Forfattere hyller kollega Stig Aasvik:

Tre forfattere hyller Stig Aasviks forfatterskap: – Mye herlig nevrotisk

Stig AasvikStig Aasvik
"Han skriver som en soignert og fintfølende Knausgård kunne tenkes å gjøre, nådeløst, men nennsomt og vart om nære og kjære", skrev Stavanger Aftenblad i sin anmeldelse av Lofotveggen. Aftenpostens Ingunn Økland skrev: "I likhet med Karl Ove Knausgård er Aasvik en forfatter som blottstiller både ambisjoner og forfengelighet. Men han er en større humorist enn Knausgård, og han herjer fortløpende med den sjangeren Knausgård har satt premissene for i Norge."

Forfatterne Tore Rem, Thomas Lundbo og Kristian Klausen mener de har funnet noe nytt i verden gjennom Stig Aasviks forfatterskap. De er alle begeistret for Aasvik, les hvorfor her.

– Jeg kom til Stig Aasviks forfatterskap altfor sent i livet, først med Lofotveggen og Ordføreren i Oslo. Her fant jeg ganske enkelt noe nytt i verden. Jeg er blitt fanget inn av en personlig tankestrøm som produserer stadig nye innsikter, nye vittigheter, stadig mer lengsel. Noe er meg fremmed, mye er gjenkjennelig. Men jeg merker at jeg bare vil høre mer, forteller Rem.

Forfatter Stig Aasvik blir sammenlignet med Karl Ove Knausgård i sin skrivestil. Aasvik fikk gode kritikker for Lofotveggen, og er nå aktuell med oppfølgeren Ordføreren i Oslo. Les hva noen av Aasviks forfatter-kollegaer tenker om hans litterære stil her.

Tore Rem er forfatter av en rekke sakprosabøker, og er særlig kjent for sin kritikerroste tobindsbiografi om Jens Bjørneboe, og for sin bok om Knut Hamsuns møte med Hitler. Rem forteller at han i Aasviks forfatterskap fant en sjeldent og betagende, fullt utviklet, litterær stemme.

Forfatter Stig Aasvik blir sammenlignet med Karl Ove Knausgård i sin skrivestil.

Stig Aasvik - ordføreren i Oslo
Kjøp Stig Aasviks nye roman Ordføreren i Oslo på Cappelendamm.no. Ordføreren i Oslo er en mørk, desperat og dypt original roman.

 

Stig Aasvik - lofotveggen
Stig Aasvik skrev boken Lofotveggen på jobbsøkerkurs i regi av NAV. Kjøp Lofotveggen på Cappelendamm.no.

– Hva er det Stig gjør som får det til å fungere?

– Utgangspunktet, tanken om å skildre livet til en ghostwriter og skrivende «naver», gir muligheter jeg ikke har sett utnyttet i norsk litteratur før. Sjelden har portrettet av forfatteren som middelaldrende mann – og det finnes noen slike i litteraturen – blitt mer gripende, på overraskende vis, midt i trivielle, patetiske og ofte lattervekkende omstendigheter. Antakelig ligger noe i viljen til en nådeløs, og samtidig avvæpnende, selvutlevering. Samtidig er det åpenbart at denne Stig skjuler like mye som han viser fram. Og det nådeløse går forresten ikke utover hans nærmeste, forteller Rem.

Stig Aasvik - Indre Anliggender
Stig Aasviks ødeleggende krav til seg selv har ingen begrensninger. På sitt mørkeste har han likevel, eller kanskje nettopp derfor, en glupsk appetitt på livet.
Kjøp boken Indre Anliggender på Cappelendamm.no.

– En strålende humorist

– Strømmen av tanker og assosiasjoner virker kanskje tilforlatelig, men i virkeligheten er dette sinnrikt konstruert. Aasvik skaper en myriade av digresjoner som stadig må vike for fortellerens evne til å holde seg på sporet, eller, kanskje rettere sagt, på sporene. Jeg besnæres ikke minst av et jeg som veksler mellom å være selvutslettende og selvhevdende. Av en beskjeden ghostwriter som (nesten) er sikker på at han rommer noe større. Og som i disse romanene beviser det, side for side.

