Roy Jacobsen om familietragedie:

Faren sovnet bak rattet. Moren døde, faren overlevde. Les Roy Jacobsen som du aldri har lest ham før

Roy Jacobsen skriver i Det felles eideRoy Jacobsen skriver i Det felles eide
I essayet På randen av Vigeland skriver Roy Jacobsen om en familiehemmelighet med tilknytning til Vigelandsparken. Foto: Maja Hattvang

Faren sovnet bak rattet. Moren døde, faren overlevde. I Det felles eide skriver Roy Jacobsen om en familiehemmelighet han først fikk vite om etter at hans mor var død.

– Skulle jeg plutselig begynne å se både hennes og mitt liv i lys av hennes barndom? Spør Roy Jacobsen seg i essayet På randen av Vigeland, publisert i Det felles eide. Her forteller han om barndom, familieliv og utflukter til Vigelandsparken med far og søster, som skulle vise seg å være en dekkoperasjon for å ikke vekke mistanke rundt morens «tannlegebesøk». Vi har intervjuet Jacobsen om hans nye essay.

Det felles eide
I Det felles eide skriver Roy Jacobsen om en familiehemmelighet med tilknytning til Vigelandsparken. Kjøp Det felles eide på Cappelendamm.no

I Det felles eide skriver du personlig om din egen familie. Er dette en tekst du har tenkt på å skrive lenge? Hvorfor kom den i Det felles eide?

– Jeg har «indirekte» skrevet om mitt eget liv, min familie, mine venner og bekjente nær sagt gjennom hele forfatterskapet, sett oss/dem som «representanter» for flere, altså som portretter som jeg håper leserne, i tilstrekkelig grad, kan kjenne seg igjen i og ha utbytte av å bli konfrontert med. Akkurat denne teksten, direkte som den er, kom jeg på i det øyeblikket Eivind sendte meg invitasjonen, selv om Vigeland-motivet selvsagt har ligget der siden min far fortalte meg om min mors skjebne i 1986 og anlegget fra da av fikk en ny dimensjon; før dette var det helt likegyldig for meg, som Holmenkollen og Thorvald Meyers gate.

Jeg har indirekte skrevet om mitt eget liv, min familie, mine venner og bekjente nær sagt gjennom hele forfatterskapet.

Les også: syv forfattere skriver personlig om offentlig kunst i Oslo

Redaktør for Det felles eide, Eivind Hofstad Evjemo, sier at en av de tingene som forfattere bringer med seg, er en nærmest selvfølgelig måte å plassere det sette (det man ser) i relasjon til det personlige. Hvordan gjelder dette for deg som forfatter?

– Det gjelder ikke bare forfattere. Ethvert menneske ser Kampanilen i Firenze eller Nordishavet eller en gammel manns nedbrutte/lykkelige ansikt på sin helt personlige måte, vi kan ikke annet. Forskjellen er kanskje at vi forfattere tar oss bryet med å reflektere over det, over hvordan inntrykk strømmer inn i oss og utløser noe, noe som ikke engang trenger å ha noe med det sette å gjøre, eller som i hvert fall står i et gåtefullt forhold til det.

Forskjellen er kanskje at vi forfattere tar oss bryet med å reflektere over det, over hvordan inntrykk strømmer inn i oss og utløser noe.

Blir kunstopplevelser sterkere av å skrive om dem?

– Hm, ikke nødvendigvis «sterkere». En skriftlig vitnesbyrd kan godt åpne for nye sider ved et verk, og utvide det, og bli sterkere, i den forstand at vi plutselig oppdager noe vi tidligere var blinde for. Men det kan også svekke betydningen et verk hadde før vi leste den hypotetiske teksten, på den måten at vi er gått videre, slik man også, i ettertid i hvert fall, kan tenke at det er som det skal være når noe blir mindre viktig, sågar når en kjærlighet opphører.

Er «melankolien», den lille jentungen i bronse vis-à-vis Sinnataggen i Vigelandsparken, et symbol på din mor?

– Det tror jeg at jeg må overlate til leserne å finne ut av.

 

Les også: ny sekser til Roy Jacobsens Rigels Øyne