Bjørnstjerne og Amalie: Bøller på døra! – og litt om å henge ut med dronningbier


Aulestad

Jeg vokste opp med Bjørnstjerne Bjørnson. En av de første tekstene jeg husker at jeg lærte utenat, var begynnelsen på En glad gutt, der Marit-mor-sin-unge ramser opp hvem hun er da hun treffer Øyvind første gang. Siden har Bjørnsons tekster fulgt meg, fra diktene til skuespillene og nå, i dag, som en av Amalie Skrams venner. Og kritiker. Å lese brevkorrespondansen mellom dem er å lese en fantastisk historie om to sterke kunstnere i en politisk og litterær brytningstid, de er samtidig deltakere i og skapere av sin tid. På hver sin måte var de bøller på døra i sin samtid, drevet av en sterk endringsvilje skrev og debatterte de og staket ut veier i den offentlige, moderne samfunnsdebatten.

Så da jeg en feriedag var på vei sørover i Gudbrandsdalen, måtte jeg kjøre innom Aulestad i Gausdal, gården Bjørnson kjøpte i 1874 og hadde som fast base resten av livet. Jeg hadde kjørt forbi Hamsuns fødested i Vågå, Sigrid Undsets Bjerkebæk, barndomshjemmene til Tor Jonsson og Olav Aukrust i Lom, jeg hadde til og med kjørt forbi Flåklypa! Det ligger mye litteraturhistorie langs norske veier, slo det meg, som peker bakover fra tiden vi er i nå, men som den gang var ny.

Men det var Aulestad jeg ville se. På grunn av en kjærlighetshistorie. Ikke mellom Bjørnson og Skram. De hadde kontakt fra 1878, en kontakt som besto helt fram til Amalie Skrams død i 1905. Det var et til tider turbulent forhold. Da Constance Ring, debutboken hennes, kom ut i 1885, skrev han til henne:

At du gav dig til at skrive en bok har harmet mig; at du fik lov til at gi den ut af din man, har ærgret og skuffet mig. … Jeg ser at papiret har en flæk. Men det har ikke mit vænskab for dig. Trodde jeg, du var forfatter, så skulde du ha sét. (6.7.1885)

Amalie ble ikke glad. Neste brev mellom dem er fra 1892, og brevvekslingen fortsetter etter dette. Men min kjærlihetshistore er historien mellom Amalie Müller og Erik Skram. De ble kjent med hverandre der på Aulestad. I begynnelsen av august 1882, da begge var invitert til Bjørnsons femtiårsdag. De møttes først en kveld på fest hos venner en aften i Christiania. Amalie skriver at hun tok ut på fest, og helt uforvarende ble fanget inn av en troldmands usynlige garn. Dagen etter tok de toget til Eidsvoll, Skibladner til Lillehammer og ble hentet der med hest og vogn. Så ble de fanget i hverandre og skapte en ny historie for seg selv.

Dette må jeg tenke på når jeg går rundt i Bjørnsons kjøkken, arbeidsværelse og stuer. Puster inn den gamle luften og tenker at i disse rommene har det skjedd så mye, og kanskje danset de litt her, Erik og Amalie, fant seg en mørk krok med et glass vin og betroelser, kanskje smilte de til hverandre i trappen og lovte hverandre en liten hemmelig tur i skogen.

Det er fremdeles rosa rullegardiner i spisestuen. Pannekakefatet står på benken på kjøkkenet og postvesken henger på en krok i gangen. Tenk på alle de brevene som har ligget i den, tenker jeg, brev til og fra datidens kulturpersonligheter, brev som nå fins trykt i bøker og som det er forsket på. Bjørnson var en bølle på døra, slår det meg, han kjempet kamper på alle hold. Fordi han trodde på framskrittet.

I cafeen er det pannekaker og kaffe. På serviettene har de trykt et dikt av Bjørnson: Undrer meg på å se hva jeg får å se over de høye fjelle. Yay, tenker jeg, dette har da aldri Bjørnstjerne skrevet. Mig, skrev han. At se. Fjelde. De har tilpasset språket, fornorsket det. Til vårt norsk. Slik Bjørnstjerne fornorsket det danske for å utforme sitt eget norske skriftspråk. Det minner meg på hvordan språket hele tiden er i endring. Og at alle endringer alltid fører med seg protester. Det er bra. Vi skal være bevisste på hvordan vi skriver. Og snakker. Men samtidig må vi åpne oss for fornyelse. Amalie var ei dronningbie, tenker jeg plutselig. Hun var sterk, intelligent, karismatisk, hun tiltrakk seg mennesker og våget å vise vei. De amerikanske Queen Bees er på vei inn i norske skolegårder, via TV og den oversatte litteraturen. Kidsa i dag har tatt det inn i språket. Det går inn i språket vårt. Beriker det.

Erik og Bjørnstjerne hang ut med Dronningbia på fest. Må ha vært awsome! Jeg vet.

 

 

 

Åsfrid Hegdal
Åsfrid Hegdal er leder for Cappelen Damm Agency.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *