Stig Aasvik intervjuer Stig Aasvik: Jobbsøkerkurset som ble en roman

Stig AasvikStig Aasvik
Stig Aasvik er tilbake med en oppfølger til kritikerroste Lofotveggen. Foto: Tanya Hanzalova Wibye

– Det er nok det beste jeg kan si om jobbsøkerkurset, sier Stig Aasvik om NAV-kurset han brukte på å skrive sin siste roman, Lofotveggen. Her intervjuer han seg selv om forholdet sitt til far, virkelighetslitteraturen og «den eksistensielle krisen som ligger i bånn».

Gratulerer med ny bok – din fjerde roman.
Takk.

Det er gått fem år siden du ga ut forrige bok, og det tok seks år mellom din andre og tredje roman. Du tar deg god tid. Er det en nødvendighet?
Jeg bruker mye tid på å komme i gang. Det ligger mange forsøk bak resultatet. Mye fortvilelse. Stanging. Lesing. Selve skrivingen går fort når jeg først forstår hva jeg holder på med. Sånn var det også forrige gang. Indre anliggender skrev jeg på kontoret da jeg jobbet på Stortinget. Lofotveggen skrev jeg på jobbsøkerkurs i regi av Nav.

Har du mistet jobben?
Ja.

Noe du vil utdype her?
Ikke annet enn at jeg leter etter en ny jobb.

Og jobbsøkerkurset?
Det var ikke noe for meg.

Men du skrev en roman på dette kurset?
Ja, og det er nok det beste jeg kan si om jobbsøkerkurset.

Lofotveggen
Terningkast fem i Stavanger Aftenblad: «Det er spenstig, det gir fart og driv, det er fornøyelig i alt sitt alvor. Han skriver som en soignert og fintfølende Knausgård kunne tenkes å gjøre, nådeløst, men nennsomt og vart om nære og kjære. Hele teksten gror fram av et velstelt og rikt ‘indre ordsmonn’»

Hva handler Lofotveggen om?
Om å sitte på jobbsøkerkurs og stirre nederlaget i øynene. Jeg spurte meg selv: Hvordan havnet jeg her? Hva gikk galt? Jeg kom fram til at det var temmelig mye som hadde gått galt for meg. Helt i kjelleren, på bånn i meg selv, med ryggen mot veggen, så å si, oppdaget jeg at dette var et fruktbart sted, et sted jeg kunne skrive fra. Jeg skrev og skrev. Om meg selv. Mitt vanskelige forhold til faren min. Lofotværingen. Fjellet som skjøv meg til side og lukket seg da jeg var i krise og sto på terskelen til voksenlivet. Noe tok fyr i meg når jeg skrev om dette. På jobbsøkerkurset ble vi bedt om å snakke om arbeidserfaringen vår i plenum. Jeg stengte meg inne, ikke så ulikt faren min. Jeg ville ikke snakke om arbeidserfaringen min i dette nederlagsforumet, men jeg kunne skrive om det. Jeg tok utgangspunkt i selve jobbsøkerkurset og min bakgrunn som ghostwriter. I over ti år har jeg undercover, ved siden av jobb og familieliv, tatt på meg oppdrag som såkalt ghostwriter. Et av disse skriveoppdragene gikk ut på å skrive en bok for Carl I. Hagen. Og det skriver jeg en del om i Lofotveggen. Jeg skriver om faktiske hendelser, men jeg oppdaget også at jeg begynte å overdrive, forstørre og forvrenge hva som faktisk hendte.

«Glitrande, eksperimentell skrivekunst» skrev Fedrelandsvennen, og terningkast seks til Stig Aasviks forrige roman, Indre anliggender.

Du skriver om deg selv?
– Det er vel riktigere å si at jeg tar utgangspunkt i meg selv. Den eksistensielle krisen som ligger i bånn er reell nok, familien min, omgivelsene mine, selve jobbsøkerkurset, alt dette stemmer. Parallelt med dette har jeg også en dikteråre i meg. En trang til å vri på sannheten. Dette er tydeligst i den siste delen som beskriver arbeidsforholdet mitt til Carl I. Hagen.

