvikling, og så lenge et område på størrelse med Danmark, fylt med solcellepaneler, kan forsyne hele verdens energibehov, tror jeg ikke det er løsningene det står på.

All right; Jens Stoltenberg klusset det litt til for seg da han omtalte Mongstad som et månelandingsprosjekt, men analogien er fin, den. Månelandingen er et ypperlig eksempel hvor urealistiske ting som kan oppnås på kort tid, om målet er det samme for alle de involverte.

Det er et par ting, fra det forrige århundret, som gjør meg trygg på at vi blir bedre, heller enn verre. Astronauter og det humane genomet: To eksempler på riktig retning!

Tror du at litteraturen kan gjøre noe? Kan den gjøre oss bedre? Få oss til å forstå andre perspektiver.

Jeg tror ikke litteraturen kan gjøre oss bedre, men jeg er helt overbevist om at den kan bidra til nye perspektiver. Litteraturens vesen er å forme nye perspektiver.

 

Du kan også høre Bokprat med Tor Even Svanes i samtale med Anette Garpestad HER eller i iTunes.