Bristende barndom blues – eller når iPhone kjennes som en forbrytelse

Det er dagen etter His Bobness’ 70-årsdag. Jeg skal til Lillehammer på Litteraturfestival. Tror jeg. Forfatteren jeg skal møte, Hallgrimur Helgason, sitter nesten askefast på Island, men har varslet at han sannsynligvis kommer med et fly som skal ta av fra Reykjavik klokken 13. Så jeg håper det beste og setter meg i bilen. Jeg har bestemt meg for å kjøre, fordi bil er et deilig fristed, og fordi jeg har lyst til å kjøre litt på barndommens veier, og se igjen noe av barndommens landskap, som åpner seg fra Eidsvollsbygingen og nordover til Minnesundbrua.

Etter å ha hørt gjennom det meste av Modern Times, det er ganske bra kjøremusikk, man føler seg litt ekstra on the road når man kan dra seg gjennom noen duetter med Dylan, ”Gonna make a lot of money, gonna go up north, I’ll plant and I’ll harvest what the earth brings forth …”, nærmer jeg meg Eidsvoll Verk og bestemmer meg for å stoppe på Nebbenes Kafeteria. En institusjon og en klassiker ved E6. Jeg har ikke vært der på lenge. Veldig lenge. Jeg trodde, ærlig talt, at den var borte. Det er ny E6 nå, med Nye Nebbenes og Nye Bensinstasjoner.  Men nå bygges den nye E6 om, så vi må bruke den gamle til å kjøre på. Og slik stiger Gamle Nebbenes Kafeteria opp fra asken så vi kan kjenne Evergoodlukten av dampen. Nebbenes er fremdeles lysegrønn. Pistasjisgrønn. Det har den alltid vært.

Interiøret, selv potteplantene, er det samme, det er Pauli øye, tror jeg, vaflene serveres på middagstallerkener, det er kaffe med fløte, smørbrød og kjøttkaker, stolene er de samme, bordene er de samme, serviset er tungt 70-tallsporselen med grønt mønster langs kanten. Det serveres over disk, den er buet og av tre, det henger tinntallerkener og gamle diplomer som pynt over den. Det er steinmosaikk på veggene i trappen ned til do, hvor det er brune dører og en lysegrønn servant. Det lukter 70-tall av teppene. I restauranten er det palisandere med kunstig eføy og blomsterkasser med grønne planter som skiller mellom bordene. Jeg tar fram iPhonen, er nysgjerrig på siste nytt fra Hallgrimur, men det kjennes feil. Den hører til i en annen tid. Jeg tar et bilde og legger den vekk. Den hører ikke hjemme på dette stedet.

Og det er når jeg ser mot Diplomisdisken ved utgangen at alt går Polaroid og jeg ser meg selv, en sommerdag i 1978, kanskje, med badetøy på og penger til kuleis med pistasj i kjeks, med en venninne kanskje, jeg ser VW 1600, kremhvit, parkert utenfor med åpne vinduer, kjenner lukten av de sorte skaisetene. Jeg ser festkledde mennesker i konfirmasjonsselskap, de har spist terteskjell med fiskepudding, oksestek, og hermetiske pærer til dessert, barna, og jeg er et av dem, løper rundt. Jeg begynner å tenke på hvordan man erindrer, hvordan minner består av bilder og hvor lett de kommer fram når man ser det samme, samme hvor lang tid det har gått. Det er en vaffel med jordbærsyltetøy, ikke en Madelainekake, som setter i gang prosessen, men det får være bra nok.

Tilbake i bilen, fremdeles Bob, Every grain of sand, ser jeg landskapet foran meg, og det går opp for meg at jeg slapper av. Jeg ser noe jeg har sett før, alt er kjent, det er som om det er et kart som er tegnet opp på innsiden av hodet, jeg vet hvor alle tingene er, jeg vet hvordan husene ligger i landskapet, jeg vet hvordan det ser ut rundt svingen, jeg trenger ikke lure på det. En gang har jeg vært inne i alle disse husene, tenker jeg, jeg har kjent de som bodde der, visst hvem de var, nå vet jeg det ikke lenger, men jeg ser at det er de samme husene og at de har den samme fargen og jeg tenker at vi får høre at alt forandrer seg så fort, men den låven er fortsatt like gul som i 1976 og skolen jeg gikk på har samme klokke på veggen som da.

Men det er ikke helt sant det jeg skriver.

Det er mange ting som har forandret seg, hus er bygd på, de har en annen farge, noe er revet, noe er fraflyttet, noe er forfalt. Nytt har kommet inn i landskapet. Det er fint. Det er sånn det skal være. Og det er når jeg passerer Hamar, og har konstatert at siloen ved avkjørselen til Stange fremdeles er blå og skybruddene setter inn at jeg begynner å lure på hvorfor i all verden jeg ikke tok toget. Det er fint med travels down memory lane, men de er intense, og det er på tide å sjekke eposten.

Og hjemturen? Jeg kjørte samme vei. Jeg stoppet samme sted. Jeg kjøpte sjokoladebolle og en maskinlatte på Statoilstasjonen ved siden av, latten drakk jeg i bilen mens jeg leste epost på iPhonen. For Hey. La fortiden være i fred. La fremtiden komme. Det er den vi kan gjøre noe med.

On arrival, Hotel Victoria.
Dårlig bilde. God tekst.
Åsfrid Hegdal
Åsfrid Hegdal er leder for Cappelen Damm Agency.
2 kommentarer
  1. Tone Bjørnstad:

    Du kan evnt skaffe deg et deksel til Iphonen som ser ut som en kassett – fortida er ikke hva den en gang var 🙂

    28. mai 2011 kl 18:49
  2. I found just what I was needed, and it was entearinting!

    3. september 2011 kl 04:14

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *