Når speilet ikke er nok – om selfies, fotballfruer, enkle menn og litterære orgasmer

Det skrives og diskuteres mye kjønn i sosiale medier om dagen.

Det blogges om å være voksensingel, permasingel (herlig nyord i norsk!), blodsingel, nysingel og bare singel. Selv er jeg alt sammen, unntatt nysingel, og hvis noen føler de passer for meg så kan det godt hende, si gjerne i fra, for jeg klarer ikke  gjette det selv.

bilde
#facebookforreal

Det blogges om selfies, årets nyord i norsk, og om hvordan vi gjør det til en sport å legge ut halvgode bilder av oss selv.

Det blogges om fødende fotballfruer som legger ut bilder av sixpackmagen fire dager etter fødsel.

Det blogges om at menn ikke leser bøker av kvinnelige forfattere, ingen nyhet i seg selv akkurat, men godt å bli minnet på det etter at søttitallets ”kvinnelitteraturforsking” har gått litt i dvale.

Og det blogges om ”enkle” menn som mest av alt vil tilbake til kvinnens favn og at likestillingen bare har ført til selvopptatte, jeg-fokuserte kvinner som dypt nede i det underbevisste savner menns maskulinitet.

Er det virkelig slik, spør jeg meg selv, at likestillingskampen, eller feminismen, har resultert i svake menn og kvinnelige monstre? Det var et retorisk spørsmål. Selvfølgelig er ikke verden så enkel. Men, justert for klisjeer og retorikk, så er det mange tegn som peker mot en utfordrende kvinnerolle i dag.

Jeg leser ikke rosablogger. Jeg leser heller ikke fotballfrueblogger. Jeg er bare ikke så interessert i Den vesken eller Det skjerfet eller De stylingproduktene eller Den skjønne hunden eller Det fine juletreet. Og jeg syns botoxlepper er ultrastygt. Men det er jo bare meg. Det spiller ingen rolle. Det som er viktig med disse bloggene, og det som er interessant, er at de er en god temperaturmåler på understrømmer i samtiden. Det stilles høye krav til jenter og kvinner, fra verden og fra oss selv. Og det er ikke enkelt for voksne kvinner å finne nye kjærester. Og ja; det kan godt være at vi har høye krav og derfor står i veien for oss selv når vi skal gå inn i nære møter med andre. Vi skal vise oss frem som pene og vellykkede gjennom bilder og blogger, og det er lett å gi selvbildet en knekk når man har så enkel tilgang til andres, om ikke indre, så i hvert fall ytre liv. Og hva skjer med morsrollen når min egen seksuelle kvinnekropp som er til for meg, mannens og de andres blikk blir viktigere enn morskroppen som skal holde liv i fosteret som trenger næring fra den og så babyen som trenger puppene, og så får de få den fasongen den får? Når barna blir en viktig del av ens eget selviscenesettelsesprosjekt? Når andre blir en del av identitetsskapingen?

Ja. Kvinnerollen er i endring. I sin facebookhetsete blogg om menns behov for kvinnelighet nevner Kristin Spitznogle E. L. James Fifty shades of grey-trilogi. Hennes teori er at denne bokens beskrivelse av rå og stereotyp maskulinitet er en av årsakene til at den ble et fenomen. Det gjør vondt i feministhjertet mitt å lese disse tingene. Men jeg ser ikke bort fra at Kristin Spitznogle har et poeng her, som det kan være verdt å snakke om. Kanskje det er slik at et av menneskenes primærbehov er trygghet; helt uavhengig av kjønn, og både på giversiden og på mottakersiden. Mannen gir trygghet til kvinnen, kvinnen gir trygghet til barnet. Og at balansen blir forstyrret når mannen ikke lenger finner en mottaker som trenger tryggheten han kan tilby. Og at kvinnens trygghetsbehov får forvrengte former når behovene undertrykkes og ledes over i fysiske fastholdelser og bindinger.

Unknown-1Selviscenesettelse. Det er dette onde dronningen i Snøhvit gjør når hun stiller seg foran speilet og ber om bekreftelse på at hun er vakrest i landet her. Og tankene mine går til Amalie Skrams Lucie, den vakre unge kvinnen som går hvileløst rundt i leiligheten på St.Hanshaugen og venter på mannen hun elsker:

 … frem og tilbake, frem og tilbake. Og hver gang hun kom forbi det store nattbordspeil på toalettbordet, dreide hun det lille hode med det grågule, levende hår opknutet i nakken, for å få et glimt av sine brede, smukke skuldrer og for å se, om ikke maven var akkurat passelig fremstående. Og så drivende hvit hun var i huden da, med ringer foran på strupen og fin gul rødme i kinnene, som en fersken, sa Theodor. Hun var stanset andpusten foran speilet i dagligstuen og mønstret sig selv med velbehag.

Lucie ser på seg selv, hun betrakter seg selv som et erotisk objekt. Og speilbildet bekrefter henne, hun er fornøyd med det hun ser. I dag er ikke speilet nok. Det er de andres øyne som blir speilet som gir oss den selvbekreftelsen vi trenger og lengter etter. Kanskje hadde Lucie i dag funnet fram telefonen, knipset en selfie og lagt ut #venterpåtypen, #spentnå eller noe slikt. De erotiske undertonene som når meg helt fra 1888 når jeg leser dette, minner meg på at vi er en del av historien og at de samme følelsene bare finner nye uttrykksmåter. Amalie skrev også mer direkte om kvinners seksualitet. I romanen Fru Inés (1891) skriver hun om den vakre overklassekvinnen Inés, som tiltrekker seg menn, men som ikke klarer å «gi seg hen»:

Han skulde få henne helt og holdent, hun lukket øinene, og det bevet igjennem henne ved tanken om den fryd, Flemming skulde komme til å føle. Ja, hun selv også. Det måtte lykkes denne gang. Hvorfor skulde hun være skapt andreledes enn andre kvinner, hun med sitt sunde, frodige legeme. Blod og drift hadde hun i sig, ellers vilde det ikke kunne hende, at hun oplevde dette henrykkelsens mysterium i drømme, som hun aldri hadde kjent i våken tilstand … Tenk å bli et menneske, et helt og virkelig menneske, som en gang kunde gjennemstrømmes av livsgledens jubel over å være til.

Jeg kommer snart_pressebildeDette ble skrevet for 122 år siden. I helgen leste jeg Selma Lønning Aarøs nylanserte roman Jeg kommer snart. Den tar tar litterær puls på dagens kvinnerolle. Og har temaer i seg som peker tilbake både mot Lucie og Fru Inés. I boken møter vi Julie, gift trebarnsmor som forsåvidt er lykkelig. Men: hun har aldri hatt orgasme. Derfor setter hun seg som mål å oppnå dette. Hun har fått en ukrainsk au pair, og fritatt for huslige plikter låser hun seg inne på soverommet med en nyinnkjøpt dildo med orgasmegaranti. Jeg røper ikke hvordan det går. Jeg tror ikke heller at det er hovedpoenget i boken. Det er ikke attenhundretallets kvinnesyn og strenge seksuelle normer som hindrer henne i å oppnå «henrykkelsens mysterium». Det er mer Hverdagen og Kvinnerollen og Morsrollen og Fortiden som er motstandere i orgasmeprosjektet hennes. Derfor er den interessant å lese opp mot både tidligere litteratur skrevet av våre litterære forkvinner, og mot dagens kvinner-i-media-bilde:

Men om A har skyld i at jeg ikke kommer, så har han ikke skylden alene. Kroppen er også et problem. Jeg slapper ikke av, jeg er ikke tynn nok. Jeg ligner ikke på kvinnene i filmene. Kvinnene i bladene. Slik tenker tenåringsjenter. Jeg er er moden kvinne, jeg burde være trygg på meg selv, jeg burde vite bedre. Men jo eldre jeg blir, desto mer fjerner jeg meg fra det de kaller «det medieskapte kvinneidealet». Det er som om kvinnene i bladene kommer fra et annet sted, at de tilhører en annen rase enn meg. … Jeg nekter å tro at jeg er frigid. Jeg har følelser. Jeg er kåt! Eller, jeg kan bli kåt. Noen ganger. Kanskje ikke så ofte som jeg burde, men så har jeg jo vært gift lenge. Jeg har født tre barn og jeg har ammet dem i årevis. Får man orgasme etter slikt?

Men det er også hverdagens stress og travelhet som hindrer henne, ikke bare kvinnerolle og kroppsidealer. Istedenfor å gi seg hen til andre, og i dette tilfellet seg selv, lar hun seg avlede, hun hører en gressklipper og tenker lenge på farens gressklipper i barndommen, hun hører au pairen og tenker på barnepass. Og så videre. «Jeg skammer meg over så mange ting. Jeg slapper ikke av, jeg kommer ikke.» sier Julie litt senere i boka. Kanskje det er det. Kanskje vi skal slappe litt av.

 

[youtube]http://youtu.be/-o_zGJdb2f0[/youtube]

Åsfrid Hegdal
Åsfrid Hegdal er leder for Cappelen Damm Agency.
2 kommentarer
  1. Ingrid:

    Bra. Åsfrid. You nailed it.

    2. desember 2013 kl 18:17
    • Åsfrid Hegdal:

      Takk Ingrid 🙂

      3. desember 2013 kl 07:58

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *