Kulturkvinnen

Therese BohmanTherese Bohman
"Jeg tror ingen i Sverige synes jeg skriver feministiske romaner," sier Therese Bohman. Nå er hennes roman "Den andre kvinnen", som havnet midt i en opprivende svensk debatt om Kulturmannen, ute i norsk oversettelse (Foto: Göran Segeholm/Norstedts).

Therese Bohmans Den andre kvinnen leker med motiver fra den klassiske legeromanen, og havnet midt oppi den betente svenske kulturdebatten om Kulturmannen. Men det er først og fremst en oppsiktsvekkende god bok, som nå er ute i norsk oversettelse.

På ett plan er den en slags legeroman trykket på matt papir, men i motsetning til sine glansede slektninger ble Den andre kvinnen noe av en «snakkis» i vårt naboland. Selv mener Therese Bohman at hennes roman handler om helt andre, mer overfladiske og samtidig langt viktigere ting enn den samtidige kulturdebatten.

– Jeg har jo aldri tenkt at jeg skulle skrive «feministiske romaner». Men når Den andre kvinnen kom ut i USA i fjor, møtte jeg min amerikanske forlegger. Hun mente jeg skrev så feministisk litteratur! Det syntes jeg var interessant. For det tror jeg ikke noen i Sverige ville sagt, sier Therese Bohman over telefon i anledning den ferske norske utgaven av hennes andre roman, som kom ut i Sverige 2014. Vårt naboland er et sted hvor det, som det så ofte påpekes, nok råder et noe annerledes debattklima enn her hjemme. Hvor Bohman, i sin rolle som litteratur- og kunstskribent i Expressen, pussig nok (sett med norske øyne) har blitt noe av en kontroversiell stemme, i hvert fall en slags motstemme, for sine iblant særdeles lite salongfähige utsagn i den svenske offentligheten.

Både Den andre kvinnen og Knausgårds forfatterskap ble i Sverige lest opp mot et i høyeste grad ideologisk motivert oppgjør med den såkalte Kulturmannen

Les også: Seks Vigdis Hjorth-bøker du må få med deg

Knaus og motbakker

Som for eksempel at Karl Ove Knausgård skriver gode bøker. Ja, vi vet. I norsk sammenheng en ukontroversiell og også nokså uinteressant posisjon. I tillegg er det jo egentlig ikke dette vi skal snakke med Bohman om, men om en usedvanlig stilsikker roman, som i all hovedsak befatter seg langt mer med estetikk enn med ideologi, og kanskje også med mer evige spørsmål enn den dagsaktuelle kulturdebatten. Men vi er allikevel, som enhver god nordmann, alltid litt nysgjerrige på hva de ser, det store utland, når de vender blikket mot Norge, selv fra såpass kort hold som Sverige. Og en viss relevans har det også for boken vi egentlig skal snakke om. For både Den andre kvinnen og Knausgårds forfatterskap, som sådan, ble i Sverige lest opp mot en dengang dagsaktuell debatt på kultursidene, et i høyeste grad ideologisk motivert oppgjør med den såkalte Kulturmannen.

Therese Bohman sin roman "Den andre kvinnen
Den andre kvinnen ble blant annet nominert til Sveriges Radios romanpris og Nordisk råds litteraturpris. Nå er romanen ute på norsk, oversatt av Monica Aasprong.

Disse selvopptatte mennene som gjorde krav på all plass i kulturlivet, som brettet ut sine enorme egoer på kvinners bekostning. Bohman synes fortsatt det er jättekonstigt at Knausgård overhodet forekom i en sånn sammenheng,  i en svensk debatt som etter hennes mening har som grunnleggende premiss at kvinner på et eller annet vis er undertrykte. Denne Kulturmannen, slik han har blitt skildret i denne debatten, ligner i hennes øyne svært lite på den Knausgården hun oppfatter som følsom og ydmyk, en person som virker lite interessert i å herse med folk, eller kvinner, i offentligheten.

Men hvordan ble hennes roman trukket inn i den samme debatten, slik den vitterlig ble selv på norske kultursider (av Aftenpostens Ingunn Økland)?

– Ble den det? I så fall var det kanskje fordi min hovedperson er som en Kulturmann! Hun tenker mye på kunsten, synes at kunsten er noe storslagent og viktig. Og har ganske høye tanker om seg selv, på samme tid som hun har veldig lave tanker om seg selv. Hun er som en mann i en attenhundretalls roman, pleier jeg å tenke. Hun føler seg helt klart beslektet med de mannlige, ensomme ulvene i litteraturhistorien. Jeg liker jo sånne menn! Disse flanørene som vandrer rundt i byen på kveldene og funderer over kunsten, livet og kjærligheten.

«Den andre kvinnen» er ikke en selvbiografisk roman, og hun hadde for ordens skyld ingen affære med noen overlege.

Helt sykehus

Den observante leser har kanskje merket seg at Bohman omtaler romanens hovedperson som nettopp «hovedpersonen». Grepet med å la romanens fortellerstemme og midtpunkt forbli navnløs, kompliserer unektelig vår konversasjon. Men det forsterker den tidvis ubehagelig intime tonen i romanens indre monolog. En monolog med et klart utspring i virkeligheten, i den yngre Therese Bohmans unevnelige tanker om de kretser hun frekventerte rundt årtusenskiftet. Hun begynte å skrive romanen når hun var i begynnelsen av tyveårene, og lik hovedpersonen jobbet hun i oppvasken i kantinen på et sykehus i Norrköping. Men, understreker hun, «Den andre kvinnen» er ikke en selvbiografisk roman, og hun hadde for ordens skyld ingen affære med noen overlege.

