Det regner i dag.

Pelargonia Frederik SvindlandPelargonia Frederik Svindland

DET REGNER I DAG. Et lett dryss av vått over asfalten og nåletrærne. Jeg sitter på bussen og kikker ut av vinduet. Fine striper snitter opp ruten jeg lener hodet inntil. De gjør det med noe som minner om oppgitthet, lager små spor i støvet som klamrer seg til glasset. Det er en høflig anmodning, som om de viser respekt til en vinter de er lei av å huske. Ser jeg nærmere etter, oppdager jeg at stripene er sammensatt av bitte små vannperler, de følger hverandre i gåsegang, som kullsyretrådene i et ølglass, det omvendte regnet i et ølglass. Det er stahet her, også her. Gresset i veikanten glinser av væte. Og parkeringsplassene står tomme, en tårnkran peker utrettelig mot nord. Bilene som passerer sleper haler av vann etter seg. Justerer jeg hørselen kan jeg høre lyden gjennom glasset, som en bløt sag, eller som trassigheten i surmelk, et blikk etter en rammende bemerkning. Jeg er på vei hjem til foreldrene mine. Jeg kunne ikke på tirsdag, jeg sa jeg skulle komme på onsdag, og så kunne jeg ikke på torsdag heller. Når det ennå er lenge til jeg skal hjem, gleder jeg meg alltid. Faren min som viser meg rundt i hagen, liksom det er første gang jeg er her, eller som om jeg har glemt siden sist, som om jeg ikke kjenner hver kurve i landskapet, hver skjeggete snor på tørkestativet, den gule mosen på svabergene her heter messinglav, får jeg vite. Han gjenintroduserer meg for blomstene, presenterer meg for buskene igjen, spør rabarbraen om den husker meg. Han binder oss sammen, alle sammen. Her har vi sådd dill, sier han. Og her kommer det bringebær. Se på plommetreet, grenene er tunge av kart. Og legg merke til hvor fint villvinen kryper. Jeg håper aldri han slutter med det, å binde oss sammen. Jeg går turer med ham til Valås på ettermiddagen, han er kommet hjem fra jobb og går foran, jeg går og tenker på mitt. Han spør om vi skal gå en omvei, han har hugget seg en ny sti ned bergsiden her, eller han lurer på om vi skal sette oss litt, om vi skal svinge innom Mule Varde på vei hjem. Han vil så gjerne ta seg et bad. Ingen venter oss hjemme uansett, sier han. På sett og vis har han rett i det, moren min liker den tiden hun har for seg selv, hun verdsetter alle de små gjøremålene, å gjøre dem i fred, vaske komfyren, koste kjøkkengulvet. Det er utrolig hvor mye som samler seg der, sier hun. Hver dag, nesten et fullt feiebrett.

Lektyren jeg har med til anledninger som denne, skal sjelden ha oppmerksomhet. Sant å si, blir bøkene liggende i vesken. Det er ingen bebreidelse i det, nei, snarere er det som om de forstår – de grå lagerhallene som drar forbi har mer på hjertet nå, bensinstasjonene med alle sine blå og gule farger, skyenes ustadighet er langt mer relevant. Så snart jeg ser noe som ikke tilhører meg, liker jeg det. Det jeg har i eie er fullført, og tilgjengelig på en måte som gjør at jeg mister lysten. Vindusviskerne fremst i bussen slår gardiner av vann til side, for straks å trekke dem for igjen, om igjen og om igjen. Nå og da kjører vi forbi en nyharvet åker, plogfurene ennå skarpe og mistilpasset. Dette er landskapene mine. En rive lent mot en skurtresker, en kolonne med traktoregg. En ensom fôrhøster på hjørnet av en eng. Det finnes dager hvor jeg trenger mindre overbevisning enn andre, for å vite at jeg hører til. Et edderkoppnett i vinduet om kvelden kan være nok for meg. Faren min hører verken til i øst eller vest, han rydder seg veier overalt hvor han går, men får dem sjelden til å se ut som han vil. Det er høydedragene her som ikke hører etter, stigningene og senkningene i landskapet, trærne som enten sier for mye eller er for lønnlige. Moren min må formelig stoppe ham når de går i antikvitetshandler sammen, han kommer med armene fulle av ting og øynene helt tømt for kritikk, han vil kjøpe sin egen barndom tilbake. På den måten kan den kanskje bli noe verdt å henge opp.

Moren min baker terter nesten hver dag nå. Rabarbra, jordbær, eple.

Vi svinger innom en busslomme, og jeg får se en travel jente klemme en annen. Begge har håret i tafser, og de smiler til hverandre, hvisker ting jeg finner behag i å gjette innholdet av. Det drypper fra skuret og ned på veibanen, spikre av vann som knuser og spretter når de treffer asfalten, en vever liten sprut av nåler. Regnet trommer forsiktig på taket, det er en salve helt uten temperament. Moren min har sendt melding og lurer på hva jeg ønsker til middag. Jeg vet ikke, hver gang hun spør om sånne ting er det som om jeg nyter av noe som er tilfalt meg ved et uhell, en misforståelse jeg kommer til å måtte stå til regnskap for en dag, torsk, kanskje, det kan jeg svare. Hun lager de herligeste retter når jeg kommer hjem, bogplomme med risotto og sort trompetsopp, lammestek på beinet med grønne bønner og ratatouille, nå tenker jeg at det kanskje kunne vært hyggelig å grille. Hvis været tillater det. Vi slutter aldri å spise i vår familie. Om kvelden klipper naboen gresset, og faren min sier begynner han nå igjen, moren min må minne ham på at vi er utendørs. Det er ikke så mye å gjøre med det, faren min plukker opp avisen og skyver solbrillene inn på neseroten, etter en stund heiser han dem opp på hodet og vil vite om det er noe som lukter. Moren min ser seg rundt, som om det først og fremst er med øynene hun vil finne ut av dette, og så sier hun at himmelen er i ferd med å mørkne. Og det er noe stjålent over disse øyeblikkene i samhørighet, hvor det alminnelige plutselig bærer underets merke, når jeg oppdager hvor raus trivialiteten er. Når jeg følger med på den måten. Slik som nå: En flue setter seg på antimakassaren foran meg. Med lynraske bevegelser pusser den forbena og hodet, og så flyr den videre. Den har hellet med seg, men hvem skal gjøre den oppmerksom på det?

Frederik Svindland

Frederik Svindland (født 1985 i Bergen) vokste opp i Porsgrunn. Svindland er tidligere elev ved Forfatterskolen i Bø. Romanen Pelargonia (2016) er hans skjønnlitterære debut.

2 kommentarer
  1. Rita P.:

    Fint og nært. Jordnært.

    10. august 2016 kl 09:45
  2. Bent:

    Et stort gjesp!! Forfatteren er så oppslukt i sin egen form av poetisk detaljrikdom at det er som om han har sittet med notat blokken og skildret alt han har betraktet og lagt episodene av sitt liv i bakgrunnen uten noe snev av humor.Stillestående og kjedelig.

    12. august 2016 kl 17:34

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *