Thomas Lundbo: – Romanen er blitt et slags litteraturens imperium

Thomas LundboThomas Lundbo
Førstkommende tirsdag guider forfatter og oversetter Thomas Lundbo oss gjennom noe av det som rører seg i den senere tids kortere prosa: hør Nils-Øivind Haagensen, Marie Aubert, Hilde Lindset, Odd Klippenvåg, Tania Kjeldset og Ane Nydal. - Alle som er interessert i god litteratur og å høre den opplest bør ta turen, mener Lundbo.

Tirsdag 21.mars går arrangementet Kortbølge 2.0 av stabelen. Med et knippe gjester på scenen, guider forfatter og oversetter Thomas Lundbo oss gjennom noe av det som rører seg i den senere tids kortere prosa. Vi har tatt en prat med ham om novellens status.

En hel kveld viet novellen, hvorfor det?

– Med fare for å virke litt vrang: Hvorfor ikke? Spørsmålet er symptomatisk for legitimeringskravet novellene og kortformene møter. Prøver man å stille det om et tilsvarende arrangement der bare romaner presenteres (hvilket forekommer veldig ofte), virker det nesten absurd. Men altså, når man først gir kortformene en egen scene, som her, gir det også en mulighet til å utforske hva som kjennetegner dem spesielt, man blir mer oppmerksom på det formmessige. Og for øvrig egner noveller og korttekster seg egentlig mye bedre til slike arrangementer enn romaner, siden forfatterne kan lese hele, avsluttede tekster, eller i hvert fall større deler av dem.

Hvem er dette arrangementet for?

– Alle som er interessert i god litteratur og å høre den opplest. Og kanskje særlig for dem som ønsker å gå litt utenfor den aller bredeste allfarvei, og oppleve litt mer av bredden i feltet (det ble litt paradoksalt, men jeg lar det stå).

Hvilke tre store navn bør man ha hørt om innenfor novellekunsten?

– Alice Munroe fikk jo nobelprisen for noen få år siden, så det er absolutt et navn man bør ha hørt. I norsk sammenheng er det vanskelig å komme utenom Kjell Askildsen, Laila Stien og Hans Herbjørnsrud, men jeg må innrømme at jeg ikke har så nært forhold til noen av disse, bortsett fra kanskje sistnevnte. Derfor benytter jeg anledningen til å komme med noen egne favoritter: Jorge Luis Borges’ fiksjoner, Gogols Petersburg-fortellinger og Baudelaires prosadikt, hvorav mange er såpass fortellende i tilsnittet at de fint kan leses som noveller.

Les også: Nyfrelst Vigdis Hjorth-fan? Her er seks Hjorth-bøker du bør få med deg.

Befinner novellen seg i en krise, i skyggen av den store romanen, eller er det heller tvert i mot sånn at novellen opplever en ny vår (som en mulig konsekvens av vår digitale hverdag der leseformene endres og kortform er tingen)?

– Om det er noen «krise», vet jeg ikke, for det er vel ikke sånn at novellen som sjanger befinner seg i noen akutt nødsituasjon. Det skrives og utgis fortsatt noveller i ganske rikt monn. Men det som er sikkert, er at novellen og andre kortformer lenge har befunnet seg i en permanent underlegenhetsposisjon i forhold til romanen, som er blitt den ene hegemoniske formen som definerer hva kunstnerisk høyverdig skjønnlitterær prosa er. Går du inn i en gjennomsnittlig norsk bokhandel i dag, finnes det en stor hylle for krim og en for romaner – der også novellesamlingene havner for øvrig. Romanen er blitt et slags litteraturens imperium som legger alle andre former under seg: Man kan kalle nesten hva som helst av tekst for en roman, men hvis man insisterer på at teksten er noe annet, må det legitimeres spesielt. Man må kjempe for uavhengigheten, og ta omkostningene det medfører. Dette gjelder for forfattersituasjonen også. Det er vanskeligere å nå fram og bli synlig i feltet hvis man ikke skriver romaner – eller også: før man skriver romaner: Kortformene oppfattes gjerne som en debutantsjanger som forfatterne kan trene seg på før de skriver ordentlige romaner. Når det gjelder påstanden om at nye medievaner (les: den akselererende innskrenkningen av oppmerksomhetsspennet) skulle begunstige novellelesningen, en påstand som dukker opp med jevne mellomrom, tror jeg nok det er ønsketenkning. De store salgssuksessene de siste årene – som Michelets skogsmatrossyklus og Ferrantes Napoli-kvartett – viser vel heller at lesermassene foretrekker svære verk de kan gå inn og ut av (litt som seriene på betalingskanalene). Noe av det som kjennetegner novellen som form – jeg tror det er Poe som kommer med definisjonen – er at teksten skal kunne leses i ett sveip, men da må man også klare å holde konsentrasjonen helt til forfatteren har satt siste punktum.

Få med deg arrangementet Kortbølge.20 tirsdag førstkommende der vi hyller novelle og kortprosa-sjangeren! Se Nils-Øivind Haagensen, Marie Aubert, Odd Klippenvåg, Hilde Lindset, Tania Kjeldset og Ane Nydal på scenen. Meld deg på her!

Er det noen tendenser innenfor novellesjangeren om dagen?

– Grunnlaget mitt er nok litt tynt, men i det jeg har lest av novellesamlinger fra de par siste årene, har jeg registrert en mye mindre interesse for selvfremstilling enn hva som har vært tilfelle i romanen. Dagens noveller er altså i større grad fiksjonsfortellinger om hva jeg i mangel av noe bedre vil kalle vanlige folk. Så hvis jeg skal driste meg til å fastslå en generell tendens, må det bli dette: en større omsorg for menigmann.

Hva er utfordringene ved å skrive noveller fremfor roman?

– Stikkordet er det samme som jeg det antydet om lesningen: konsentrasjon. Formen gir mindre plass til fyllkalk og transportetapper, og anledningene til å flyte ut i digresjoner blir færre. Når plassen er mindre, blir det også viktigere å samle trådene for å skape et enhetlig uttrykk. Det er i hvert fall min erfaring.

Tonje Skjervold

Markedssjef innhold i Cappelen Damm forlag. Har bakgrunn som journalist fra blant annet Dagens Næringsliv/D2 og NRK.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *