Ingvar Ambjørnsen – En gjenganger hjemsøker

Elling har invitert seg selv tilbake, til Ingvar Ambjørnsens litterære univers.

Ingvar Ambjørnsen har skapt et rikt galleri av avvikere, sosiale utskudd, psykiatrisk lidende, rusavhengige, uteliggere. Allerede i den første boka, 23-salen, ga han ansikt og stemme, fortvilelse og sløvsinn, til psykiatriske pasienter. De befolket den store 23-salen i en klassisk, psykiatrisk institusjon, Lier sykehus. Den unge Ingvar Ambjørnsen hadde jobbet der som pleiemedhjelper, og her fant han stoff å spinne litteratur av. Her fant han tause mennesker med ufortalte historier. Her fant han de krenkede som skulle få oppreisning, de motvillige og utdefinerte, de som må ta støyten for den streite verdens uniformerte ensretting.

Ut av denne systematiske terroranstalten kan vi tenke oss at litterære skikkelser har vandret, ut av tvangstrøyene og strekkbenkene, ut av låste dører og sikkerhetsglass, ut av tvangsmedisinering, lobotomi, sterilisering og nedsløving. De har kravlet fram fra mørket og bedt om en plass i virkeligheten. Og den fremste av dem alle er den som kanskje er mest usannsynlig: Elling.

Med tiden er Ingvar Ambjørnsen blitt en «folkekjær» forfatter, særlig ved hjelp av megasuksessen Elling. Avvikeren Elling ble selv en yndling, til tross for at han opprinnelig ble utformet som en ganske motbydelig fyr, en skummel, hevngjerrig, forknytt, retthaversk og egentlig rett ut ond mann. Men Elling-figuren hadde plastiske kvaliteter som gjorde at han kunne formes av andre, ikke minst av publikum selv. Ikke alle litterære figurer har slikt potensial. Det kjipe ved ham kunne dempes, naiviteten kunne forstørres, begivenhetene rundt ham kunne få mer karakter av tilfeldige hendelser og mindre av planmessige ugjerninger.

Den evige, alminnelige Elling, den folkekjære avvikeren, ble skapt i krysningen mellom Ambjørnsens stoff og teateret, filmen. Regissør Petter Næss, som hadde ansvar for teaterversjonen og to av filmene, kunne la skuespiller Per Christian Ellefsen utvikle Elling til å bli en arketyp mange liker å kjenne seg igjen i, godt hjulpet av Sven Nordins habile Kjell Bjarne-tolkning.

Avstanden mellom den opprinnelige bokstav-Elling og den videreutviklede filmatiske og teatrale Elling, kunne være vel verdt et studium. Alle realiseringer av litterære figurer i nye formater vil alltid medføre grunnleggende endringer. Noen ganger kan en skikkelse snus fullstendig på hodet i prosessen. Andre ganger kan en film utdype og forstørre det litterære forelegget. De tre hovedpersonene i Øyenstikker forble intakte Ambjørnsen-skapninger til tross for store endringer i omgivelser og aktiviteter. Ellefsens Elling er derimot noe annet enn den figuren forfatteren skrev fram. Noe annet – kanskje noe mer, kanskje noe mindre eller kanskje bare noe annet.

Det er vanskelig å fatte hvor digert Elling-fenomenet faktisk er. De opprinnelige bøkene i serien om Elling er Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996) og Elsk meg i morgen (1999), tilsammen solgt i omlag 500 000 eks. Teaterstykket Elling og Kjell Bjarne hadde premiere i 1999 og ble en stor hit. Men det var først med filmene det tok helt av. Elling kom i 2001, regissert av Petter Næss. I Norge ble det solgt 780 000 billetter til filmen, noe som gjør den til en av tidenes best besøkte norske filmer. I tillegg var det en million som så den i utlandet. Oppfølgeren Mors Elling kom i 2003 og ble sett av 480 000 i Norge, mens den tredje, Elsk meg i morgen solgte 310 000 kinobilletter.

Dobbeltgjengeren på hjemsøk
Ambjørnsen forteller at Elling-fenomenet toppet seg da han solgte alle rettigheter til Hollywood, inkludert rettighetene til selve figurene Elling og Kjell Bjarne. «Det er sånn de vil ha det der borte,» forteller han. Alt eller ingenting. Dermed var det hele avsluttet for forfatterens del, trodde han. Men så kommer altså Elling tilbake. Kanskje han er en dobbeltgjenger det er umulig å bli kvitt. Kanskje han er en oppfinnelse som ikke lar seg av-oppfinne, en Mr. Hyde som har begynt å leve sitt eget liv og har tatt makt over Ingvar Jekyll Ambjørnsen.

For den som hadde lest den første boka om Elling, Utsikt til paradiset, var Per Christian Ellefsens figur på filmlerretet vanskelig gjenkjennelig ved første øyekast. Bokas Elling var en skummel einstøing, en skrekkromantisk fantast som spionerte på andres liv. Etter at moren var død, bygget han seg en utkikksplattform på hennes forlatte soverom og satt der utover natta og skuet verden gjennom en stjernekikkert. Kikkerten var stilt inn på naboer i drabantbyblokka rett overfor. Romanen kverner og kverner på Ellings vidløftige fantasier om hvem naboene er og hva de driver med. Han dikter fram plott for deres liv og kommer med knallhard av deres oppdiktede, fiktive tanker. En liten detalj blåses opp til symptom på deres holdninger og adferdsmønstre, og Elling er ikke nådig når han feller sine dommer.

Hans rettesnor er sosialdemokratisk snusfornuft, symbolisert ved en morbid kult av landsmoder Gro Harlem Brundtland. Ellings seksuelle fantasier om Gro, basert på et avisutklipp der hun er fotografert i en våtdrakt av svart gummi, medfører vill ekstase og dyp skam. Alt er ganske sykt, og boka ender i forferdelse. Elling blir rett og slett gal.

Filmens Elling hadde tilsynelatende ikke denne dystre siden. Han var mer av en snurrig original, en lett autist med gneldrete, masete stemme og klovnaktig ganglag. Selv om film-Elling flytter skikkelsen nærmere komedien, videreutvikler den likevel noe allment ved ham som finner gjenklang i dypet hos tilskuerne. Måten han oppfatter verden på, og tingene han sier om det han ser og opplever, er som et ekko av en underside alle mennesker har i seg. Det kiler i magen når vi ser Ellefsens vridde blikk. Vi kjenner igjen vår egen klossethet når vi fortvilet prøver å hanskes med uforståeligheter, når vi kommer til kort med lettvinte forenklinger. Elling sier uhyrlige ting, men vi kjenner dem igjen. Vi har ham i oss, nede i dypet. Hans evige indignasjon er menneskehetens eksistensielle urklage, fortolket som et nokså uskyldig avvik.

Elling som blogger
I januar og februar 2016 holdt Ambjørnsen to show i Oslo der han leste fra Ellings blogg. Tilsvarende show hadde han året før holdt på åtte, ti steder, i Porsgrunn, Kristiansand, Halden, Sarpsborg, Tønsberg. Elling er tilbake, han er blitt blogger. Ambjørnsen fortalte publikum hvordan Elling opprinnelig var oppstått, hvorfor han forsvant, og hvordan han var kommet tilbake. Forfatteren var selv blitt overrasket. Plutselig bare satt Elling der og hakket ut blogginnlegg på et tastatur i en kjellerleilighet – eller «sokkeletasje», som Ambjørnsen er nøye på at Elling selv liker å presisere overfor bloggens følgere.

Forestillingene er også samtaler med publikum der han inviterer til refleksjon over hva det er med Elling som gjorde ham så stor. Publikum i Oslo besto av trofaste fans i alle aldre. Elling var altså kommet tilbake etter å ha vært borte i 15 år. Hva han hadde gjort i denne tiden visste Ambjørnsen ikke, men han håpet etterhvert å finne det ut. Folk i salen spør om litt av hvert. Hvor er det blitt av Kjell Bjarne? Nei, han er død, han måtte dø. Hva slags diagnose har Elling? Nei, jeg har valgt å aldri gi ham noen diagnose. Men noe er det med ham. Er han et mobbeoffer? Han er ensom, men jeg har ikke lyst til å gjøre ham til noe klassisk mobbeoffer. Han er ikke noen tulling, han er faktisk ganske belest.

Publikum lurer også på hvordan forfatteren jobber. Ambjørnsen insisterer på at han ikke planlegger plott og utvikling, men at Elling bare kommer til ham. Forfatterens oppgave er å finne ut hvem han er, hva han tenker og gjør. Da han først dukket opp, tidlig på 90-tallet, hadde han også bare kommet helt av seg selv. En natt i Hamburg satt Ambjørnsen og så ut mot naboblokka, og plutselig opplevde han at det sto noen i ett av de mørke vinduene og så på ham. Der var Elling.

Han bare var der
1500-tallets fremste skulptør, italieneren Michelangelo Buonarroti, forklarte sin kunst med at jobben er å hogge fram figurer som allerede finnes inne i marmoren. Å være billedhogger er dermed det motsatte av å modellere figurer i voks eller gips. Når man modellerer, dreier det seg om å legge materiale på materiale, om og om igjen, for å skape en form. Billedhoggeren skal derimot fjerne materiale, han skal ta vekk alt det overflødige, og så trer skikkelsene fram. Det finnes ikke den ting inne i marmoren som en dyktig skulptør ikke kan hente fram ved å fjerne det som skjuler den.

Michelangelo etterlot seg fire slave-skulpturer som består av figurer stengt inne i marmorens fengsel, bare delvis frigjort av billedhoggerens meisel. Det er uklart om disse var ment sånn, eller bare ble sånn fordi kunstneren aldri rakk å bli ferdig merd dem. Michelangelo selv gir ingen hint. «Slavene» er uansett blitt stående som en sterk arketyp for kunstneren som medium, en formidler av noe som ligger utenfor ham selv. Kunstneren finner altså ikke på ting, han bare hjelper fram det som allerede eksisterer, under overflaten. Psykologen C. G. Jung ville kalt dette en katabasis eis antron, en nedstigning i grotten. I dette ligger det en poetikk, og mange skapende kunstnere har forstått selve skaperakten slik. I underbevissthetens dype grotter ligger skikkelsene latent og venter på å bli hentet opp.

Den hjemsøkende Elling
Elling er altså en slik figur, en som kommer til sin forfatter og byr seg fram. Han kommer hjem til Ambjørnsen, han hjemsøker ham. Kanskje han har et rettmessig krav på å bli representert i tekst. Kanskje han nå, etter femten års venting, opplever det som urettferdig at Ambjørnsen bare har forlatt ham, solgt ham til storkapitalen for tretti sølvpenger. Det ville være typisk for den selvrettferdige, indignerte og sutrete Elling å irettesette sin forfatter for et slikt svik.

Samtidig har han et tilbud til Ambjørnsen, et tilbud det er vanskelig å avslå. Elling tilbyr ham en blogg. Ambjørnsen får lov til å føre i pennen tanker han aldri ville ha kunnet sende ut i verden under eget navn. Elling har meninger om mangt, om livet, om nyhetene, om menneskenes uforståelige sosiale spill. Ambjørnsen trenger ikke være enig med Elling for å utforme disse meningene, men det er åpenbart at de ikke er helt fremmede for ham. Elling blir en stedfortredende avsender, en ansvarsfraskrivende lynavleder. Dessuten har Elling noe ikke så mange har, i dagens øredøve medievirkelighet. Han har trofaste fans. Hundretusener av dem. Og de gleder seg til å høre mer.

Navnløs erfaring Ingvar Ambjørnsen
Les mer og kjøp boken på cappelendamm.no.

I blogginnleggene som ble lest opp under forestillingene tidlig i 2016, er det lett å kjenne igjen Elling fra bøkene. Hans driv etter å dikte seg inn og lage vidløftige videreføringer av banale observasjoner, var nettopp det han drev med om natten i drabantbyen sin i den første boka. Med utgangspunkt i små nyheter, om et dødsfall på Bømlo eller en undersøkelse av holdninger til homofile på offentlige transportmidler, legger Elling ut på digresjoner som strekker seg langt ut i fiktive situasjoner. Han fnyser av Yoko Ono, han lurer på hva som kan skjule seg i en fryser med hengelås, han irriterer seg over at Leif Vidar skal begynne med krokodillepølser, han gjør narr av «engelskmannen» som sitter på sin høye hest og uttaler seg om nordmenns arbeidsmoral. Han dikter seg inn i hybelvertinnens tanker, i hva en familie på biltur på Bømlo snakker om, i Yoko Onos indre motiver.

Det er det ensomme menneskets sosiale lengsel som driver ham til å dikte opp andres liv. Slik likner virksomheten hans på nettopp det en forfatter gjør. Det Elling pønsker ut er litt mer overdrevent, litt mer anspent, litt mer parodisk enn Ambjørnsens egne fiktive plott, men i forfatterens tidlige bøker finner vi frempekende ekkoer av Ellings sans for det utmalende og bisarre. Etterforskerparet i «Stalins øyne» fra 1985 kunne godt vært klekket ut av Ellings morbide fantasi der han satt og stirret på naboblokkas mørke vinduer.

Denne teksten er et omarbeidet utdrag av essayet «En folkekjær avviker» som er trykket i sin helhet i Morten Auklends bok «Navnløs erfaring – lesninger i Ingvar Ambjørnsens novellekunst 1994-2003», Cappelen Damm 2016.

Jon Rognlien

Jon Rognlien er oversetter og litteraturkritiker. I 2009 utga han «Den store ml-boka – norsk maoisme sett nedenfra». Han var Gateavisas eneste ansatte i perioden 1979-82 og fortsatte som bidragsyter i avisa på 80- og 90-tallet. Senere har han jobbet for Klassekampen og Morgenbladet. For tiden er han aktiv i Dagbladet som kritiker og kommentator.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *