Livredd livredder – et intervju med Kolbein Falkeid

Kolbein FalkeidKolbein Falkeid
«Du vet, jeg ville blitt bygdetulling om det ikke hadde vært for litteraturen. Eller på grunn av litteraturen», sier Kolbein Falkeid til Samtiden. Dette intervjuet har først stått på trykk i Samtiden. I forbindelse med Falkeids 85 års dag, har vi fått tillatelese til å gjengi det her i sin helhet (Foto: Hans Jørgen Brun).

19. desember fyller Kolbein Falkeid 85 år. Samtiden møtte dikteren i hans hjem i Haugesund.

Kolbein Falkeid Samlede dikt
Kolbein Falkeids Samlede dikt er dikt med stor leserappell, og samtidig med en refleksjon og dybde som løfter perspektivet.

– Ta heisen ned til 1. etasje, sier stemmen til Kolbein Falkeid vennlig gjennom den lille høyttaleren utenfor døren.

Jeg står på gateplan, har akkurat ringt på hos den haugesundske dikteren, og det viser seg at jeg befinner meg i 5. etasje.

Noe er visst litt opp ned hos Kolbein Falkeid.

Men det er vel greit? Opp ned kan livet også være, for ikke å snakke om litteraturen.

Heisen rister og skrangler så mye at den minner om en sjakt. Jeg må tenke på diktet «På bunnen» (2014):

KOLBEIN FALKEID

Lyriker. Født i Haugesund, bor i Haugesund.
Falkeid debuterte i 1962 med Gjennom et glass-skår. Han har skrevet tjueto diktsamlinger og ett skuespill. Dessuten har han gjendiktet flere afrikanske lyrikere, ikke minst senegaleseren Léopold Sédar Senghor.
Falkeid har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, blant annet Doblougprisen (1993), Herman Wildenveys poesipris (2001) og Brages hederspris (2011).

 

PÅ BUNNEN
Når sinnet ditt som et tre

kvestes for mye –

Når natthimmelen bare forurenser

med en gul stank av stjerner –

Når en snøblind drøm ligger våken og verker,

da

er du alene i en gruveheis

som synker mot bunnen.

 

Det skal stor smerte til for å falle så dypt.

Få er forunt eller fordømt

til denne erfaringen hvor døden er angst for døden,

kravlende på den jordslåtte siden av en stein

i skogen.

 

Selv har jeg aldri vært der. De fleste

har aldri vært der, selv om sorg

har ligget som blylodd i lommene på enhver

som vakler ved et eller annet brådjup.

Jeg reddet meg inn på et tverrslag av dikt

og kom meg, fortjent eller ufortjent,

opp igjen ved å kave med ord av håp.

Tungsinnets svarte sol

var lenket fast og glefset rimkaldt,

men fånyttes.

 

Så dypets blikk med jernbeslag

har jeg aldri sett, selv om jeg vet

det er nesten som tårer, nesten et språk

hvor alt er løgn, hvor alt fornektes, hvor alt

er en evig reise uten vei og hvor

meningsløsheten, denne fornektelsens ånd,

lengter paradoksalt og pinefullt etter noe

som kan frelse ham selv.

 

Der er derfor han stirrer inn i offerets øyne

når han piner det,

for å finne noe der som er sterkere enn ham,

kan overvinne og befri ham.

 

Men hva er evig lidende,

evig fordømt. Bare du

har mulighet til å gjøre noe der nede.

 

Å velge parti: Det vonde eller det gode.

Helst ønsker jeg

at du tar heisen tilbake til gruveåpningen,

lyset og vindens sus.

 

Dørene går opp, og der står Kolbein Falkeid. Litt eldre enn jeg kan huske ham fra fotografier, hvitt skjegg og gule tobakksflekker i barten, øynene smiler. Vi går inn i leiligheten, bøker fra gulv til tak, rigger oss til i en sofa, kona Siggen har satt frem brownies.

– Du vet, jeg ville blitt bygdetulling om det ikke hadde vært for litteraturen. Eller på grunn av litteraturen. Det jeg mener, er at jeg ble reddet av litteraturmiljøet, sier Falkeid.

Utenfor stuevinduet blinker det i sol og vann. En liten stripe av hans elskede havet, som han har skrevet så mye om, flyter rolig forbi. Dikteren kan praktisk talt strekke ut hånden og dyppe den nedi, om savnet skulle bli for stort.

– Lenge skrev jeg for meg selv, gikk rundt og trodde jeg var noe. Men da jeg ble lest av andre, fikk jeg motstand. Det var nødvendig. Jeg sendte dikt til Dagbladet og fikk dem i retur, alltid med det samme refusjonsbrevet. Men hvis man er kunstner, fortsetter man å skrive. Etter hvert fikk jeg også noen kommentarer fra Simen Skjønsberg, Dagbladets daværende kulturredaktør. Samtidig hadde Stein Mehren, Kate Næss, Georg Johannesen og jeg begynt å lese og kritisere hverandre. Og til slutt fikk jeg et dikt på trykk i Dagbladet. Så da jeg debuterte med Gjennom et glass-skår i 1962, var jeg ganske moden, eller overmoden, kan du si, for flere av diktene var noen år gamle.

Debuten fikk det man må kunne kalle en blandet mottakelse. «Kolbein Falkeid er en dikter som ennå ikke riktig vet hvor han vil med diktene sine», mente Kjell Krogvig i Morgenposten (15.10). «En sympatisk, men svært ujevn diktsamling», slo Jo Ørjasæter fast i Nationen (20.10). «Trolig [kan han] med tiden bli en habil lyriker blant mange andre», hevdet Ragnvald Skrede i Dagbladet (08.11). I Morgenbladet – strenge allerede den gang – stilte signaturen E.P. et fundamentalt spørsmål: «Behøver boken så å utkomme? – Heller ikke det kan man bebreide Falkeid: det er jo til syvende og sist forlagets feil» (17.12). «Det er dog et sympatisk menneskesinn en møter i diktene, et sinn som står åpent for livets sorger og gleder», syntes Arne Hannevik i Verdens Gang (15.10). På kronikkplass i Dagen skrev Stavangers biskop (!) Karl Marthinussen at «kanskje kunne det blant rusket og rasket ligge en gullmynt» (09.11), mens Willy Dahl i Bergens Arbeiderblad konkluderte sin anmeldelse med at «Det skal bli artig å følge Kolbein Falkeid videre. Når han får rendyrket det stoffet som mest er hans eget – spenningen mellom det drømte og det virkelige, og mellom det ukompliserte og det reflekterende – da kan han komme til å skrive virkelig gode dikt» (14.12).

Kolbein Falkeid fortsatte å skrive, og skrive og skrive. I 2014, etter elleve års pause som lyriker, kom hans tjueandre og foreløpig siste diktsamling Øyet og virkeligheten. Og hva mente kritikerne nå? Arne Hugo Stølan i VG var først ute: «80 år gammel smeller han til med en diktsamling av det sjeldne slaget» (15.09). «Øyet og virkeligheten er stor skrivekunst av ein klok mann», syntes Bjarne Tveiten i Fædrelandsvennen (23.09). Også NRKs diktanmelder Marit Grøtta var positiv: «Det som først og fremst griper meg i denne utgivelsen, er Kolbeins refleksjoner om å befinne seg sent i livet» (29.09).

– Hva nå, skriver du fortsatt?

– Forlaget ringer av og til og spør om det samme. Det var for øvrig de som oppfordret meg til å skrive Øyet og virkeligheten. Men nei, jeg er ferdig. Jeg har det ikke i meg lenger, ikke på den samme måten. Og for å være ærlig synes jeg nok at flere forfattere burde gitt seg litt tidligere. Wergeland holdt på helt til det siste. Og Michelet. Men de ble ikke så gamle som jeg er nå.

– Hender det at det kommer et dikt likevel – «nedfallsdikt», som du har kalt det? Eller i hvert fall noen linjer?

– Ja! Og da må man være mottakelig. Men jeg noterer ikke noe ned lenger, så det forsvinner. Jeg har slått det fra meg.

Kolbein Falkeid har skrevet flere dikt om diktet. Her er et utdrag fra «Samliv» (1996):

Vi to, diktet og jeg,

spriker som føttene til en vidt åpen passer.

Hun tar livet av meg,

men jeg kan ikke leve uten henne.

Og her, et utdrag fra «Håp av luft» (2014):

 

Jeg har ikke så mye å si mer.

Hvis jeg har ord, kommer de fra

tåkegrønne avgrunner

hvor utsikten fra bunnen

svever som feberblanke, bristeferdige bobler

 

Tror du dette er virkelighetsflukt,

tar du feil.

Det er alder, ikke noe annet (…)

 

Et paradoks, kanskje. Først dør dikterevnen, så skal diktet han ikke kan leve foruten, overleve ham.

– Er det vemodig å ta farvel med diktet?

– Vet du, aller helst ville jeg vært en annen, en vanlig mann, en som var trygg i seg selv. Hele livet har jeg vært hypokonder og lidd av angst. Den sensibiliteten har vært nær forbundet med skrivingen for meg og har kanskje vært prisen jeg har måttet betale for å leve som forfatter. Da jeg skrev, glemte jeg meg selv – men samtidig kom jeg tettere på meg selv. Jeg vandret inn i meg selv og bortover i meg selv. Kanskje vandret jeg for langt, for jeg hater selvopptatthet. Det er så mye nød og lidelse i verden. Da er det flaut å kjenne så mye på egen lidelse og angst som jeg har gjort.

– Men mener du virkelig det? At du helst ville vært en annen, og ikke forfatter? Du, som har et så rikt forfatterskap bak deg, som har gledet og kanskje trøstet mange med diktene dine …

– Mange sier det der, men jeg opplever det ikke sånn. De takker meg. Da blir jeg forundret. Da datteren min Helga tok livet sitt i 1988, fikk jeg et brev fra Gro Harlem Brundtland. Vi hadde bodd ved siden av hverandre i Studentbyen i Oslo, så vi kjente hverandre litt. Hun hadde mistet sønnen sin på samme måten, og skrev at diktene mine hadde hjulpet henne. Da ble jeg takknemlig. Jeg hadde jo bare skrevet for å hjelpe meg selv. Du vet, på den tiden fikk man ikke psykiatrisk krisehjelp hvis noen hadde tatt livet sitt. Så jeg skrev. Rundt meg gikk livet videre, snekkere snekret, biler tutet, de lydene var så høye, men inni meg var jeg bare sorg. Men jeg jobbet døgnet rundt, jeg skrev på samlingen som ble hetende En annen sol.