Les også

Stig Aasvik intervjuer Stig Aasvik: Jobbsøkerkurset som ble en roman

Rem trekker frem humoren til Aasvik som et viktig innslag i hans forfatterskap.

– Aasvik er en strålende humorist, en satiriker av det varme, lite skråsikre slaget. Er hans forteller innimellom infam (det mangler ikke velformulerte eller underfundige utfall i mange retninger), får han som oftest dårlig samvittighet like etterpå. Men det finnes unntak. For de politisk interesserte må jeg nevne at det neppe er noen som har kommet tettere på Carl I. Hagen enn Stig Aasvik, med mulig unntak for Eli. Les videre!

– Men jeg kan ikke si dette uten å nevne at disse tekstene i nesten like stor grad er preget av savn og melankoli. At Stig Aasvik har en egen evne til å ta leseren med inn i denne følelsen av fravær. Mot slutten av Ordføreren i Oslo får Stig tips om å bli kvitt sin «indre sabotør». Mye tyder på at han aldri vil lykkes. Og takk for det!

Uforutsigbar og spennende tekst

Kristian Klausen debuterte i 2008 med novellesamlingen Måltidet i Emmaus. Året etter ga han ut den kritikerroste romanen Globus. Siden har Klausen utgitt romanene Akilles (2011) og Mitt liv var et hett bibliotek (2013). Hans fjerde roman, Veien til Mekka kom høsten 2015. Kristian Klausen ble i 2014 tildelt Bokhandelens forfatterstipend. Samme år ble Mitt liv var et hett bibliotek nominert til P2-lytternes romanpris.

– Hvorfor treffer Stig Aasviks forfatterskap deg?

– Den siste romanen, Ordføreren i Oslo, foregår i et nåtidig tekstrom: den voksne fortellerens hverdag, hans tanker, smerter, gleder. Samtidig er alle andre tider i hans liv til stede i teksten, og hele tiden «på ferde». Barndommen, ungdommen, alle faser av voksenlivet kan slå inn når som helst, og dette gjør teksten veldig uforutsigbar og spennende å følge. Til syvende og sist – når man ser bort fra det formalt interessante – er det dog noe emosjonelt her, som griper meg. Fortelleren er så nær, så blottstillende en nakenhet og sårbarhet, spesielt er det noe i scenene fra barndom og ungdom, bare små ting som at han står med sykkelen sin som tiåring og ser Bastø-ferja ankomme Horten, det er en ømhet og melankoli i mange av disse scenene, som jeg bærer med meg videre etter endt lesning, forteller Klausen.

Fortelleren er så nær, så blottstillende en nakenhet og sårbarhet, spesielt er det noe i scenene fra barndom og ungdom

– Hva er det Stig gjør som får det til å fungere?

– Disse romanene er merkelige. De har både noen ganske enkle, konkrete handlingsforløp, samtidig som de opererer helt utenfor vanlige dramaturgiske strategier. Det er en frihet i prosaens omgang med tid, sted og sanseinntrykk jeg ikke ser hos så mange andre.

– Mye herlig nevrotisk

– Noe spesielt du vil trekke frem?

– Mye herlig nevrotisk her. For eksempel hvordan han slutter å gå på en bestemt kaffebar, bare fordi servitøren var litt sur en dag. Sitat: «Ferdig med Stockfleths i Gamlebyen, men ikke med kjedens andre avdelinger rundt om i Oslo». Eller: «Alle mine fluktforsøk ender på Kaffebrenneriet». Men så kommer plutselig denne: «Mammas loddrette arr fra navlen og ned. Keisersnittet. Den brune ruglete streken. Den gjengrodde dørsprekken». Nydelig, forteller Klausen.

– Når han først tar skrittet og skriver selvbiografisk, tar han det helt ut

Thomas Lundbo debuterte i 2006 med den kritikerroste kortprosasamlingen Det som blir igjen, og har senere gitt to andre bøker med noveller og korttekster, og har publisert litterære tekster i flere andre sammenhenger. For Karakterer, etter la Bruyère (2014) ble Lundbo nominert til Brageprisen.

– Hvorfor treffer det deg?

– Sånn umiddelbart er jo det at jeg kjenner ham fra før en medvirkende årsak, det skal ikke underslås. Vi har delvis vokst opp på samme sted, så jeg kjenner en del av navnene og personene som sirkulerer i boka også fra virkeligheten. Jeg er til og med nevnt selv en gang, og kommer ikke så verst ifra det. Jeg er altså dundrende inhabil, bare så det er avklart, men dette er jo også en type litteratur som inviterer til subjektivitet. I tillegg skriver han jo fra sitt voksne liv om miljøer og typiske situasjoner jeg også er godt kjent med, så nysgjerrigheten og gjenkjennelsen får altså sitt, i rikt monn for min del. Men det er selvfølgelig noe mer. Blant annet det at når han først tar skrittet og skriver selvbiografisk, tar han det helt ut. Mange autofiksjonsforfattere bare later som de er selvutleverende, mens de egentlig er veldig selektive i framstillingen, og lytene og svakhetene de stiller til skue, er stort sett sånt som bare får dem til å virke mer menneskelige, og alltid sympatiske, mens Stig (ja, vi er på fornavn) beveger seg, tilsynelatende med største selvfølgelighet, inn på sektorer av livet og bevisstheten de færreste ønsker å ta med andre til, og framstår ikke nødvendigvis alltid i så godt lys der.

Stig beveger seg, tilsynelatende med største selvfølgelighet, inn på sektorer av livet og bevisstheten de færreste ønsker å ta med andre til

En intens tilstedeværelse

– Hva er det Stig gjør som får det til å fungere?

– Denne ærligheten hadde ikke vært særlig interessant litterært om det ikke hadde vært for formen. Det skjer noe fra og med Lofotveggen. Det selvbiografiske prosjektet hans, hvis vi kan snakke om noe sånt, begynte vel med Indre anliggender, som også var god, men som jeg formmessig syntes lå litt for tett opptil Levés Selvbiografi, som for øvrig også nevnes i boka. Bruddene fra setning til setning blir også litt anstrengende i lengden, og tenderer kanskje litt mot å demonstrere formen mer enn å fortelle noe. Men måten disse setningene glir inn i lengre sekvenser på i Lofotveggen, og også i årets Ordføreren i Oslo, for så plutselig å avbrytes, og vekslingen mellom slike sekvenser og enkeltutsagnene – tanker, innfall, erindringsglimt etc. – som avbryter dem før de fortsettes, eller ikke, senere i fortellingen, synes jeg er en original og svært besnærende måte å illudere en stream of consciousness på. Den er på en gang synlig litterær/bearbeidet og tilsynelatende spontan. En intens tilstedeværelse både i verden og skriften, forteller Lundbo.

– Noe spesielt du vil trekke frem?

– Særlig det fraværende forholdet til faren, og det ødelagte forholdet til den tidligere bestevennen (som jeg i farten ikke husker hva heter i bøkene) er såre framstillinger hvor vanskelig det kan være å omgås mennesker man er glad i og hvor klønete vi kan være mot hverandre, og, ikke minst, av savn. Dessuten, i et annet register – og dette gir også boka en sosial eller endog politisk dimensjon – er det mye kostelig lesning i framstillingen av kursene i NAV-regi som jeg-personen tvinges med på for å få forlenge stønadsperioden. I litt større perspektiv problematiserer dette en ny arbeidslivsvirkelighet med en tiltagende individualisering og prekarisering der vi frilansende kulturarbeidere faktisk er noe av en fortropp.

Les også

«Briljant» og terningkast seks i VG:

Boktipset: Utrolig fascinerende fremtidsdystopi