Forlagsdirektør Tine Kjær kommenterer:

Nasjon + Litteratur = Klamt

Tine Kjær Cappelen DammTine Kjær Cappelen Damm
Forlagsdirektør i Cappelen Damm, Tine Kjær, tilbakeviser professor Jon Haarbergs påstand om at litteraturens rolle i Norge er blitt marginal. Hun mener tvert imot at boken har holdt stand på tross av globalisering, digitalisering og voldsom velstandsøkning.

Professor Jon Haarberg er intervjuet i Morgenbladet 25. august. Samtalen med journalist Lasse Midttun dreier seg om Haarbergs nye bok, Nei, vi elsker ikke lenger. Litteraturen og nasjonen (Universitetsforlaget 2017). Haarberg mente at litteraturens rolle i Norge var blitt marginalisert.

NITTI PROSENT LESER MINST ÉN BOK I ÅRET

Jeg reagerer på flere påstander og premisser i artikkelen. Det mest åpenbare først: «Litteraturens rolle må bli marginal når bare én av fire faktisk leser bøker.» Haarberg har åpenbart Mediebarometeret i tankene. I så fall viser han til hvor mange som leser på en gjennomsnittsdag. Dermed ekskluderer han de mange som fanges opp i spørsmål om lesing over lengre tid. Den årlige leserundersøkelsen viser at førti prosent av den norske, voksne befolkning leser mer enn ti bøker per år, og at over nitti prosent leser minst én bok i året. Det er med andre ord enkelt å tilbakevise professorens marginaliseringspåstand.

ET UNIKT LITTERÆRT RAMMESYSTEM

I tillegg kommer at vi i Norge har hatt fremsynte politikere og bransjeorganisasjoner som har sørget for et unikt litterært rammesystem, hvori opptatt en desentralisert bokhandel-struktur. Dette bidrar til at litteraturen nettopp ikke blir marginalisert, at den tvert imot forstås som relevant for så å si alle borgere i alle aldersgrupper. Boken har holdt stand på tross av globalisering, digitalisering og voldsom velstandsøkning. Eller kanskje også på grunn av de samme faktorene.

SAVNER GULLALDEREN

Jeg leser Jon Haarberg slik at han savner en gullalder for den nasjonale litteraturen. Han nevner 1850-tallet som en periode da de første, store dikterne ble samlet mellom to permer og dermed ga den lille andelen av folket som leste, altså elitene, fortellingen om den nye nasjonen. «I dag holder vi oss med en ‘likhetskultur’ og det som sosiologene kaller en ‘middelsmak’, mens den lille eliten i 1850 kunne styre mer enn noen kan i dag», sier han i intervjuet. Og takk og pris for den utviklingen, ville vel jeg tilføye.

Det er, både innenfor akademia, kulturlivet og politikken, tendenser til forgylling av epoker der nasjonen, lest og dyrket i ettertid, var renere. Jeg leser Haarberg inn i denne tradisjonen. Ikke minst i avslutningsavsnittet, der Midttun spør om ikke ideen om det nasjonale er suspekt i dag. «Overhodet ikke», mener Haarberg. «Nei, det er helt vesentlig for en stat som skal fungere at den har med seg følelsen av et nasjonalt fellesskap. […] Grete Brochmann påpeker at vi snarere står overfor et nasjonsbyggingsprosjekt av gigantiske dimensjoner nå, i og med migrasjonen.»

DYPT REAKSJONÆRT

Det ser ut som om Haarberg mener at litteraturen bør ha en nasjonsbyggende rolle. At litteraturen skal forsvare det norske i migrasjonens tidsalder. Jeg synes det er å tillegge litteratur og forfattere roller de bør betakke seg for.

Det er noe dypt reaksjonært over det å skulle sette litteraturen inn i et folkesjels-prosjekt. Haarberg peker på ml-litteraturen på 1970-tallet som på leit etter det store, nasjonale litteraturløftet. Det er flere sentrale forfattere som hadde sin fortid i AKP-ml, men å fremstille dette tiåret som en «gyllen tidsalder» blir temmelig skjønnmalende. For en rekke forfattere og lesere var det befriende å komme ut av syttitallet. Jeg håper vi aldri kommer tilbake dit at vi kader-vurderer litteraturen – det være seg enten av partipolitiske eller nasjonsbyggende årsaker.

KUNSTENS ROLLE OG ANSVAR

Det er noe klamt over koblingen mellom det nasjonale (hva nå enn det måtte være) og kunstens rolle og ansvar i byggingen og forståelsen av dette. Et forfatterskap kan i ettertid leses som et uttrykk for tanker, emosjoner og handlemåter som var typiske for en tid og et geografisk avgrenset sted. Det samme forfatterskapet kan trolig også leses som eksempel på noe helt annet. Lesing er subjektivt og farget av posisjonen til den som leser.

BEHOV FOR Å GI NORSKE FORFATTERE ET OPPDRAG

Begrepene «nasjon» og «nasjonal» er populære for tiden. Vi må nok leve med at politikerne, når de føler behov for det, formidler hva de mener er de norskeste ostetypene eller fritidsaktivitetene. Noe annet er det at de som forsker på litteraturen ser et behov for å gi norske forfattere et oppdrag i å sørge for å bevare folkesjela.

Jeg har en mistanke om at riktig mange forfattere takker pent nei og fortsetter å skrive akkurat hva de vil. Noen av våre aller største forfattere har vært og er de som ikke tar ansvar og som tvert imot river ned det nasjonsbyggerne forsøker å snekre. Gjennom dette skaper de viktig, fri kunst som folk kan lese på akkurat den måten de vil – både nasjonale og internasjonale nordmenn og borgere av andre stater.

Kronikken ble opprinnelig publisert i Morgenbladet 1. september.