– Du er opptatt av barn. Du har i hvert fall skrevet mer og vakrere om barn enn noen annen norsk lyriker jeg kan komme på. Hva er det med barn?

– De er de egentlige menneskene. De er skyldfri, de er nettopp kommet fra en annen verden. Om de bærer på en erindring om det, vet jeg ikke. Jeg synes barn utstråler en veldig trygghet, i kraft av sin … skjønnhet, som de ikke vet om. Så da jeg var angst og barna mine var små, var det så godt å ha dem på armen eller ligge tett inntil dem. Barn har en storhet i seg, som jeg er veldig opptatt av.

Kolbein Falkeids forfatterskap åpner med et ønske om å være barn, og slutter med en unnskyldning. Det første diktet i Gjennom et glass-skår heter «Jeg misunner» og begynner slik:

 

Jeg misunner alle unger

som tegner streker i sanden

og ler og hyler – –

 

Og slik går diktet «Unnskyld meg», som avrunder Øyet og virkeligheten og dermed hele forfatterskapet:

 

UNNSKYLD MEG

Leseren må ha merket

hvor mange tekster det fins i denne samlingen

med «jeg» i.

Jeg på gulvet, jeg i taket, jeg

oppetter alle vegger.

Til å bli sjuk av!

 

Det må da være større ting å skrive om:

Et sneglehus. Et øsekar. Klima.

Den vanvittige grenseoppgangen

mellom søsknene Kain og Abel,

kristendom og islam,

nedslaktningen av barn, mødre,

besteforeldre.

 

Unnskyld meg et øyeblikk.

Jeg skal bare ut

og kaste meg opp.

 

– Når du ser tilbake på forfatterskapet ditt, hva ser du da?

– Jeg ser et liv med forandringer og observasjoner. Et utall episoder. Glimt av innsikt og ord. Noen husker jeg, og noen har jeg glemt.

– Hender det at du plukker frem et gammelt dikt?

– Ja. «Har jeg skrevet dette?» tenker jeg ofte da. Det er så rart, det der. For det jeg leser, er jo mye bedre enn noe jeg tror jeg kunne forfattet. «Hvem er jeg da? Hvem er han som har skrevet dette?» tenker jeg. Og da hopper jeg litt i stolen.

– Hopper du i stolen?

– Ja, det gjør jeg. Jeg husker forresten at jeg leste et dikt av Hans Børli. Det heter «Døde fugler». Det åpner prosaisk, men så kommer Børli frem til det han skal si. Han vil beskrive synet av døde fugler, men hvordan skal han gjøre det? Den danske forfatteren Tove Ditlevsen har sagt at ingenting er så stille som snø. Men Børli, han skriver at du kan høre stillheten inne på viddene i det vesle fuglehjertet. Og da jeg leste det, da hørte også jeg den stillheten. Og da måtte jeg hoppe litt for meg selv.

– Du kalles ofte, så ofte at det liksom er blitt en etablert sannhet, en «folkekjær» dikter. Hva tenker du om det?

– På en måte er det hyggelig å nå frem. Samtidig forbinder jeg det ordet med noe overflatisk. Jeg er redd for å bli betraktet som lett.

– Men du skriver jo tilgjengelig. Er det en stil du har valgt deg, kunne du skrevet mer komplisert?

– Jeg skriver ærlig og slik det faller seg, jeg har aldri lagt an på å gjøre diktet utilgjengelig. Dikt må ikke virke «villet». Men de må heller ikke være for glatte, derfor må man legge ut noen snublesteiner.

– Hvordan legger du ut slike steiner?

– Jeg forsøker å unngå for mye pynt. Alliterasjoner og sånt. Hvis jeg finner et bilde jeg kan utvikle, litt som Børli, da er jeg fornøyd.

 

Aldring og dødsbevissthet er ledemotiver i Kolbein Falkeids forfatterskap. Den som snakker i diktet – enten han er ung og betrakter barna sine, middelaldrende og betrakter seg selv, eller gammel og ser inn i seg selv – vender stadig tilbake til livets forgjengelighet. Etter hvert, om man leser alle diktsamlingene én etter én, er det som en dobbelt bevegelse kommer til syne. Jeget blir eldre og nærmer seg ufravikelig døden og slutten av forfatterskapet. Den bevegelsen peker fremover. Men samtidig er det som om en annen versjon av jeget beveger seg bakover i tid, kanskje fra det hinsidige eller dikt som ennå ikke er skrevet, for å holde den skrivende i hånden. Det kan minne litt om Dante og Vergil i Den guddommelige komedie, men her er det Falkeid selv som av og til smelter sammen med, krysser sporene til eller kommer en annen Falkeid i møte. Som i disse to diktene fra 1995:

 

FOR HVERT ÅR

I vest vandrer havet

sørover mot seg selv.

slik vi vandrer mot oss selv

for hvert år vi går fra oss.

 

Under havet ligger svarte dyp

og venter.

 

Vi venter på oss selv

på bunnen av blikket

i et land hvor den som ser i brønnen

stirrer nedenfra.

 

I ETTERTID

I ettertid er det greit å prate.

Etterpåklokskapen er en gammel finger

brun av nikotin som advarer mot tobakk.

Hvis jeg snakker for høyt nå,

er det ikke deg jeg henvender meg til.

Jeg sitter på den andre siden av bordet

i et tomt hus og taler til meg selv

lenge etter at jeg er gått.

 

Ingen steder i forfatterskapet er denne dobbeltbevegelsen mer eksemplarisk uttrykt enn i diktet «Venteværelset» (som kanskje er dødens venteværelse?) fra 2003:

VENTEVÆRELSET

Jeg sto i venteværelset

hvor alt var tomt og stille,

og stirret inn i speilet

mot en annen mann enn meg.

Jeg spurte full av redsel

hvem han var og hva han ville.

Vi pekte på hverandre,

Og han hvisket sakte: «Deg!

 

Jeg kommer ifra stedene

i stjernelys der ute.

Og jeg er den du var

og kanskje også kunne blitt.»

Han sa han var en reisende,

et tog som var i rute.

I speilet så jeg ansiktet

han hadde sagt var mitt.

 

Så gikk jeg inn i speilet der,

og han kom taust imot meg.

Som lys og skygge krysset vi

hverandre uten spor.

Han strøk bort venteværelset

med hånden – og forlot meg.

Og jeg – han eller jeg? – gikk dit

hvor stjernelyset bor.

 

– Skal jeg fortelle deg noe? Det diktet skrev jeg etter at jeg hørte om den britiske polfareren Ernest Shackleton, som aldri nådde frem til Sydpolen. Bare litt over 15 mil unna polpunktet ble en av mennene hans syk, og da bestemte Shackleton at de skulle snu. Så nær verdensberømmelsen. Det var en bedrift. Noen år senere kom han tilbake med en ny ekspedisjon, men båten deres frøs fast i isen. Hva skulle de gjøre? De hadde ingen telefon, ingen telegraf, de var dømt til døden. Men de hadde et par livbåter. Shackleton tar med seg tre menn. Egentlig burde de dratt til Kapp Horn, men farvannet utenfor Kapp Horn er blant de farligste i verden, og bølgene kan være 30–40 meter høye. Så de tar peiling på den lille øygruppen Sør-Georgia. Og du vet, det var jo som å finne en nål i en høystakk. Hadde de bommet med bare en kvart mil – da ville de ha omkommet. Men de treffer Sør-Georgia, riktignok på feil side. En mann blir igjen, og de tre andre går over breer og fjell på 2000–3000 meters høyde. Til slutt kommer de – svarte, fæle og fullstendig utslitte – ned til den norske hvalfangststasjonen Grytviken. «Who the hell are you?» spør den norske bestyreren, som har møtt Shackleton før, men ikke kjenner ham igjen. «Jeg er Shackleton», svarer briten.

Det interessante er at etterpå forteller de tre mennene, uavhengig av hverandre og uten at de har nevnt det for hverandre før, at de hele tiden hadde en følelse av at en fjerdemann gikk ved siden av dem. Dylan Thomas har skrevet et dikt om denne episoden. Da jeg leste det diktet, tenkte jeg at jeg kunne bruke den fjerde mannen til å skrive om en annen side ved meg selv.

– Er du redd for å dø? Tenker du ofte på døden?

– Jeg klynger meg til andre mennesker og til håpet om at himmelen finnes. En annen tilværelse enn vår. Jeg tror egentlig at livet på jorden, slik vi opplever det, er en illusjon. Platon peker oppover, og Aristoteles peker nedover på det maleriet til … hva heter han igjen?

– Rafael?

– Ja, Rafael! Men i evigheten møtes de to linjene. En gjenstand, slik vi ser den, er ikke bare en gjenstand, men milliarder av partikler. Og hver av disse partiklene inneholder i sin tur mange partikler. Omtrent som stjernetåker. Mikrokosmos er like grenseløst ufattelig som makrokosmos. Virkeligheten er ikke bare virkeligheten i seg selv.

– Men du ønsker å være i denne virkeligheten?

– Ja! Men jeg har ofte tenkt på alle millionene med unge mennesker som måtte bøte med livet i første og andre verdenskrig. Mange av dem, 18- og 19-åringer, gikk inn i krigen uten dødsangst, for de visste ikke hva som ventet dem. Hvorfor måtte de dø, mens vi gamle fillebukker går rundt og tror at vi er noe?

– Men ville tilværelsen blitt mer meningsfull om man levde til man ble 150? Aubrey de Grey, som vi intervjuer i dette nummeret, hevder det. Hva synes du?

– Jeg tror faktisk jeg er litt enig. For hvis jeg skal være ærlig, så er jeg redd for det ukjente. Også jeg, som reiste alene i Kongo kort etter frigjøringen fra Belgia. Tenk det! Jeg reiste med jeep, og for ikke å bli redd tok jeg kontakt med barn hver gang jeg kom til en ny landsby. De spilte ofte fotball med en sånn ball av papir, surret inn i tau. Jeg begynte å spille med dem, og da ble jeg godkjent. En gang kom en eldre mann og vinket på meg. Det var nesten ikke folk i landsbyen, jeg tror de var ute på bananplantasjene. Jeg gikk etter mannen, fulgte ham oppover noen bakker. Utenfor en hytte satt fem–seks kvinner og vogget frem og tilbake og gråt. Inne i hytten lå en gammel kone og døde. Da følte jeg en dobbel trygghet. Angsten forsvant. De trodde jeg var lege, jeg var velkommen. Men i havnebyen Matadi kan jeg huske at folk skulte hatefullt mot meg. Jeg gikk rundt i hvite bukser og en hvit skjorte, kan du tenke deg noe så dumt. Jeg burde ikke hatt hvite klær, det var jo koloniherrenes farge. Kongoleserne kunne ha kastet meg til krokodillene, ho-ho! Men det gjorde de heldigvis ikke. Har du det bra, forresten? Det er viktig for meg at du har det bra.

– Jeg har det veldig bra. Hva med deg? Skal vi fortsette?

– Vi fortsetter.

Men akkurat da kommer kona Siggen inn i stuen:

– Ikke bry dere om meg!

– Men det gjør vi. Kan jeg stille deg et spørsmål?

– Ja, men det er ikke sikkert jeg svarer.

– Hvordan er det å være sammen med Kolbein Falkeid? Er forfatteren annerledes enn mannen?

– Ja.

– På hvilken måte da?

– Forfatteren møtte jeg i alle våre felles interesser. Det dagligdagse er ofte noe annet. Vi snakker om litteratur vi leser. Og vi er stort sett enige. Akkurat nå leser jeg Det internasjonale gjennombruddet av Terje Tvedt, og den skal Kolbein lese etterpå. Den forrige boken jeg leste, var Norge, vårt Norge ‒ et lands biografi av Kaj Skagen.

– Men hvordan er forfatteren og mennesket Kolbein ulike?

– Jeg kan huske jeg hørte ham lese under et arrangement i en bokhandel, og da slo det meg at alle de tankene som er i hodet hans, de kommer ikke alltid til uttrykk i hverdagen. Det er en side jeg beundrer ham for.

 

I 1988 mister altså Siggen og Kolbein den ene datteren, Helga. Kolbein forteller:

– Helga forsvant på nyttårsaften. Hun var psykiatrisk pasient og innlagt på Dale sykehus utenfor Stavanger. Egentlig var hun idrettsjente, drev med friidrett, men hun slet med anoreksi. Jeg hadde vært og hentet henne for å kjøre henne hjem til jul, og hun var så glad fordi det snødde. Mange av de andre pasientene sa faktisk at det gode humøret til Helga hadde reddet dem. Men så ble hun borte. Hele første nyttårsdag dykket de etter henne. Det var en påkjenning av dimensjoner som jeg ikke kan forklare. Det var så vondt …

 

PÅ BUNNEN AV VERDEN

lukter det gammelt og innestengt.

Barn plasker på overflata.

Svømmelæreren

holder dem ennå stramt

i et tau solskinn.

 

Her nede

forstår du endelig

at man ikke klatrer oppover i livet,

man dykker.

(1980)

 

… Men så gikk det et døgn, og det viste seg at hun hadde gått over heiene til hytten til foreldrene mine. Der hadde hun knust det ene vinduet, tatt på seg min mors kåpe, og deretter haiket til Oslo og oppsøkt broren sin. Jeg var i himmelen da jeg hørte at hun hadde kommet frem. Så gikk det et par uker. Jeg satt og skrev da jeg fikk beskjeden om at Helga var død. Hun hadde fylt lommene med steiner og hoppet på sjøen. Fortsatt bærer jeg på dette, både henne og de steinene, jeg blir aldri ferdig med det.

Helgas død ble det store dreiepunktet i Kolbein Falkeids liv, kanskje også i hans diktning. I En annen sol, boken som kom året etter datterens selvmord, er det som forfatteren leter etter et nytt språk. Helt fremst i samlingen finner man diktet «Midt på en islagt mening». Her er det skrivende jeget på sporet etter en «uskrevet grammatikk» og en «skjult virkelighet», han «transkriberer og prøver å tyde / ord som ikke fins og derfor er». Også titteldiktet handler om reorientering: «(…) Sakte, mot en annen sol, / dreier jeg båten i tåka: Livets / tette ingenting. Og ror, / ror.»

En annen sol er, i likhet med Rolf Jacobsens Nattåpent, en av landets mest solgte diktsamlinger. Begge handler om sorg, henholdsvis utløst av at Jacobsen mistet sin kone Petra, og at du mistet Helga. Hva tror du disse bøkenes popularitet er et uttrykk for?

– Jeg tenker den er et uttrykk for at sorgtematikken berører alle mennesker. Men jo flere opplag som trykkes av En annen sol, jo tristere blir jeg. Det skulle ikke være behov for en slik bok! Men det er det tydeligvis. Alle trenger å bli trøstet.

– Tjue år før Helga tok livet sitt, i din tredje diktsamling Dissonans (1968), skrev du et dikt som heter «Selvmorderne». Var du opptatt av selvmord den gangen?

– Jeg kjente ingen suicidale på den tiden, hadde ingen erfaringer med suicidale. Så hvorfor var jeg opptatt av selvmord? For det må jeg ha vært. Kanskje jeg hadde lest om det i avisene? Ser du, det er slike forunderligheter som knytter seg til det å være dikter. Diktet kan gå alle veier, og da må man bare følge etter.

 

SELVMORDERNE

Å dere dødslengtende.

Alltid kom vi for sent

med vår fattigslige håndsrekning.

Motet til å hjelpe

tråkket alltid i tung snø rundt hjertene våre

uten å finne veien inn, veiene inn

til det usle ildstedet

bak hverdagenes tette snødrev,

der hvor våre egne små bekymringer

satt på huk og varmet hendene sine glohete.

Å dere oppbruddsbrennende,

som spydodder rammer dere vår søvn

og får oss til å løpe ned til

vårt livs havkant

hvor kjølstripen etter dere

lyser som aldri lukkede sår

fremover i oss selv.

 

– Selvmord er et betydelig samfunnsproblem. Har du gjort deg opp noen tanker om hva som kan gjøres for suicidale og deres pårørende?

– Nei, det er så vanskelig. Det eneste jeg vet, er at de som foretar en sånn handling, må ha gjennomgått en enorm lidelse som ligger over min forstand. Og så tenker jeg at det er viktig å gjøre gode gjerninger mot andre mens man kan det. Jeg har gjort kanskje bare én slik god gjerning i livet mitt, altså spontant og uten tanke på gevinst. På 60-tallet jobbet jeg som lektor ved universitetet i Münster. Selv om dette var lenge etter krigen, husker jeg at jeg festet meg ved det effektive og militante ved det tyske samfunnet – som om mye av det som ledet frem til krigen, fortsatt var der. Eller kanskje jeg gjør urett mot tyskerne nå. Eller jeg gikk rundt med en følelse av at jeg gjorde dem urett. I hvert fall, en dag kom en ung gutt syklende forbi meg på gaten, i full fart. På styret balanserte han en kurv med kaker i, og så falt han – og kakene føk i alle retninger. Da løp jeg bort til ham og ga ham fem mark, så han kunne kjøpe nye kaker, for jeg regnet med at han ville få pryl om han kom hjem med tom kurv. Men jeg tenkte meg ikke om, handlet helt spontant, og i ettertid har jeg fundert på om slike handlinger ikke bare redder den som trenger hjelp, men også den som hjelper. I hvert fall klamrer jeg meg til troen på at det er slik.

 

Han snakker mye om å redde og bli reddet, Kolbein Falkeid, og å klamre seg til andre. Noe man legger merke til når man leser diktsamlingene hans, er at påfallende mange av dem er dedisert til familiemedlemmer, venner og andre mennesker. Som om dikteren har satt ut ikke bare snublesteiner for leseren, men også en annen type steiner langs veien å støtte seg til eller hvile seg på. Flere av diktene han har skrevet, handler også om kjente og ukjente enkeltmennesker han har møtt opp igjennom livet, i inn- og utland.

– Hvorfor er jeg egentlig så redd for døden? Det er jo helt selvfølgelig og naturlig at den kommer, enten det skjer om ett, to eller tre år. Det er stygt å si, men jeg finner en trøst i at mange jeg har kjent – faren min, moren min, Stein [Mehren] og Jon [Michelet] har dødd før meg. Da må da pinadø jeg klare det også, tenker jeg. Det rare er, at da Helga tok sitt eget liv, forsvant all min angst for døden. Lenge hadde jeg bare lyst til å hoppe etter henne. Da var jeg helt trygg.

– Du sa noe i sted om at du følte deg trygg da den afrikanske kvinnen lå og døde. Det skjønte jeg ikke helt. Var det dette du mente, at andres død demper din egen dødsangst?

– Ja, på et vis, og selv om det høres makabert ut. Men det er jo det livet handler om, at vi lener oss på hverandre for ikke å falle, så kanskje vi kan bruke hverandres død til det samme?

JEG FINNER NOK FREM

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.

(1978)

 

– Men vi snakket om selvmord. Det virker på meg som de unge i dag har et langt vanskeligere liv enn vi hadde i oppveksten. Jeg vokste opp under krigen. Vi måtte gå flere kilometer til skolen, ofte i motvind. Men vi kunne gå midt i gaten. Jeg har inntrykk av at annenhver ungdom i dag klager over hvordan de har det på skolen, at de er ensomme eller blir mobbet. Et slikt ord fantes ikke på min tid. Fenomenet fantes, men ikke ordet.

– Hvorfor tror du det er blitt slik?

– Jeg tror behovet for selvhevdelse er større nå enn før. Og det må nødvendigvis gå ut over noen. Dessuten kan man lettere bli isolert i dagens samfunn. En dag i vinter gikk jeg en tur her i byen. Jeg pleier å gå i skogen, men det var så mye snø og is, dessuten hadde jeg ikke pigger. Så jeg gikk ned hovedgaten i Haugesund. Noen mødre med barnevogn passerte meg, en gutt, noen venninner som gikk ved siden av hverandre. Og vet du, jeg tror pinadø nitti prosent av alle dem som gikk forbi meg denne dagen, så ned i iPhonen sin. De snakket ikke med hverandre. En slik kontaktløshet synes jeg er vanvittig.

– Tror du denne formen for distraksjon og bortvendthet kan gå ut over diktet? Tror du lyrikken kan risikere å dø ut?

– Nei! Jeg tror på lyrikken. Jeg er overbevist om at den vil overleve. Når jeg leser fra bøkene mine, er det alltid fulle hus. Det som forbauser meg, er at det ikke nødvendigvis er de lærde som er de gode tilhørerne. Det kan være en vaskehjelp, en lastebilsjåfør – et hvilket som helst menneske. Dette forundrer meg, dette beundrer jeg. Jeg er glad i vanlige mennesker. Tidligere var det tusener av folk i Haugesund som jobbet ute «i oljå», på boreriggene. Når de kom hjem, havnet de ofte på barene. Jeg pleide å gå bort og prate med dem. Og det viste seg alltid at disse sluggerne, disse vanlige fyrene, de hadde dybder i sin sjel som man ikke kunne konstatere i forbifarten. Også de hadde behov for å være i kontakt med det egentlige, eller hva fanken jeg skal kalle det. Det gjorde meg forundret, takknemlig og glad.

– Så i den forstand er du en folkekjær dikter. Du er kjær i folk.

– He-he. Ja, det kan du si.

– En av diktsamlingene dine heter Gledepunkter. Hva er dine fremste gleder nå?

– Barna og barnebarna. Å komme hjem fra en lang tur i skogen, til en kaffe og en røyk. Lesingen, selvfølgelig. Og jeg snakker fortsatt med folk jeg treffer ute, hjemløse og narkomane, for at de ikke skal føle seg neglisjert. Det gir både dem og meg en stolthet, innbiller jeg meg. Kan jeg forresten få lov til å ta en sigarett? Det er du som bestemmer.

– Er det jeg som bestemmer?

– Ja.

– Da er det tid for en røyk.

 

GLAD DAG

Å gå langs bredden av et vann

og brått se vannets våte ansikt glitre

for første gang i speilet, nyfødt, åpent

med himmelen i huden og det mørke dypet

som et slep av utslått hår.

 

Å ta på furutreets sprukne bark forsiktig

og sakte tyde med den blindes kloke fingre

de knudrete hieroglyfene, lese

stammen for første og føle

stor ømhet for et helt tilfeldig tre.

 

Å kjenne det rå, ubebodde huset inni seg få besøk

etter en lang, kald vinter.

Høre vinduer bli åpnet, rom luftet

og liv på liv trukket opp, så latteren

står rett i taket.

(1985)

– Nå er det min tur til å spørre: Har du det bra?

– Ja, og den sigaretten gjorde godt.

– Fint. Du snakket om folk som går og ser ned i telefonene sine. Hvis du zoomer ut og betrakter hele din samtid, hva ser du da?

– Jeg ser en uhyggelig tid og et forfall. Ikke i moralen, kanskje, men i optimismen. Etter krigen var alle samlet om å bygge opp verden igjen. Det var et samhold. FN og NATO ble etablert, vi fikk en varig fred. Med Trump er alt dette truet. Jeg synes det virker som vi står på kanten av en slags katastrofe, økologisk eller politisk.

– Men du som er så åpen, overfor barn og mennesker generelt, ser du ikke noe som er bedre i vår tid enn før?

– Jo, men … Jeg har historie som fag fra universitetet, og jeg tror ikke verden går rettlinjet fremover. Da første verdenskrig brøt ut, hadde det lenge vært fred i Europa. Krigen brøt ut ganske spontant, folk skjønte ikke hva som ventet dem, eller hva de gikk til. Det er ikke grunn til å tro at vi nødvendigvis er så mye klokere i dag. Livet er en læretid som aldri tar slutt.

– Da er det nærliggende å spørre deg hva som er den viktigste lærdommen du sitter igjen med.

– Det er at livet, hvis man betrakter det med ikke altfor reflekterte øyne, om det går an å si det på den måten, er en gåte. At den alltid er noe bakenfor den virkeligheten vi er nødt til å forholde oss til. Om det høres religiøst ut, vil jeg svare at undring er min religion.

– I et dikt skriver du at «å skrive er å lære seg å dø». Tror du det?

– Nei. Å skrive er å prøve å lære seg å dø, men så er det alltid noe som forstyrrer. Og det er vel noe sånt diktet forsøker å si.

 

LØK

Jeg leter etter en kjerne.

Skreller og skreller liv

og leter etter en kjerne. Det svir

i øynene mine. Montaigne

sier at å filosofere er å lære seg å dø.

Men det er ikke han som sier det, han siterer

og manipulerer Cicero

som igjen siterer Platon.

 

Heller ikke Platon

har det fra seg selv.

