Teaterstykket «Reisen til Venezia»:

Historien om ekteparet som reiste gjennom Europa – i sin egen stue

Grenland Friteater er aktuell med stykket "Reisen til Venezia", skrevet av Bjørg Vik. Dette er første gangen stykket fremføres i Norge.

Oddlaug og Sverre Winther Pedersen var ikke som alle andre par. Hver uke reiste de til nye steder i Europa – i sin egen stue. I 1985 skrev Bjørg Vik enakteren «Reisen til Venezia», en komedie om ekteparet Winther Pedersen. I høst fremføres det kritikerpriste stykket av Grenland Friteater, som kommer til Litteraturhuset 26. og 27. oktober.

En dag Bjørg Vik besøkte naboene sine i Porsgrunn, Oddlaug og Sverre Winther Pedersen, ble hun møtt av Sverre i døra iført fullt fjellantrekk, beksøm og topplue :

– Jasså, skal dere ut å reise? spurte Bjørg.

– Neida, vi er på tur vi, akkurat nå er vi langt oppe i Rondane, svarte Sverre.

«Reisen til Venezia» handler om ekteparet Oddlaug og Sverre Winther Pedersen, som ofte la ut på reiser til blant annet Berlin og Venezia. Dette gjorde de i sin egen stue, med mat og musikk.

Det lille hverdagsmøtet ble det noen år senere teater av. I 1985 skriver Vik enakteren «Reisen til Venezia», en vemodig komedie om et gammelt ektepar som reiser til stadig nye steder – i sin egen stue. Ved hjelp av mat og drikke, litteratur og musikk maner de fram byer de har vært i – og steder de aldri rakk å besøke. Stykket ble spesialskrevet for det nystartede Intimteatret i Oslo, et friteater drevet frem av ildsjelene Merete Skavlan og Gerhard Knoop. Det ble en stor suksess, både for teatret som turnerte flittig med forestillingen, som også ble filmet av NRK, og for dramatikeren, som i 1992 mottok Ibsenprisen for stykket. Siden er «Reisen til Venezia» oversatt og satt opp i bl.a. Danmark, Polen og Russland. Men altså ikke her hjemme. Ikke før nå. Grenland Friteater tok tak i Viks stykke i forbindelse med en større festforestilling teatret laget i anledning hennes 80 årsdag i 2015. I høst legger teatret ut på turne for annen gang med den kritikerpriste oppsetningen. I Oslo spilles stykket på Litteraturhuset 26. og 27. okt.

«Reisen til Venezia» ble utgitt hos Cappelen i 1992, og får altså nå nytt liv gjennom Grenland Friteaters oppsetning.

Flygel, katter og fjernsynsapparat

I forbindelse med oppsetningen gjenbesøkte Bjørgs sønn, Lars Vik, det nabohuset han flittig gjestet som barn. Han skriver om det kulturinteresserte ekteparet:

Bjørg Vik, novellist og romanforfatter regnes som den viktigste dramatikeren som skildrer norske kvinners virkelighet etter krigen. Hennes enkle dramaform fungerer svært godt som lesning. «To akter for fem kvinner» var syttitallets store feministiske stykke, og en braksuksess på scenen. Her med «Vinterhagen» (1990) og «Reisen til Venezia» (1992).

– Ved siden av huset der jeg vokste opp lå det ei gammel brunrød rønne. Der bodde einstøingen Vassbotn, han fiska ål i Porsgrunnselva, kjøkkengulvet hans var av hardtrampa jord og huset fløt av små utbetalingsbonger fra Norsk Tipping. Jeg måtte skynde meg forbi det litt skumle huset, for bortenfor Vassbotn bodde en pensjonert apoteker og hans pianospillende hustru og midt i stua deres var det en liten kasse med en skjerm på fire bein, jeg hadde aldri sett et fjernsynsapparat før. Hver søndag ettermiddag løp jeg over til det snille ekteparet for å se Pernille og Mr. Nelson. Stua var ellers dominert av et flygel, en mengde bøker, blomster, malerier. Og katter, mange katter. Nå, over femti år seinere, er jeg tilbake i stua til det paret som intetanende inspirerte Bjørg til å skrive scenedramatikk etter et lengre opphold, nemlig Oddlaug og Sverre Winther-Pedersen, forteller Lars Vik.

Mye latter og glede

Nå er det Helge Rennesund som bor der. Som tolvåring ble han sendt opp til Winther-Pedersens av sin mor fordi Oddlaug hadde spurt om Helge eller søsteren Else (som begge tok pianotimer hos Oddlaug) kunne hjelpe til med å gå ærend i ny og ne. Det var Helge som fikk jobben og den utviklet seg til et nært vennskap som varte i nærmere førti år. Vi sitter i stua og det er en merkelig opplevelse å være tilbake. Helge kan fortelle litt om det uvanlige paret han ble så godt kjent med:

– Jo, to ganger i uka banket jeg på døra, bukket dypt og spurte om det var noe han skulle handle. Og det var det stadig. Etter hvert ble det hagearbeid, praktiske gjøremål i huset, kjøreoppdrag og sosialt samvær. Oddlaug og Sverre var to intelligente, menneskekjære og inkluderende mennesker. Jeg hadde enormt utbytte av og glede av samværet med dem. De hadde en usedvanlig fin sans for humor, det var mye latter i dette huset. Og da jeg fylte seksten fikk jeg beskjed om at siden de ikke hadde barn skulle jeg arve alt etter dem, helt uten forpliktelser. Det var som et sleggeslag, jeg vet ikke om jeg hadde vett til å si takk en gang. Jeg fortalte det ikke til noen, ikke hjemme engang, forteller Helge Rennesund.

Legendariske middager

– Ja, og så var det de legendariske middagene, de som Bjørg lot seg inspirere av?

– De fant sted hver lørdag klokken 14.00. Noen dager i forveien kunne Oddlaug plutselig si at til lørdag skal vi til Berlin. Og så ble jeg sendt ut for å skaffe ingredienser til et tysk måltid, som hun laget meget kreativt etter diverse oppskrifter. Tysk vin måtte skaffes tilveie. Lørdagen måtte alle stille i antrekk tilpasset reisemålet. Oddlaug spilte et stykke av en tysk komponist, leste høyt fra Goethe og så kosa vi oss med mat og drikke. Sausene var et kapittel for seg, de var så tykke at de måtte spas ut av sauseøsa. Sverre fortalte artige historier fra apotekerverdenen, han hadde hukommelse som en ungfole. På bordet var det øl, vin og genever. Jeg er jo bare evig takknemlig for at jeg hadde vett nok til å være med på det. Så begeistret var jeg for disse middagene at hvis jeg var på hyttetur med gutta så stakk jeg til byen lørdag formiddag og ble med på middagen med de to og så kjørte jeg ut til gutta igjen etterpå, sier Rennesund.

Lørdagen måtte alle stille i antrekk tilpasset reisemålet. Oddlaug spilte et stykke av en tysk komponist, leste høyt fra Goethe og så kosa vi oss med mat og drikke

– Hvordan var forholdet mellom Sverre og Oddlaug?

– Sverre og Oddlaug sa aldri et vondt ord til hverandre, aldri. Å se folk i voksen alder, som hadde vært så lenge sammen, sette så stor pris på hverandre, var sterk kost for en ung mann. Måten de ga hverandre kjærtegn og oppmerksomhet på, samholdet og tonen dem imellom. De hadde alltid så mye å snakke om. ”Vi har aldri kranglet, vi”, pleide Oddlaug å si, forteller Rennesund.

Kulturinteresserte

– De var kulturinteresserte mennesker?

– Begge var enormt glade da Ibsenhuset i Skien ble bygget, som var et av Norges første kulturhus. De kjøpte alltid halvårsabonnement til tre personer; fire konserter eller balletter i løpet av sesongen. Da var det på med finstasen, og den ikke helt unge Rennesund måtte være sjåfør i fars bil som var noe mer presentabel enn min. Etterpå var det rett tilbake hit der det vanket snitter og alltid, alltid en Veuve Clicquot. Og så gikk samtalen om det vi hadde sett og opplevd der oppe i Skien. Jo, Oddlaug og Sverre var to meget oppegående kunst- og kulturinteresserte mennesker. Det var som å komme til en helt ny verden for meg å være med dem, avslutter Rennesund.