Kortlistet til Bookerprisen:

Sør-Amerikas nye litterære stjerne skriver om en ukjent naturkatastrofe

Feberdrøm er en helt ekstraordinær leseopplevelse, som anbefales alle, med og uten nervene på stell, skriver Dagsavisen om Schweblins roman. Den litterære bragden Feberdrøm er også en kommentar til Argentinas ukjente naturkatastrofe.

Vi snakket med Schweblin da hun var i Oslo nylig, om boka – og om tilstanden i Argentina.

Samanta Schweblin, kan vi begynne med å snakke om bakteppet for romanen din? De fatale konsekvensene av soyabønneproduksjonen i Argentina?

– Det var nettopp dette som satte meg på ideen om Feberdrøm. Argentina har de senere årene opplevd en naturkatastrofe av dimensjoner. Den er først nå i ferd med å bli avdekket. Kirchner-regjeringen hadde stor suksess med innføring av genmanipulerte soyabønner i landbruket. De ga rask avkastning og rikdom til noen, men førte også til elendighet for mange. Den store katastrofen kom i kjølvannet av stadig mer utstrakt bruk av kunstgjødsel og plantegifter.  

Argentina har de senere årene opplevd en naturkatastrofe av dimensjoner.

Uten at myndighetene grep inn?

– Tvert imot, de lot det skje. I sin iver etter rask økonomisk gevinst lempet regjeringen på alle restriksjoner når det gjaldt produksjon av genmanipulert soya og bruk av plantegifter, noe som har skapte nesten ville tilstander i argentinsk landbruk. Da jeg startet min research til denne boken for tre år siden, fantes det heller ingen offisielle rapporter om de negative konsekvensene. De ble dysset ned. Fremdeles er det lite som er tilgjengelig. Men jeg kom over rapporter fra isolerte landsbyer som viste at 90% av innbyggerne hadde giftstoffer i urinen, at en av ti nyfødte ble født med misdannelser – i tillegg til et høyt antall uforklarlige aborter. Og jeg kunne snakket i timevis om de skjebnesvangre virkningene dette landbruket har hatt for vegetasjon og dyreliv. Dette er en katastrofe av dimensjoner.

«Ekstremt ubehagelig, fantastisk intens roman. Denne feberdrømmen sitter som en klo i magen, lenge etter lesning,» skriver Dagsavisens anmelder. Kjøp «Feberdrøm» på Cappelendamm.no

90% av innbyggerne hadde giftstoffer i urinen, at en av ti nyfødte ble født med misdannelser

Argentinske soyabønner eksporteres i stor stil til Vest-Europa, har jeg lest. De brukes ofte som tilsetning i dyreforet vårt …

– Akkurat det var jeg ikke klar over, men jeg tror det så gjerne. I hvert fall er genmanipulert soya et meget anvendelig produkt og brukes i matvareproduksjonen over hele verden. «Giften» sprer altså seg globalt og er antagelig til stede i mye av det vi spiser.

Slik er det jo også i romanen din, hvor både dyr og mennesker dør. Du skriver også mye om angsten for ikke å strekke til hvis noe uforutsett og vondt skulle skje?

– Hva gjør vi når alt blir farlig og vi ikke kan rømme fra det? Hvordan skal vi beskytte barna våre mot dette? I boken omtaler jeg noe som jeg har kalt distancia de rescate, bergingsavstand. Det er også tittelen på originalversjonen av boken. Uttrykket henspiller på den varierende avstanden som en mor befinner seg i fra sitt barn, hvordan hun hele tiden beregner hvor lang tid det ville ta å komme barnet sitt til unnsetning hvis noe uforutsett skulle skje. Om vi har barn eller ikke, tror jeg at denne angstfølelsen av kanskje ikke å strekke til er noe vi alle kan gjenkjenne oss i.

Har du tenkt på at den vakreste tomaten i supermarkedet kan være den farligste?

I boken din møter vi to mødre og deres barn. Både Amanda og Clara opplever vel hver på sin måte at de opplever å ikke ha kontroll? At det usynlige båndet til barna er i ferd med å ryke?

– Å miste kontrollen er ille. Men vet du hva som er enda verre? Å ikke vite. Hva skjer når vi ikke en gang vet hvor farene lurer?  Hvis du ikke vet hvor faren kommer fra, blir du paralysert. Har du tenkt på at den vakreste tomaten i supermarkedet kan være den farligste? Hva var farlig i går og hva er farlig i dag? Og hvordan kan du beregne bergingsavstanden hvis du ikke vet hvor faren er? Den kan jo være overalt.

Argentina har de senere årene opplevd en naturkatastrofe av dimensjoner som følge av stadig mer utstrakt bruk av kunstgjødsel og plantegifter. Med eksporten av blant annet argentinske soyabønner sprer giften seg globalt og er antagelig til stede i mye av det vi spiser, sier Schweblin, som har brukt denne tematikken i sin nye kritikerroste roman ”Feberdrøm”. Her fotografert sammen med oversetter Signe Prøis

Du liker å ta for deg mørke temaer?

– Litteraturen er et sted jeg kan teste ut farlige ting, og hvor jeg selv kan lære noe. Jeg skriver gjerne om alt som gjør vondt. Det kan være økologiske katastrofer, sykdom eller å miste noen du er glad i. Særlig opptatt er jeg av redselen for at noe vondt skal skje, en følelse mange mennesker går rundt med. I Feberdrøm, med den økologiske katastrofen som bakgrunn, kunne jeg også utforske all den angsten og tvilen som følger med det å være mor.

Du har tidligere uttalt at du overlater minst femti prosent av boken til leseren, du som forfatter gjør kun halvparten av arbeidet. Når man leser Feberdrøm, sitter man likevel igjen med et inntrykk av at ingen setning er tilfeldig formulert. At du har klare intensjoner om hvordan du vil boken skal påvirke leseren?

– I aller høyeste grad. Jeg er i så måte ganske kontrollerende. Dessuten tror jeg på at ord kan sette noe i bevegelse. Jeg arbeider mye med språket for å sette i gang en prosess hos leseren. Jeg bruker også «testlesere» i min egen vennekrets før boken er ferdig. Slik kan jeg prøve ut den effekten teksten har på andre. Jeg leter hele tiden etter de riktige formuleringene som skal sette leseren i ønsket modus.  Jeg håper også mine norske lesere vil merke det når de leser Feberdrøm.

LES OGSÅ: ODD KARSTEN KROGHS BLOGG OM SAMANTA SCHWEBLINS ROMAN