Roy Jacobsen: Hva er det som definerer et lands identitet? Hvorfor husker og feirer vi noe, og hvorfor glemmer vi noe annet?

Roy Jacobsen skriver om bondenasjonRoy Jacobsen skriver om bondenasjon
Roy Jacobsen ble denne uken tildelt Nordland fylkes kulturpris. Her kan du lese takketalen hans, der han forteller om hvorfor den første romanen i trilogien fra Helgelandskysten heter ”De usynlige” (Foto Agnete Bruun).

"Så en rik nasjon kan lære litt mer om hvem de har å takke for maten. Ikke et vondt ord om bonden, han har slitt nok, men Norge er, og har alltid vært et havland" skriver Roy Jacobsen.

For et par år tilbake skulle Erna Solberg åpne en utstilling på Hansamuseet i Bergen. I talen sin klarte hun å si – ”Ingen som er vokst opp i denne byen, kan være i tvil om at den er bygget på hardt arbeid – i Nord-Norge.”

Jeg må innrømme at jeg skvatt litt der jeg sto foran radioen og smurte meg en brødskive, dette var jo noe å merke seg, skjønt jeg er mer spørrende til hvor utbredt innsikten er i Bergens øvrige befolkning, enn si i resten av landet.

Noen år før dette igjen var nemlig nåværende fylkesordfører i Nordland, Sonia Alice Steen, på besøk i nettopp Bergen, og overrakte i den anledning et prakteksemplar av en tørrfisk til daværende ordfører, Friele, med ordene:

– Her har du et symbol på verdiene byen din er bygd på. Det fortelles at Friele ble dypt fornærmet, krenket.

Men hvorfor?

Hva er det som definerer et lands identitet? Hvorfor husker og feirer vi det vi husker og feirer, og hvorfor glemmer vi noe annet?

Les også

Roy Jacobsen tildelt Nordland fylkes kulturpris

Nasjonen Norge har fra så langt tilbake som de skriftlige kildene rekker (for eksempel Egils saga, Grettis saga, Diplomatariet…) eksportert fisk, primært torsk, fra Nord-Norge, altså gjennom hele middelalderen, renessansen og opplysningstiden, gjennom det vi kaller Hansatiden, fram til i dag. Frank A Jensen har i sitt arbeid påvist at det i løpet av disse tusen årene kan dreie seg om eksportverdier hundre ganger større enn den rikdommen petroleumsnæringen har velsignet oss med i løpet av de siste femti.

I tillegg vet vi at mesteparten av disse verdiene ikke er akkumulert på kysten, de befinner seg, som statsministeren vet – men som ordfører Friele synes å være noe mer uklar over – i blant annet Bergen, i Ålesund og Trondheim, i Hansabyene nedover i Europa, i Lübeck, Kiel, Bremen, Bremerhafen etc. Den katolske kirken beordret mange fastedager, i perioder en hel tredjedel av året, da det var tabu å spise kjøtt, og sånt blir det etterspørsel av, et marked, for fisk. I Italia og Portugal og Spania heter det baccalao, og det har det hett siden lenge før Quirinis tid.

Likevel vokser de fleste nordmenn stadig opp med forestillingen om at vi er en bondenasjon. Bondeyrket og jordslitet er den rurale auraen rundt grunnlovsfedrene på Eidsvoll, våre nasjonsbyggere. Og ikke et vondt ord om bonden, han har slitt nok, særlig den lille, men jorda er skrinn her til lands og har aldri vært netto bidragsyter til fellesskap. Det er det havet som har vært. Norge er et havland. Det har alltid vært et havland og kommer etter alle solemerker alltid til å være det.

Men reflekteres dette i skoleverket og lærebøkene? I mediene, i departementsstrukturen, i den offisielle historieskriving, i syttendemaitalene og den rungende jubileums-iveren? Og hva med folkemuseene, institusjonene som skal fortelle både oss selv og andre hvor vi kommer fra og hvem vi er, som har til oppgave å formidle nasjonens ånd og historie, bygge identitet, nasjonalromantikk og patriotisme – disse museene er jo stort sett bebygd av små og litt større lafta stuer fra oppi skråningen.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med stuene heller, vitnesbyrd om slit og nødtørft som de er, også de en del av landets sannhet. Det merkelige er at det ikke også står én eller ti rorbuer på for eksempel Bygdøy Folkemuseum? Eller på Sverresborg i Trondheim… Hvor er de rekonstruerte klippfiskbergene og tørrfiskhjellen, disse kystens stolte skjeletter av skranglende råvedstenger? Tenk bare en katedral av en hæsjehjell ved siden av Stavkirken fra Gol. Hvor er salteriet, bøkkeriet, nothuset og båtbyggeriene, for ikke å si trandamperiet i full drift, så både de vordende patriotene og turistene kan få anledning til å kjenne hvordan penger lukter? Så en rik nasjon kan lære litt mer om hvem de har å takke for maten.

Dette er noe av bakgrunnen for at den første av romanene i denne trilogien heter ”De Usynlige”, alle tre med handling fra historiske miljøer på Helgelandskysten. Takk. Og god jul til kysten.

Takketale Bodø 4/12 -17

Roy Jacobsen

Tonje Skjervold
Markedssjef innhold i Cappelen Damm forlag. Har bakgrunn som journalist fra blant annet Dagens Næringsliv/D2 og NRK.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *