Lars Saabye Christensen:

– Kontroversiell, som i mitt gamle språk var noe å strekke seg mot, er nå et varsel: ligg unna, ikke rør. Når ordene forandrer mening, på denne måten, skal man være på vakt.

Jeg debuterte som forfatter for 41 år siden. Det er med stor glede jeg kan meddele at jeg overhodet ikke har forandret meg i mellomtiden.

Vel har setningene blitt kortere og metaforene lengre, men mitt syn på litteratur, altså ikke mitt litteratursyn, men mitt syn på skrivingen, lesingen, skjønnlitteraturens levende vesen og virke, står fast, ja kanskje enda fastere. Jeg beklager hvis jeg blir påståelig, eller enda verre i disse faktiske tider, usaklig: Den frie litteraturen er under press. Med den frie litteraturen mener jeg den anarkistiske og likevel disiplinerte fiksjonen som oppstår i den dikteriske spenningen mellom ytringsfrihet og taushetsplikt. Jeg vil si det såpass sterkt. Den er truet.

Med hånden på hjertet: vi legger bånd på oss.

Den er ikke bare truet av de kommersielle og uutholdelige løkketallene, hvis sum er latskap og kollektivt svermeri langs dagdrømmenes erotiske elg i solnedgang eller umotiverte seriemord i grisgrendte strøk. Dette er ikke nytt. Dette er gammelt. Disse kreftene, om jeg i det hele tatt kan kalle dem det, har alltid vært der. Forskjellen nå er at de er inne i varmen, de er i vinden, de sidestilles, de breier seg, tøyset blir tatt på alvor, og det betyr at listen for kvalitet stadig blir lavere, og det gjør igjen noe med den estetiske årvåkenheten. Vi banaliseres. Verre er imidlertid en annen kraft, som ikke bare rammer litteraturen, kanskje litteraturen er den mest standhaftige i denne sammenhengen, men hele den skapende kulturen. Det dreier seg om en ideologisk tyngdekraft som knapt ligner noe man har sett tidligere, som vil trekke alt ned til et minste felles multiplum. Det er en slags hvitvasking av kunsten som skal forsikre om at ingen blir krenket, støtt, ukomfortabel, skjælven, mo i knærne, ekskludert, i det hele tatt ille berørt.

Man ser det på amerikanske universiteter. Dante må utstyres med advarsel: ikke for sarte sjeler. Oscar Wilde får snart 18 – årsgrense. Mark Twain kan fremkalle latter: pass på, le med munnen lukket. Idealet: den høflige tomheten. Vi morer oss ikke til døde. Vi skal i stedet kjede oss til det. Det er et langsomt dødsleie. Karikaturer skal ikke lenger karikere. Provokasjoner skal ikke lenger provosere. Ordene må veies på såkalt gullvekt. Vi er nervevrak før vi får åpnet munnen. Lite ord kan velte stort lass. Alt er retorikk. Alt er kontekst. Tonen må være god. Ellers kommer vi og tar deg. Til og med romanen må være sann, ellers venter det represalier fra skyggekabinettet Faktisk Ikke. Man avlyser til og med første aprilspøken. Den kan virke forvirrende. Man kan jo tro det er sant. Å, led oss ikke inn i fristelse. Jeg foreslår hermed: fjerde novemberalvoret. 4. november skal man ha én sann nyhet, mens resten bare er spøk, og vedkommende som finner den får sitt eget tv – program i beste sendetid: døgnet rundt. Hva er man egentlig redd for?

Det er en drøm. Politikken er blitt, ikke fiksjon, men drøm.

Da må jeg stille, og jeg stiller det ofte til meg selv, et annet spørsmål: Hvilken begivenhet i Norge har rystet, eller la oss si, beveget litteraturen mest i disse 41 årene jeg har holdt på som forfatter? Jeg skulle ønske jeg for eksempel kunne si Gro Dahles metaforiske visdom, Dag Solstads eksistensielle pessimisme, Roy Jacobsens historiske samtidsromaner, Vigdis Hjorths litterære geometri der politikk og kjærlighet krysser hverandre i nye vendepunkter, Tor Ulvens europeiske blues, eller Knausgård som diktet privatlivets fred om til fiksjonens slagmark, alt dette og mye annet som er dybden i den litterære floden. Jeg må dessverre svare slik: tre tusen fundamentalistiske anmeldere som marsjerer gjennom Oslos gater våren 1989 og krever Salman Rushdies hode på et fat, bokstavelig talt, det er ikke billedspråk, det er en dødsdom. Det startet der.

Man krever altså en ytringsfrihet man ikke unner andre. Man pålegger oss en taushet, mens deres språk er voldens alfabet: ordenes opprustning. Dette er agelastene, som Rabelais kalte dem, som fremdeles er ute og går. De kan ikke le. De tåler ikke latteren. Når alt er hellig blir enhver spøk blasfemisk. En stat, en nasjon, Iran, gikk til full krig mot en roman. Det var en verdenskrig. De som marsjerte i Oslo denne høsten var bakkestyrkene. De adlyder kommandoen. Tenk etter: en nasjon erklærer en roman krig. Det er en asymmetrisk krig, statens ideologiske og religiøse voldsapparat mot en fiksjon.

Det er den tolerantes tragedie: han er ikke i stand til å tro at noe ikke liker ham. Det er det tolerante skuldertrekket. Det er den vestlige kulturs arroganse: vi tror alle vil bli som oss.

Tenk etter en gang til. Det er også en seier for romanen. Det viser litteraturens ubegrensete, ville kraft. Og agelastene er ikke i stand til å dikte. De kan ikke møte forfatteren på hans europeiske hjemmebane, på forellingens pasifistiske arena. Derfor må de ty til sensur og vold, fundamentalistenes blindeskrift. Slik må det oppfattes: når én roman blir utsatt for dette står alle romaner i fare. Og jeg tenker noen ganger: det kan nesten virke som om denne usiviliserte marsjen gikk oss hus forbi. Eller man tok den ikke helt på alvor. Det ordner seg. I morgen er alt som før. Det er den tolerantes tragedie: han er ikke i stand til å tro at noe ikke liker ham. Det er det tolerante skuldertrekket. Det er den vestlige kulturs arroganse: vi tror alle vil bli som oss. Det er bare en annen slags kolonialisme. Hvis alle bare får tid nok på seg, blir de før eller senere frivillige norske sosialdemokrater på dugnad mellom steinrøysene i drabantbyene.

Det er en drøm. Politikken er blitt, ikke fiksjon, men drøm. Drømmen er formens seier over innholdet. Men agelastenes marsj gjennom Oslo innebar et før og etter. Synden kom til byen, forkledd som krenkelsenes, misstillitens og humørløshetens karneval. Det har ikke bare vart ved, det er blitt tydeligere, farligere: en ung dansk poet må ha tre livvakter med seg når han kommer for å lese opp på Litteraturhuset i Oslo. Hvem kunne forestilt seg det i forrige århundre? Hvem kunne forestilt seg, i det som heter den villeste fantasi, som tilhører romanens domene, at man må ha politibeskyttelse når man diskuterer ytringsfrihet og at et forlagshus omgjøres til bunkers når en somalisk forfatter skal lansere en bok?

Litteraturen er i besittelse av dette: Å gjenskape noe som har vært. Å dikte det som skal komme. Litteraturen skal minne oss om.

Med hånden på hjertet: vi legger bånd på oss. Vi har fått en ny dagsorden der form står over innhold, budbringer over budskap, kort sagt den småborgerlige dannelsen i ny tapning: det du sier skal du si i god tone. Idealisten vet som sagt ingenting om drømmer. Han tror alt er virkelighet. Og gode toner, i motsetning til onde tunger, er helst dialog. I det nye språket, altså etter 1989, betyr dialog, som engang var et hedersord, nå på stedet hvil, eventuelt rykk tilbake til start. Radikalisert, som alle sunne mennesker ville være før 1989, er blitt en religiøs diagnose som kureres med innleggelse eller statsstøtte.

