Om ensomhet – Intervju med Odd Klippenvåg

– Ensomheten er noe grunnleggende menneskelig. Vi er alle ensomme innerst inne.

Odd Klippenvåg har skrevet bøker i 38 år. I 1998 ble han tildelt Havmannsprisen, og i 2014 fikk han Riksmålsforbundets litteraturpris for romanen Ada. Nå er han aktuell med novellesamlingen En enda større ensomhet. Bokens åtte noveller tematiserer nære relasjoner, de viktige livsvalgene og ikke minst – ensomhet. Et sitat hentet fra Peter Careys The Chemistry of Tears, innleder boken: What can we do? We must live our lives.

– Jeg ønsker at leseren skal se dette mottoet. Det handler om livsvalg. Vi har ulike forutsetninger, og vi må gjøre det beste ut av det livet vi har.

I forfatterskapet utforsker Klippenvåg temaer som familie, nære relasjoner, seksualitet og kunstnerliv. De siste årene har han også blitt mer opptatt av klima og miljø, som i romanen Ljublju fra 2011. I løpet av de 38 årene han har skrevet, har han utgitt 13 romaner og 7 novellesamlinger. 

Hvordan skiller det å skrive noveller seg fra det å skrive en roman?
– Det er faktisk lettere å skrive noveller. Men når jeg er inne i en roman er det fint å ha noe å gå til hver dag. Det krever en voldsom energi, derfor veksler jeg. Men jeg jobber på samme måte, jeg skriver ikke enkeltstående noveller jeg gjemmer i en skuff for å så samle sammen. Samlinger komponeres som om det var en roman, så det blir en sammenheng.

Hvorfor skriver du?
– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg er egentlig en veldig innesluttet person, men fikk tidlig en trang til å åpne meg. Jeg hadde en lærer som så meg, og fikk meg til å fortelle, og jeg oppdaget at jeg fant en glede i det.



Klippenvåg blir ofte omtalt som en «forfatternes forfatter». Anmeldelsene er gode, men for få. Av Odd Karsten Krogh blir han kalt «Norges mest underkjente forfatter». Selv er han litt lei av dette fokuset, og synes han får en stadig bredere leserkrets. Viktigst er det at litteraturen inneholder et alvor, eller som han har uttalt i et tidligere intervju med Kristine Kleppo – at litteraturen handler om «hva det betyr å være menneske».

– Jeg er veldig opptatt av at skjønnlitteraturen skal være et eget, alvorlig rom. Jeg synes ikke den bare skal være en del av den store underholdningsbransjen. Jeg blir nok oppfattet som en alvorsmann. Men jeg vil skrive om ting som er viktige.

En enda større ensomhet
Les mer om bøkene til Odd Klippenvåg på cappelendamm.no.

Den siste boken handler uten tvil om noe viktig. Flere av novellene handler om ekteskap, hvor man snakker forbi hverandre, uten å egentlig møtes. I tillegg møter vi søskenpar, som på forskjellige måter opplever å se hverandre i nytt lys. Noen noveller tematiserer død, sykdom (både psykisk og fysisk) og kroppslig forfall, og i min lesning ble jeg rørt av det mørke som rører ved personenes hverdagsliv. Klippenvåg mener likevel ikke at novellene er mørkere enn de tidligere verkene. – Det er nok av mørke i den, men ikke sammenlignet med for eksempel Body & Soul. Det er det mørke det er spennende å skrive om. Likevel ønsker jeg ikke å frata noen håpet, sier han.

– Jeg har blitt spurt om En enda større ensomhet skiller seg ut. På en måte gjør den jo det, men på en annen måte ikke. Da Ada kom, fikk jeg en kreftdiagnose. Da hadde jeg skrevet tre av novellene. Da jeg ble syk fikk skrivingen en bråstopp, og jeg var bare pasient. Fem av novellene er altså ganske nyskrevne. For eksempel «De brå kastene» handler jo om døden, men jeg synes ikke boka er mørkere. Jeg utforsker de samme temaene som tidligere.

Mange av karakterene dine er godt voksne og etablerte. Er det noen spesiell grunn til at du helst skriver om litt eldre personer?
– Ja, jeg har jo skrevet mange bøker om eldre menn. Tematisk er de mer interessante å skrive om, for de har levd et liv de kan se tilbake på. Unge har andre problemer, uten å ha den livserfaringen. Litterære figurer er mest interessante når de er litt modne. Noen skriver bare oppvekstromaner, dette er mer min greie.


Det er relasjonene som står i sentrum. I tittelnovellen opplever hovedpersonen å ikke bare miste søsteren, men også å oppdage at han ikke egentlig kjente henne så godt. I «Alle hestene» lærer hovedpersonen at hun er likere broren enn hun trodde, som gir en forventning om forsoning, en forventning som ikke helt innfris. I «Røde roser og champagne» lever hovedpersonen et dobbeltliv, og skjuler sitt egentlige jeg for kona. I flere av novellene viser det seg at personene ikke egentlig kjenner sine nærmeste, slik man tror. Det oppstår avstand, forvikling og isolasjon.

Kan man si at den større ensomheten finner sted i relasjoner?
– Jeg har en grunnleggende oppfatning at vi alle er ensomme, innerst inne. Erling Christie har et dikt jeg har vært opptatt av, hvor han sier at lengst inne er vi alltid ensomme, og tryggere enn alt, altså en motsetning. Vi må ikke dyrke ensomheten, vi må jo søke fellesskapet. Jeg tror at vi i vanskelige situasjoner kan nå inn til andre, men det er en barriere. Man skal kanskje ikke åpne seg selv for mye, man taper også noe ved det. Da jeg var syk, var det jo jeg selv som måtte gå gjennom det. Ingen kan leve livene våre, det må vi gjøre selv. Det kan høres pessimistisk ut, men jeg tror ensomhet er noe grunnleggende.

For Klippenvåg er høsten travel – i tillegg til bokutgivelse, holder han også foredrag på biblioteker rundt i landet.

– Det er noe som har løsnet når det gjelder publikum. Nå må jeg si nei til engasjementer. Det er litt uvant for meg, for jeg får ikke skrevet når jeg må reise og forberede meg. Jeg ønsker jo bare å skrive. Jeg tror det er det fleste forfattere helst vil.

Odd Klippenvåg
Odd Klippenvåg. Foto: © Lillian Hjellum/Fotografene Lillian & Lena

En arbeidsdag for Klippenvåg starter etter frokost, med fire effektive formiddagstimer. – For å skrive må hodet være ganske tomt for inntrykk. Så leser jeg gjerne på ettermiddagen. Formiddagstimene er jeg ganske konsentrert. Jeg skriver ganske langsomt, det er ikke hver dag det blir en side.

Er det viktig for deg å lese mye for å skrive godt?
– Ja, jeg får inspirasjon av å lese andre, å møte andre kunstuttrykk, enten det er film, teater eller utstilling. Jeg har aldri skjønt forfattere som er redd for å miste sin egen tone når de leser andre. Jeg synes det er motsatt. Jeg blir inspirert, og finner andre måter å se virkeligheten på.

Har du noen litterære forbilder?
– Det har skiftet med tiden. Jeg var veldig opptatt av norsk og nordisk – Johan Borgen, Vesaas, Mykle, Tom Kristiansen. Nå er det mest de utenlandske, som ungarske Péter Nádas, og Thomas Mann. Tidligere var jeg i større grad opptatt av form, for eksempel i Det sønderknuste hjertet, som er skrevet uten tegnsetting. Da var jeg opptatt av franske Claude Simon. Jeg etterligner aldri, men blir inspirert av å se hvordan de gjør ting.

I sin 22. bok skildrer Klippenvåg den nære virkeligheten, med et stilsikkert, presist språk. Novellene overrasker, rører og stiller spørsmål ved noe sentralt: Hvor godt kjenner vi hverandre?