Det virker likevel som om du ikke holder mye tilbake i dine selvutleveringer.
– Enten man snakker eller skriver, så holder man alltid noe tilbake for noe annet. Bak hvert valg, ligger det en drøss med alternativ. Sånn sett holder jeg mye tilbake. Når jeg velger å skrive om enkelte scener fra mine reiser til Lofoten, så har jeg valgt bort andre. Når jeg skriver om vanskelige konfrontasjoner med faren min, så har jeg valgt bort andre, og kanskje verre eller mer interessante konfrontasjoner.

Selv på jobbsøkerkurset hendte det saker og ting som jeg ikke har skrevet om. For eksempel at det fantes en usedvanlig flink og sympatisk karriereveileder der, bare det at vi i løpet av fire uker kun hadde ham – han het Sturle – som vikar to ganger.

Hva syns du om betegnelsen virkelighetslitteratur?
– Jeg har siden debuten i 2004 tatt utgangspunktet i meg selv, og mine såkalte virkelige omgivelser, jeg har brukt mitt eget navn, ikke dermed sagt at jeg har erfart alt jeg har skrevet, jeg har forvrengt og forstørret og gått utenom, men nå er det jo jeg som har skrevet dette, da, språket er mitt, og språket er personlig, virkelig, det er jeg som har valgt ordene, rekkefølgen, det er jeg som har vektlagt noe framfor noe annet, det er jeg som har avgjort hva som skal være med, strukturert, funnet en form, en rytme. I mine øyne blir alt virkelig, lys levende, så sant man har funnet et troverdig språk, en troverdig form. Innenfor disse rammene blir alt virkelighetslitteratur. Det gjelder enten jeg ligger på sofaen og leser Karl Ove Knausgårds fantastiske bøker og lever meg inn i familien Knausgård, eller når jeg ligger i senga og leser Astrid Lindgren for sønnen min, der vi tar plass på hesteryggen, på Miramis, og flyr med Mio til Landet på den andre siden.

Du snakker med din døde mor i Lofotveggen?
Ja, nettopp, er ikke språket fantastisk, hva det kan brukes til når man tror sterkt nok på det, utnytter dens uendelige muligheter. Besjelingens stilfigur heter prosopopeia. Den er utledet av det greske prosoponpoien som betyr å gi maske eller ansikt til noe dødt, eller stemme til en ting, et dyr, begrep eller til en død person. Og det er her moren min kommer inn. Jeg har snakket med henne siden hun døde. Men det var først når jeg begynte å skrive for alvor at samtalen vokste. Mange års lesning av Göran Sonnevis poesi har også forsterket samtalen. Sonnevi er min Vergil, min veiviser under jorden.

Du har utviklet en særegen måte å skrive på, du slenger ut en rekke tema, som nesten blir refreng, og så behandler du dem tilsynelatende tilfeldig. Det ene avler det andre. Kan du fortelle litt om denne måten å skrive på?
Jeg skriver litt som jeg snakker: Veldig assosiativt, et bilde føder et nytt, en bevegelse en ny, en retning en annen, ikke dermed sagt at jeg mister tråden, eller jo, det skjer også, men jeg forsøker å plukke opp, finne tråden, for så å utvikle det jeg har påbegynt. Jeg spiller ikke noe instrument, men jeg vil tro at musikere, og innenfor flere sjangre enn jazz, spiller på en lignende måte: Intuitivt, tilfeldig, kontrollert.

 

«Lofotveggen er fin. Språket er strålende. Overgangene fra tankesprang til tankesprang så naturlige. Ikke et øyeblikk savnes en ytre handling.»
Fartein Horgar, Adresseavisen
(TERNING 5)

 

 

Stig Aasvik

Stig Aasvik er født i 1970 og bor i Oslo. Indre anliggender fra 2012 ble belønnet med Bokhandelforeningens forfatterstipend; romanen fikk gode anmeldelser og ble dessuten nominert til Årets bok i Natt & Dag.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *