Valeria Luiselli er forfatteren alle dine smarte venner har lest

«De vektløse signaliserer at det er kommet en ny, spennende stemme i bølgen av latinamerikanske forfattere», skriver Observer, om den nye romanen til Valeria Luiselli (Foto: Diego Berruecos).

De vektløse er en sjarmerende perle for de litterært interesserte.

Valeria Luiselli
De vektløse er en nydelig og eksentrisk roman fra Mexicos unge stjerneforfatter Valeria Luiselli. Kjøp den på Cappelendamm.no

Hun ble født i Mexico i 1983, men har flyttet mye siden den gang. I oppveksten tok foreldrenes jobber henne til Costa Rica, Korea og Sør-Afrika. Senere var planen å reise tilbake til Mexico, men i stedet dro hun til India, Madrid, Barcelona, Paris. Så søkte hun på en doktorgrad i New York. Der har hun blitt værende.

– Nå kjennes New York, og særlig Harlem, som hjemme, jeg har bodd der i 10 år. Men det er helt klart ikke en by jeg vil dø i. Jeg kan ikke forestille meg å ligge begravet på en av de forferdelige kirkegårdene i Queens. NY er ikke en by å bli gammel i. Det er et brutalt og kaldt samfunn, eldre folk er ensomme her.

– Har all reisingen gjort deg rotløs?

– Ja. Men det kan være en stor frihet i rotløsheten. Fordi jeg oppfattes som utlending, er jeg heller ikke låst fast i roller. Selv i Mexico står jeg utenfor, men på en måte setter jeg pris på det. Som person hater jeg å bli kontrollert; straks jeg føler at noen forsøker å kontrollere meg, flykter jeg. Men det er også hardt og ensomt; det å ikke vite hvor de emosjonelle båndene dine er.

Les også

Prableen Kaur aktuell med ny, sår roman:

Prableen Kaur aktuell med sterk roman om angst blant unge

  • Valeria Luiselli er født i Mexico City i 1983. Hun skriver romaner og essay og er oversatt til en rekke språk.
  • I 2013 utkom romanen The story of my teeth, utropt til årets bok av New York Times
  • Luiselli er nå aktuell med essaysamlingen Tell me how it ends – der hun beskriver erfaringene sine som tolk for latinamerikanske flyktningbarn som krysser grensen fra Mexico til USA.

Å skrive seg inn i et nytt språk

Nå er den kritikerroste debutromanen, De Vektløse, ute på norsk. Siden den kom ut på spansk i 2011, er romanen blitt oversatt til en rekke språk og Luiselli har markert seg som en viktig ny litterær stemme. Fordi hun vokste opp med engelsk, har litteraturen blitt en måte å nærme seg det spanske språket på.

– Språket representerer et identitetsbrudd for meg. Jeg lærte å lese og skrive på engelsk, og mitt sosiale og intellektuelle liv var alltid på engelsk. Jeg leste nesten ingenting på spansk. Så da jeg valgte å skrive Sidewalks, min første essaysamling, på spansk, var det et veldig bevisst valg. Jeg ville skrive meg inn i en kultur, et samfunn, en litterær tradisjon. Boka ble en brubygger over til hjembyen min, Mexico City, og språket mitt, som ikke egentlig var mitt. Slik lærte jeg meg å skrive på spansk, og det fortsatte jeg med i De vektløse.

Jeg er en innfødt og samtidig kommer jeg alltid til å være en utlending

– Men din nyeste roman, The Lost children archives, som kommer ut i USA til neste år, skriver du på engelsk?

– Det er dette som er identitetsbruddet. Spansk er ikke fremmed for meg, jeg hører det hele tiden i NY; både hjemme og på gata. Men engelsk har mer og mer blitt språket jeg er rerooted i, særlig etter at jeg fikk en datter som snakker engelsk. Og det er rart, for selv om jeg lærte engelsk på skolen, er det samtidig språket jeg er mest selvbevisst og fremmed i.

– Folk kan ikke plassere aksenten min. Jeg er en innfødt og samtidig kommer jeg alltid til å være en utlending. Men det er egentlig det samme på spansk; jeg har ingen meksikansk aksent, folk klarer ikke å plassere meg. Ofte blir jeg spurt om jeg føler meg som en meksikansk forfatter. Jeg har alltid syntes spørsmålet har vært dumt, irrelevant. Men nå virker det plutselig veldig relevant, for jeg vet ikke lenger svaret. På boksiden er det annerledes. Jeg finner en slags ro i skrivingen som jeg ikke finner noen andre steder.

Valeria Luiselli
Valeria Luiselli er født i Mexico City i 1983. Hun skriver romaner og essay og er oversatt til en rekke språk. De vektløse er hennes først roman. (Foto: Diego Berruecos)

Litterære soundscapes

– I Norge har det vært en tendens de senere årene at kunstnere søker vekk fra byen, mot naturen. Hvordan er det med New York – opplever du byen som inspirerende eller distraherende?

– Alle bøkene mine er skrevet på ulike steder, der jeg har inkorporert lydene rundt skrivingen, the different soundscapes. De Vektløse ble skrevet i et hus, med alle lydene som hører til; treverk som trekker seg sammen, husets pust, lyden av naboer utenfor. Da jeg skrev Sidewalks, bodde jeg i Mexico City og var hele tiden omgitt av støy fra anleggsarbeid. Det var veldig forstyrrende, ikke bare lyden, men også rytmen. Så jeg bestemte meg for å jobbe med lyden, rytmen, skrive til bråket, i stedet for å unngå det. Og det fungerte. Siden har jeg vært bevisst på soundscapes som omgir meg og integrert det i skrivingen.

Jeg hadde ingen planer om å skrive om morsrollen

– Et av temaene i De vektløse er morsrollen; konflikten mellom kjærligheten til et barn og kjærligheten til det å skape. Du fikk barn som veldig ung, hvordan klarte du å kombinere det med skriving?

– Å bli mamma var akkurat som dette med lyd: Jeg måtte integrere det i skrivingen i stedet for å jobbe imot det. Jeg hadde ingen planer om å skrive om morsrollen. Det er slik flere av temaene i De Vektløse kom til, hvis jeg ikke hadde gjort dem til litteratur, ville de blitt til hinder for skrivingen min.

Jeg tror det er enklere for kvinner å skrive om menn enn det er for menn å skrive om kvinner.

Form, ikke plot

I De vektløse møter vi en navnløs hovedperson i Mexico City, som tenker tilbake på årene hun bodde i NY. Der jobbet hun for et lite forlag og oversatte et manuskript av en avdød meksikansk forfatter, Gilberto Owen. Etter hvert tar Owens stemme mer og mer over historien, slik at man som leser blir i tvil om hvem som er den egentlige fortelleren.

– Hvor mye vet du om handlingen i en bok før du begynner å skrive?

– Jeg vet aldri hva som skal skje i plotet. I De vektløse ville jeg først skrive en roman om en mann som følte at han forsvant. Så ble det jo ikke helt slik, men det var den opprinnelige ideen: Hvordan skildrer man at en jeg-person forsvinner? Hvordan snakker han, elsker han, spiser han, går han, hva skjer med språket hans hvis han er overbevist om at han forsvinner? Jeg ville skrive frem en persons gradvise forsvinning, til språket til slutt bryter fri og skilles fra kroppen. Men så ble jeg interessert i andre ting, i den andre fortellerstemmen.

– Hvorfor ville du skrive om Gilberto Owen i utgangspunktet?

– Jeg ble fascinert av stemmen hans. I skrivingen sin dokumenterte han Harlem på slutten av 20-årene, et Harlem som ikke var så annerledes fra da jeg flyttet dit, i ferd med å kollapse i en økonomisk krise. Det var som elektrisitet i lufta; du kunne merke at noe skjedde. Obama hadde nettopp vunnet; Harlem sydet. Det var virkelig interessant, begynnelsen av en ny æra. Jeg og noen andre unge skribenter ble bedt om å skrive om unge forfattere i Mexico og i utlandet; Los contemporáneos, som de ble kalt. Jeg skulle skrive om Owen og ble helt oppslukt. Tekstene hans var som et soundscape over New York, de ga byen mening og dybde og humor, som en slags bisarr fantasi.

– Hvordan var det å skrive ut i fra et mannlig perspektiv?

– Jeg har utforsket maskulinitet ganske mye i skrivingen min. Jeg tror det er enklere for kvinner å skrive om menn enn det er for menn å skrive om kvinner. Vi har alltid lest bøker av menn og om mannlige karakterer, så det oppleves ikke fremmed for oss. Jeg tror det mannlige perspektivet er dypt forankret i oss.