Og kontroversiell, som i mitt gamle språk var noe å strekke seg mot, det å være kontroversiell, som var en dyd, er nå et varsel: ligg unna, ikke rør, kom ikke i nærheten, pass på ditt gode navn og rykte. Når ordene forandrer mening, eller tømmes, på denne måten, skal man være på vakt. Det er tidene som forandrer seg. Man ser det først i språket. Handlingene begynner i språket. Trivialiseringen avstumper oss. Årvåkenheten og empatien går i hvilemodus. Vi er i ferd med å bli gisler mellom kommersialismen og brutaliteten. Derfor kan en kommentator i den dannete pressen for eksempel skrive etter at en politimann blir skutt i Paris, i hjertet av Frankrike, to dager før den første valgomgangen: Angrepet var så lite at det ikke nødvendigvis påvirker valget. Så lite? Det er så saklig at det blir ondt. Vi lever i forbeholdenes tid. Vi tar så mange forbehold at vi til slutt tror at ingenting har skjedd. Men mer enn 50 000 soldater måtte til for å beskytte det franske valget, 50 000 soldater må forsvare stemmeurnene og velgerne i et europeisk demokrati. Så lite? For å omskrive Georg Johannesen: den eneste boken jeg vil skrive på ny er ordboken.

Ethvert terrorangrep et også et anslag mot litteraturen, mot romanen, som, for å si det høytidelig, kanskje pompøst, er frihetens genre, mot den grenseløse metaforen, mot språkets skjønnhet og bærekraft.

Hvis forfatteren prøver å gi leseren det man tror leseren vil ha, reduseres leseren til en kunde

Men hva er det som har stått fast i mitt syn på litteratur? Onde tunger vil kanskje si nostalgien. Gjerne det. Gjerne det også. Det finnes et materiale som heter minnemetall. Det brukes gjerne i romfart og har den egenskap at uansett hvor mye det bendes, bøyes eller rives i, finner tilbake til sin opprinnelige form igjen. Litteraturen er i besittelse av dette: Å gjenskape noe som har vært. Å dikte det som skal komme. Litteraturen skal minne oss om. Litteraturen er botemiddelet mot øyeblikkets åreforkalkning.

Men det må være noe mer: Diktningen åpner for det som ellers er utilgjengelig. Nøyaktig hva dette består i, er umulig å si, derfor fortsetter man å skrive. Men jeg tror litteraturen skal minne oss om det tragiske, og den blasfemiske latteren som tross alt må til for å holde ut. Noe annet som heller ikke må glemmes: det er lesningens intimitet. Møtet mellom leseren og boken er et intimt forhold; mens det pågår er det ofte privat, lukket, utilgjengelig for andre, uten innsyn, og slik skal det være, det skal være enestående. Det betyr også at litteraturen må være personlig, egenrådig, individuell; den må ta risiko, den må til og med risikere å bli uvenn med leseren, eller er forholdet utilstrekkelig: hvis forfatteren prøver å gi leseren det man tror leseren vil ha, reduseres leseren til en kunde, og forfatteren blir bare enda en liberalistisk leverandør i tomhetens tjeneste: han leverer varene. På samme måte må leseren våge å ta sjanser, det er både diktningens gjensidighet og gjenstridighet.

Litteraturen er snart det siste hellige og spøkefulle stedet.

Det hender jeg spør meg selv om jeg noensinne har skrevet en sannferdig setning.

For det finnes også en utøvende side ved litteraturen, der denne stillhetens intimitet byttes ut med samtaler, ablegøyer, hornmusikk og høytlesning. I disse tider, som også kan kalles i verste menings tid, fordi alle er under mistanke, er dette noe å ta vare på: Det er snart den siste tilliten. Det er litteraturens kollektiv, en holdeplass på den ruten som kanskje fører til erkjennelse, årvåkenhet og glede. Det er der, jeg mener her vi er nå, denne gangen på Bokhotellet, i det som heter godt selskap.

Jeg innledet med å si at jeg ikke har forandret meg på 41 år. Å ta munnen for full er også et litterært virkemiddel. Det hender jeg spør meg selv om jeg noensinne har skrevet en sannferdig setning. Jeg har etter nøye overveielse kommet til at jeg skrev den i 1979, i diktsamlingen Jaktmarker: Frontlinjene forflytter seg raskere enn tanken. Men jeg er tross alt fremdeles i stand til å skrive dette lille verset:

Livet hans egnet seg ikke til selvbiografi

Det var for kjedelig

Han så seg nødt til å dikte

 

Teksten er skrevet i anledning Lars Saabye Christensens åpningsforedrag under litteraturfestivalen Bokstavelig Talt, mai 2017.