Han siterer Sokrates. Og sikkert

har også han det fra en annen,

selv om han neppe har lest Predikeren.

 

Men hvem hvisket ord til Predikeren?

Vinden kanskje, men hvem

lager vind i det forgjengelige gresset?

 

Jeg vedblir å skrelle. I blinde. Skriver

at å skrive er å lære seg å dø.

Ikke desto mindre stinker det kjøkken av ordene,

selv om jeg aldri så mye

er satt på full gjennomtrekk.

(2001)

 

– I andre dikt skriver du at du ikke vet hvem du er. Så hvis jeg spør deg om det, hvem du er, hva svarer du da?

– Da vil jeg holde fast ved at egentlig, dypest sett, så aner jeg ikke hvem jeg er. Hva som er sinnet. Hva som er ånden. Hva som er sjelen. Det mest fundamentale ved oss selv, det kjenner vi ikke.

 

DEN FREMMEDE

Rastløst går slagurets pendel

som en soningsfange i cella. Fram og tilbake.

Fram og tilbake. Korte skritt

klipper tida i biter som glømmer hverandre.

 

Nå står viserne der. Nå der.

Hver gang er jeg en annen, blåst

bortover livet til nye kroker av meg selv.

 

Det får meg til å tenke på ei bratt li med nysnø

og støvlespora mine oppover.

Dette er jeg, sa jeg til hvert nytt avtrykk.

Det er nå jeg er jeg.

 

På nedtur

gjettet jeg på han som hadde gått der.

Hvem var han? Hvor er han nå?

 

Jeg vet han var meg og likevel en annen

med tanker som fragmenter av glømte samtaler,

biter av tid og liv.

Helt kan de ikke huske hverandre.

Helt var jeg aldri meg.

Hverken når du leser dette

eller da jeg skrev det.

(1996)

 

– Men det er en annen måte å stille det spørsmålet på, som har med identitet og selvoppfatning å gjøre, nemlig: Hvem er du mest?

– Jeg er alle minnene, selvsagt, fra jeg var gutt og frem til nå. Jeg er reisene, fra jeg dro til sjøs som ungdom, til Biscaya, Jamaica, Rio og senere Afrika. Men først og fremst er jeg nok forfatter. Jeg tror jeg kunne reist hvor som helst, bodd hvor som helst, om det så var på Bjørnøya, og likevel ville jeg skrevet dikt.

– Du er mest forfatter til tross for det du sa i sted, at du egentlig skulle ønske at du ikke var forfatter?

– Ja.

– Hva da med ettermælet ditt som forfatter? Betyr det noe for deg?

– Nei. Jeg har aldri brydd meg om berømmelse. Jeg har skrevet for å trøste meg selv og finne ut av ting. Det finnes så mange store diktere, og noen av dem har kjempeflotte graver. For meg holder det med et trekors som råtner bort om femti år. For når ens tid er ferdig på jorden, hvorfor skal man pynte opp da? Nei, da er det over.

Og det er intervjuet også. Kolbein Falkeid følger meg til heisdøren. – Du er et fint menneske, sier han når vi tar farvel, og stryker meg over kinnet. Hva skal man gjøre og si til slikt? Falkeids dikt følger meg lenge etterpå, og det er de som må få det siste ordet:

 

TESTAMENTE

Lenge har jeg trodd at dikt var innsikt,

en slags mikroskopering av ord. Og ja, når jeg skrev,

åpnet det seg forunderlige former for øynene mine,

fabelaktige sammenhenger. Alt som var skjult

myldret frem, beveget seg.

En ballett av gåter danset

med flimmerhår bølgende rundt kroppen,

og jeg innbilte meg at trinnene kunne tydes, tas med

ut i den virkeligheten jeg frøs i som en overvintrer.

Jeg skrev på kaféer, i jernbanekupéer, hjemme.

Og alltid denne fryden, følelsen av å se, forstå.

En ferd inn i ordene, i hjertets og hjernens geografi

hvor Gwondanaland, Timbuktu og Nilens kilder

måtte nås og kartlegges på ny og på ny.

Og aldri med tanke på berømmelse eller rikdom,

bare dette djevelske imperativet: Reis! Reis!

Og gleden ved å være underveis, på samme tid

inn i seg selv og bort fra seg selv, alltid

hjemtur og flukt, ferdens

åpne og lukkede Janusansikt: Dør eller Død.

 

Men dikt er som snø.

Jeg har sett poeter på dødsleiet

lukke feberhendene sine rundt diktet

som om de tryglet om hjelp.

En innsikt av hvit krystall

smeltet til tårer på teppet.

 

Og likevel:

Du som leser, må lese.

Du som dikter, må dikte.

Døden er et annet sted, har et alfabet

av antimaterie og et ur uten klokkeslett og visere.

Alt vi kan

er å tro og lete, tyde og plukke opp

brukne pinner og spor lagt ut

for å hjelpe eller villede oss, vi vandringsmenn

i denne skogen av sammenfiltret skygge og lys

som er Livet.

(1985)

Intervjuet har først stått på trykk i Samtiden, og er gjengitt etter tillatelse fra redaktør Christian Kjelstrup.