Kritikerrost, kort og vakker bok om sorg

– Den er grådig, vulgær og pågående. Og den tillater oss ikke nødvendigvis å gå videre.

Sorg er den greia med fjær er en 100-siders kort roman om sorg – om en far og hans to små sønner som forsøker å få livet til å gå videre etter morens brå død. Vi har bedt forfatter og litteraturforsker Janne Stigen Drangsholt om å se nærmere på den merkverdige, prisvinnende bokhandelfavoritten,  i dette essayet om sorg i litteraturen.

 

Hva er sorg? I følge ordboken er det en «dyp, varig smerte i sinnet, tung bekymring», mens Store norske leksikon forklarer det som «den normale psykologiske reaksjonen på å miste en person som har stått en følelsesmessig nær». Er slike definisjoner tilfredsstillende? Ikke i særlig grad. Sorg er riktignok noe universelt som man kan generalisere over, men den er også individuell, dypt personlig og tilnærmet uutsigelig.

Nettopp denne kombinasjonen gjør den særlig egnet som stoff for litteratur. Og her har den hatt en plass fra tidenes morgen. I Anne Carsons bok Grief lessons (2006), argumenteres det for at sorg er grunnvollen i gresk tragedie og at voldens dominans i disse fortellingene kan forklares som en intens trang til å skjære, kutte og banke vekk denne forferdelige følelsen som gnager på mennesket til det ikke er noe igjen.

Forfatter Cólm Tobín, som nylig utforsket sorgen etter sin fars død i romanen Nora Webster (2014), mener på sin side at Hamlet, den mest gåtefulle av alle litterære skikkelser, utelukkende oppfører seg som han gjør fordi faren hans nettopp er død. Sorgen har forrykket hele hans sjel og hele hans legeme, og kan klarer verken å ta en eneste avgjørelse eller fullføre en eneste setning.

Sorg er riktignok noe universelt som man kan generalisere over, men den er også individuell, dypt personlig og tilnærmet uutsigelig.

Max Porter har på kort tid blitt en av de heteste navnene i litterære kretser med denne lille romanen om sorg «Sorg er den greia med fjær». – Folk faller veldig for den. Jeg tror det henger sammen med det poetiske språket og den rørende beskrivelsen av  forholdet mellom far og sønner, sier den norske redaktøren for boken, Dagfinn Møller. Foto: Lucy Dickens

Litteraturen har utforsket sorg i alle tider

Litteraturen har altså gjennom alle tider utforsket hvordan det er å leve i en slik sorg som oppstår ved tap av foreldre, venner, barn og, ikke minst, ektefeller. Ofte er disse biografiske beretninger, som for eksempel C. S. Lewis’ klassiker En sorg som min (1960), som beskriver om tapet av konen Joy. Han beskriver sorgen som et slags usynlig teppe mellom seg selv og verden og sier at han med kjenner seg redusert til ingenting. Alt som finnes er sorgen og reaksjonene på denne.

Lignende meditasjoner finner vi i Joyce Carol Oates’ A widow’s story (2011) og Joan Didions De magiske tankers år (2005), som begge skildrer opplevelsen av å miste en ektemann. Oates beskriver blant annet hvordan sorgen fragmenterer virkeligheten og gjør henne totalt åpen for alle slags inntrykk, som bruddstykker av diktstrofer og sanger. «Jeg er hjelpeløs mot slike invasjoner,» sier hun, «de plager meg i dagevis». Didion opplever noe av det samme, og sier at sorgen frigjører minner og følelser som hun for lengst trodde var forsvunnet. Sorgen forrykker virkeligheten, sier Didion. Sorg har ingen avstand.

 

Boken er solgt til mange land og har fått strålende anmeldelser, til tross for at redaktøren mener at «boken er egentlig en litt sånn overraskende suksess, fordi den er såpass liten og rar».

Max Porter forteller historien om lyriker Ted Hughes

«Fantastisk og uforglemmelig» skriver The Times, «Ulikt noe jeg noensinne har lest før» melder Guardian Årets bøker og Telegraph skriver «Morsom og varm og ektefølt, denne lille boken er en å dvele og nyte.” – «Sorg er den greia med fjær» har fått strålende mottagelse, og er blitt en bokhandelfavoritt i Storbritannia.

Disse ulike aspektene ved sorg er også noe Max Porter tar opp i sin bok, Sorgen er den greia med fjær (eng. 2016), som forteller historien til en liten familie som har mistet kone og mor. Boken blander ulike sjangere og er dels novelle, dels dikt, essay og barneromsdrama. Den inkorporerer også en annen fortelling om sorg, nemlig den til lyriker Ted Hughes, som mistet sin fraseparerte kone Sylvia Plath i 1963.

Porters enkemann skriver på en bok om Hughes som skal «appellere til alle som er kvalme av Ted & Sylvia-arkeologien», et utsagn som viser til tabloidiseringen som fulgte i kjølvannet av Plaths selvmord. Separasjonen var nemlig delvis grunnet i Hughes’ affære Assia Wewill, som senere også skulle begå selvmord. Ut av disse tapene kom Kråke, et fragmentert vesen, en luring (trickster) født av Guds mareritt og aspirerende menneske, som var hovedperson i Hughes’ mest eksperimentelle diktsamling Crow: From the life and songs of the crow (1970).

I private brev skrev Hughes at Kråke kom til ham fordi han trengte «en ny fabrikk», og selv om han sjelden omtalte direkte de personlige tapene han hadde lidd, er det tydelig at beretningene om denne fuglen i stor grad er et sorgnarrativ. Hughes ville ikke skrive sorgen, delvis fordi på grunn av «Ted & Sylvia-arkeologien» og og delvis fordi han ikke trodde på en litteratur som speilet livet i et 1:1 forhold. For at litteraturen skal være et rituale som leger, sa Hughes, må den være mytisk. Den må være symbolsk.

Kråken som symbol

Og det er her Max Porter kommer inn. Han åpner boken med Emily Dickinsons dikt «That love is all there is», men hvor «kjærlighet» er streket ut og erstattet av «kråke». På samme vis som selve tittelen er en henvisning til et annet Dickinson-dikt, nemlig «‘Hope’ is the thing with feathers». Kråke er nemlig den som stepper inn i en sone hvor både «kjærlighet» og «håp» er i fare, der den en dag står på døren til den ødelagte familien og erklærer at «Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg». Slik kommer den inn i en liten verden som synes meningsløs, og i et hjem hvor hver eneste flate er «død mamma».

I en tomhet hvor enkemannen definerer seg som en «maskinmessige arkitekt av rutiner for små barn uten mamma», og hvor sønnene står til ansikt med et «nytt liv» hvor alt på ulidelig vis både er fullstendig annerledes og helt likt.

 Det er i denne fragmenterte og uforståelige tomheten at Kråke dukker opp. Han er der som bølle, terapeut, luring, sykepleier.

Det er i denne fragmenterte og uforståelige tomheten at Kråke dukker opp. Han er der som bølle, terapeut, luring, sykepleier. Og spøkelse. I følge ham selv kan kråker, spøkelser og doktorer nemlig gjøre ting som ikke andre kan, som å «fortære sorg» og føre «teatralske kriger mot språk og Gud».

I vår egen tid har spøkelser (og kråker) nemlig utspring i oss selv, og de kommer frem når vi trenger dem. Eller, for å sitere Virginia Woolf, de kommer når «det betydelige overgår vår egen evne til å uttrykke det; når det vanlige er omringet av det fremmede». Kråke dukker altså opp for å uttrykke, klargjøre og – om mulig – mestre sorgens kompleksitet, på sitt eget ambivalente, fragmenterte og uendelig sanne vis.

Kråke viser oss hvordan ting både er og ikke er på samme tid, og hvordan mening og meningsløshet eksisterer side om side. Det betyr også at Kråke ikke forenkler sorgen. Når enkemannen prøver å sette ord på sorgen, setter Kråke ham på plass og sier at han høres ut som en kjøleskapsmagnet, og når han søker tilflukt i tanken på at konen kanskje fremdeles er til stede som en ånd som våker over dem, kan Kråke fortelle at hun er «langt tilbake, før din tid. Hun er i barndommens gyldne dager».

Sorg er «alt mulig»

Porter viser oss at sorg ikke er en enkel ting. Sorg er «alt mulig», sier Kråke, «sorg er veven av identiteter, og nydelig kaotisk. Sorg deler matematiske karakteristika med mange av naturens former.» Sorg er kjærlighet, sorg er håp og sorg er tro.

Som Kråke er den altoppslukende og grådig og vulgær og pågående. Og den tillater oss ikke nødvendigvis å gå videre. En gang i fremtiden skal en av sønnene reflektere over at «å være definert av det tar vi i omganger på ti år, virker det som. Vi står på, tar det ut i anselige porsjoner. Og så: bunnløse hull av melankoli».

Sorgen er demonen som livnærer seg av tomhet, savn og fortvilelse, og den får aldri nok.

Sorgen er demonen som livnærer seg av tomhet, savn og fortvilelse, og den får aldri nok. I følge Cólm Tobín hjelper det ikke en gang å skrive seg gjennom sorg. Det er ikke en lettelse å få den ut. Men man må likevel gå inn i den og formidle den på detaljert vis. Man må, som den lille familien i Max Porters bok etter hvert skjønner, stå på og holde det gående. Og man må stoppe opp.

For sorg er ikke en enkel ting. Som litteraturen er den dypt ambivalent og flertydig. Den tømmer hodet for tanker og tillater oss å ha flere tanker i hodet på én gang. Det er derfor sorgen har en naturlig plass i litteraturen. Og det er derfor litteraturen kan romme sorg og gi oss innsyn litt mer av dens fjærkledde vesen. Samtidig som vi skjønner at vi forstår fint lite. Alt det der.

Kjøp Sorg er den greia med fjær på Cappelendamm.no