– Et sted på veien kom jeg på at det finnes en hel sjanger med underholdningslitteratur som utspiller seg på sykehus, og det syntes jeg var litt gøy. Jeg leste utrolig mye sånn litteratur når jeg selv begynte å lese, på ungdomsskolen og videregående. Romantiske underholdningsromaner, ofte satt til sykehusmiljøer. Sidney Sheldon, Danielle Steele … Jeg syntes det var gøy å skrive noe som forholdt seg litt til det, som spiller med på den typen fortellinger. Det finnes en stilig, eldre lege på sykehuset man kan bli forelsket i. Og på et vis sette et slags håp til, til at livet skal forandres som en følge av det. Derfra vrir jeg på fortellingen.

For Bohmans hovedperson innser også, når hun sitter i overlegens leilighet med alle sine smakfulle designgjenstander, at det ikke er dette hun vil ha. At det føles som en løgn. Boken slutter med at hun gjør noe for seg selv, at hun tar en livsomveltende beslutning utelukkende for sin egen skyld, og ikke for ham. «Den andre kvinnen» ender i en vri på legeromanens grunnhistorie som, for eksempel ut fra den amerikanske forleggerens reaksjon, nok kan leses både feministisk og mer individualistisk.

Jeg ville skrive om en slik relasjon som noe en kvinne kan velge, aktivt. Men det tror jeg ikke oppfattes som feministisk. Det synes jeg er et problem.

 

Therese Bohman
HAR FÅTT STRÅLENDE KRITIKKER: «Den andre kvinnen» er en drepende, innforstått, spennende og samtidig veldig morsom generasjonsroman, skrev Dagens Nyheter i sin anmeldelse.

Normkritikkens normer

– Det hadde vært så selvfølgelig å skrive denne historien med hovedpersonen som offer. For patriarkatet, og for denne mannen som er eldre og kommer fra en høyere samfunnsklasse. Men jeg ville ikke det. Jeg ville skrive om en slik relasjon som noe en kvinne kan velge, aktivt. Men det tror jeg ikke oppfattes som feministisk. Det synes jeg er et problem. Jeg synes det burde inngå i den kvinnelige frigjørelsen, å få lov til å gjøre destruktive valg. Det er vel et tema i det jeg skriver. Ikke nødvendigvis destruktive valg, men å få lov til å gjøre valg som ikke er «oppbyggelige».

Dette sier Bohman, som i romanen skildrer «kvinnefellesskapets» forakt for hovedpersonens usolidariske og usøsterlige handling (ved å innlede dette forholdet). Og hennes egen, sterke motvilje mot et påtvungent søsterskap, det store kvinnekollektivet hun aldri har bedt om å være en del av. Bohmans hovedpersoner (også i debuten «Den drunknade» (2010) og fjorårets «Aftonland») er individer og individualister som gjerne har samme problemer hun selv, i hvert fall i yngre år, hadde med disse kvinnefellesskapene. Det oppstår et paradoks i hvordan disse fellesskapene som predikerer frigjøring fra normer, leder til nye normer, med strenge regler for hvordan man skal være, og ganske lite rom for å være et individ. Dette er også et tilbakevendende tema i hennes forfatterskap, tror hun: Å være den som står utenfor og betrakter et felleskap. Dette gjelder også i forbindelse med et annet sentralt motiv i «Den andre kvinnen»: klassereisen.

Denne middelklassetilværelsen er både noe hun vil ha, og noe hun forakter.

Les også: Fem bøker skrevet av bemerkelsesverdige kvinner

Kunsten og tilværelsen

– Klassereiseperspektivet i «Den andre kvinnen» sikter mot en tilværelse hvor man kan holde på med kunst på et eller annet plan. Kunst som en del av tilværelsen. Denne middelklassetilværelsen er både noe hun vil ha, og noe hun forakter. Hun liker egentlig hverken arbeiderklassen hun kommer fra, eller middelklassen som hun beveger seg mot. Som klassereisende kjenner man seg ganske hjemløs, både der man kommer fra og der man er på vei. Det ligner litt på forfatterens perspektiv, pleier jeg å tenke. Man blir den som står utenfor og betrakter, snarere enn å virkelig inngå i noen av gruppene.

– Kan kunsten være et hjem for den hjemløse, den som står fremmedgjort i midten av denne klassereisen?

– Det tror jeg absolutt. Sånn er det kanskje for meg, at jeg kjenner meg mer hjemme i kunsten. Jeg tror dette er et sentralt tema i alle mine bøker. Nå har jeg nettopp begynt på en til, og om det blir noen bok ut av det, kommer den også til å handle om dette: at kunsten er noe stort og viktig i tilværelsen. Noe å strebe mot. Noe høyt og vakkert, eller betydningsfullt. Det finnes en arv fra sekstiåttergenerasjonen i Sverige, en slags grunnholdning om at kunst skal være ideologisk og oppbyggelig. Dette blir på et vis en motsats til alt jeg liker ved kunst. En oppfatning av at det som er vakkert er falskt. At det skal være mer «sant» å skildre noe som er stygt og elendig. Kunsten som ideal har vært så utrolig viktig for meg, at jeg blir personlig opprørt av sånne tanker.

Kjøp Den andre kvinnen på Cappelendamm.no

 

Martin Bjørnersen

Martin Bjørnersen har jobbet som journalist og - kritiker siden 1994, blant annet i Morgenbladet, Klassekampen og Natt&Dag.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *