Intervju med Roy Jacobsen

– Folk har behov for å glemme det mest pinlige

Hukommelse er et sentralt tema i Roy Jacobsens nye roman, Rigels øyne. I dette intervjuet forteller han mer om hvordan mange ville glemme det vanskelige etter krigen.

Vi møter Roy Jacobsen, ute på sin sensommerlige terrasse sørøst i Oslo med utsikt over havet, et ganske annet hav enn den høyst levende modellen til havet som frem til nå har omkranset hans bøker om Ingrid Barrøy – om Ingrid og den løst fiktive Barrøy.

«En vakker, poetisk og tidvis brutal historie», skrev Guri Hjeltnes i VG og ga denne terningkast 6.

Det vil si, i Rigels øyne, den tredje boken i det som foreløpig er å betrakte som en trilogi, forlater Ingrid denne forblåste prikken i havgapet på Helgeland hvor hele De usynlige og de definitivt mest sentrale delene av oppfølgeren Hvitt hav utspiller seg.

Hun legger ut på en reise som tar henne nedover nesten hele (inn)landet. Og som på ganske finurlig vis til slutt krysser veier med startpunktet for Jacobsens egen reise, kan man si, helst uten å røpe for mye av en genuint overraskende vending i et sentralt sideplott mot slutten av romanen.

Men la oss si at Ingrid Barrøy krysser veier med et sentralt stykke norsk kulturhistorie fra etterkrigstiden, på sin ferd gjennom Norge sommeren 1946. Et stykke kulturhistorie som også er nært knyttet til Jacobsens Årvoll, det relativt beskjedne hjemstedet øst i Oslo som han skrev inn i litteraturhistorien med gjennombruddet Seierherrene, og som fortsatt preger sosiolekten hans («Da skulle du hørt åssen det låter når jeg er med gamle kompiser,» humrer han på hagebenken). Men etterkrigens Årvoll har også fostret andre som har kommet til å (re)definere «det norske» i kulturen.

LES OGSÅ: Terningkast 6 til Roy Jacobsen!

Forliset Rigel som en katalysator

Historien om Rigel har han, med sine dype røtter i området, levd med hele livet. Han så til og med skipet, der det sto med baugen i været i Rosøyvalen før det ble hevet sommeren 1971, og man fant 1110 hodeskaller i skroget. Etterlevninger det altså tok norske myndigheter en mannsalder å gi en anstendig begravelse, på den såkalte «Russerkirkegården» på Tjøtta.

man fant 1110 hodeskaller i skroget

Denne nærheten til både forliset, og en håndtering Jacobsen betegner som en skandale, både i fredstid og krigstid, ble katalysator for oppfølgeren Hvitt hav. Og selvsagt en hendelse som står sentralt i Rigels øyne. Det vil si, mer enn selve hendelsen står reaksjonen på hendelsen sentralt her: fortielsen og fornektelsen.

27. november 1944: 2571 døde da fangeskipet M/S «Rigel» ble bombet av allierte fly fra England sør for Sandnessjøen. Ikke mange kjenner til dette, som er verdens tredje største skipsforlis. Denne hendelsen er sentral i Jacobsens bøker om Ingrid Barrøy. Foto: Imperial War Museums.

Krig, fred og sannhet

– Det var en amerikansk senator som en gang sa at sannheten er krigens første offer. Jeg har snudd på det og sagt at det er sannheten som er fredens første offer. Folk har behov for å glemme det mest pinlige, og heller huske det andre.

Folk har behov for å glemme det mest pinlige, og heller huske det andre.

Ingrid går jo og leter midt oppi dette, etter sannheten. Og kommer mer eller mindre til en erkjennelse at det er ting også hun ikke vil vite. Det får være nok sannhet nå. Hun finner ut det hun tåler å høre, det hun tåler å bære med seg hjem. Og trekker et lettelsens sukk om at hun ikke får høre mer enn hun klarer å leve med. Så hun er et offer for den samme mekanismen, denne retusjeringen av fortiden. Dette er jo de store temaene som historieforskningen må forholde seg til, og forsøke å gjøre noe med. En nasjons hukommelse og enkeltmenneskets hukommelse. Du må jo leve med deg sjøl, på et vis.

 

-Det er hvite flekker på hukommelsen vår. Det finnes brev og øyenvitneskildringer og det er ikke lystig lesning. Dette er ting som mange har hatt behov for å glemme, sier Jacobsen. Foto: Maja Hattvang

Samtiden og verden utenfor

En ting er fortiden, men det er fremfor alt slående hvordan denne boka kommuniserer med samtiden. En kvinne som går rundt i kjølvannet av en ødeleggende krig, med et lite barn på magen, på leting etter en avklaring … slike kvinner går jo rundt nå, i Europa? -Jo, og i tillegg er jo det vi ser i dag bare blåbær. Det var 15 millioner statsløse i Europa etter andre verdenskrig. Folkevandringen er et evig menneskelig drama. Noen reiser et sted og slår seg ned der det allerede bor noen, som er mer skrekkslagne enn de som kommer etter, sier Jacobsen, i et nær direkte sitat fra sin egen bok.

Folkevandringen er et evig menneskelig drama

De tre bøkene om Ingrid Barrøy, har sine tre distinkt forskjellige litterære tilnærminger. Det var en forutsetning for at han overhode skulle skrive videre på dette prosjektet, et kunstnerisk krav han satte til seg selv. Første bind var tematisk lagt opp, med ett tema for hvert kapittel, og en progresjon og et forløp. Bind to var en dramatisk fortelling, en slags omvendt kriminalgåte fortettet på ett år, det siste krigsåret. Og den siste er en linjær fortelling, en roadmovie med kvinne og barn, hvor forglemmelsens skygge allerede har lagt seg over et fredsommelig, sommerlig etterkrigsnorge 1946.

De usynlige var en skildring av isolatet i havet, hvor perspektivet lå hundre prosent på øya («En såkalt Robinsonad, som det heter i litteraturteorien.») I Hvitt hav grep verden utenfor inn i dette livet. Mens Rigels øyne handler om at dette øyperspektivet bringes ut i verden, og brukes på verden utenfor. Det var de tre ideene, slik Jacobsen skisserer dem.

Flekker på hukommelsen

Men bøkene har et felles tema: hukommelse. Hva husker vi og hva husker vi ikke? Vi husker det som passer oss, og glemmer det som ikke passer oss. Det er et banalt faktum, spørsmålet er hvordan prosessen foregår. Trilogien startet med det Roy Jacobsen betegner som en av disse «hvite flekkene» på kartbøkene, og i den kollektive hukommelsen, som han gjennom hele forfatterskapet har vendt tilbake til gang på gang. I dette tilfellet kystsamfunnene.

Han tilbragte sin barndoms somre på Helgelandskysten, og et drøyt tiår av sitt voksenliv i nord (hvor han stadig tilbringer tre-fire måneder i året). Der ble han fortrolig med en livsform som er borte. En livsform som har generert enorme verdier. Antagelig er inntektene i løpet av tusen år med fiske på den kysten, verdt hundre ganger oljeinntektene. Men de som skapte disse verdiene er usynlige. Det er tusenvis av disse øyene hvor det stod et eller to hus, som det i dag bare står grunnmuren igjen av.

Det er tusenvis av disse øyene hvor det stod et eller to hus, som det i dag bare står grunnmuren igjen av.

-Jeg har kjent folk som har bodd på disse øyene, og mora mi er fra et sånt sted: en hvit flekk på kartet. Det samme gjelder partisanene som kjempet for Moskva under krigen, eller interneringsleiren for ureturnerbare krigsfanger på Mysen som Ingrid kommer til, der Momarken ligger i dag. Eller måten de russiske krigsfangene ble behandlet på, også av nordmenn. Det er hvite flekker på hukommelsen vår. Det finnes brev og øyenvitneskildringer og det er ikke lystig lesning. Dette er ting som mange har hatt behov for å glemme.

Traumer i den kollektive hukommelsen

Et granittkors er det eneste synlige beviset etter forliset i dag – et minnesmerke ved Tjøtta utenfor Sandnessjøen. Fredrik Solstad / VG / NTB scanpix

Og der ligger kanskje enda en sentral forskjell mellom Rigels øyne og forgjengerne: særlig den første boken trekker frem en riktignok fortrengt del av historien, men som allikevel er et stykke norsk historie man kan føle stolthet over. Rigels øyne handler om langt mer ubehagelige, rent traumatiske fortrengte minner i den kollektive hukommelsen. Men at det er en såpass mørk fortelling er historiens skyld, ikke forfatteren, insisterer Jacobsen. Som ikke er spesielt opptatt av begrep som virkelighetslitteratur. Men mer opptatt av et begrep som vesentlighet.

Rigels øyne handler om langt mer ubehagelige, rent traumatiske fortrengte minner i den kollektive hukommelsen.

– Det er jo helt grunnleggende ting jeg skriver om i disse bøkene, det er kjærligheten, havet og livet. Og døden, ikke minst. Men det grunnleggende har jeg ikke noe problemer med. I journalistikken har du noe som heter vesentlighetskriteriet. Og jeg har blitt mer og mer opptatt av litteratur som fyller et vesentlighetskriterium. Som peker ut av meg sjøl, og handler om noe annet enn meg sjøl. Og som kommuniserer.

Det er jo helt grunnleggende ting jeg skriver om i disse bøkene, det er kjærligheten, havet og livet. Og døden, ikke minst.

Kjøp Rigels øyne på cappelendamm.no