Eivind Hofstad Evjemo:
– Der står vi hjelpesløst alene

 

Foto: Eivind Hofstad Evjemo er aktuell med sin tredje bok "Velkommen hjem" (Foto: Kristine Kleppo)
Foto: Eivind Hofstad Evjemo er aktuell med sin tredje bok «Velkommen til oss» (Foto: Kristine Kleppo)

Det smalt rett ved der hvor vi sitter nå. Vi kunne kjent ristingen i lenestolene våre, sett kaffekoppene skvulpe over uten å skjønne hva som skjedde. Selv om vi gikk ut hadde vi kanskje ikke skjønt det. Hvordan kan noen være døde? Hvordan kan noen dø når de nettopp gikk på gata og levde?

Det strider imot alt jeg lever for. Jeg har tenkt på det, helt siden jeg begynte å jobbe her, om det kan skje igjen, når brannalarmen vår ble utløst av en popkornmaskin i forrige uke, tenkte jeg på det igjen, men hodet mitt har ikke plass til det. Jeg klarer ikke å forstå, og kanskje jeg ikke vil det. Heller bare leve som om det ikke kommer til skje.Velkommen til oss

        Brutaliteten den dagen er veldig vanskelig å forstå. En så stor begivenhet som det som skjedde den sommeren gjorde noe med måten vi ser ting på. I begynnelsen handlet det om blomster og fellesskap, men i sorg står man når alt kommer til alt for deg selv. Sorgen skyller ut det ensomme mennesket, sier Eivind Hofstad Evjemo.

Hans tredje roman «Velkommen til oss» handler om ekteparet Arild og Sella som har mistet adoptivsønnen sin og rundt seg ser de sin egen sorg speilet i begivenhetene etter 22. juli.

        Jeg ville skrive om det som begynte som en myk og vakker følelse av fellesskap til det bitre mennesket som står igjen alene, sier han.

Evjemo fikk Tarjei Vesaas debutantpris med første boka. Den andre fikk han ungdommens kritikerpris og Bjørnsson-stipendet for. Det er omtrent så bra det kan gå når man er forfatter og 31 år.

– Alt det forfattergreiene er fortsatt nytt. Jeg har skrevet tre bøker på kort tid. Jeg har funnet de bøkene. Den første boka var privat, nummer to var også privat, men hadde som ambisjon å gå mer ut i samfunnet. Den nye boka bygger kanskje videre på den selvtilliten jeg opparbeidet meg; om å gå ut og forsøke å si noe om tendensene jeg ser i samfunnet, definere min egen samtid.

– Hvordan har du villet definere samtiden din?

– Først og fremst har jeg ønsket å si noe om hva hendelsene i 2011 gjorde med de som stod rundt krateret, om hvordan folk som ikke var direkte berørt fikk vekket minner om egen sorg.

– Tenker du på det du skriver som politisk?

– Jeg jobber med politiske temaer, men fra mitt perspektiv handler alt om følelser. Politikere forsøker å fortelle: sånn ser samfunnet ut. På makronivå vil man alltid prøve å produsere et meningsfullt språk, der fellesskapet er målet. Dette er et premiss for et demokratisk samfunn. Men man skjønner at det produseres løgn og forenklinger, men også det er det eneste man kan gjøre. En forfatter kan si noe annet, som kanskje ikke er like lett å anvende politisk, men kommer nærmere det egentlige.

Eivind Hofstad Evjemo har et klart ansikt og øynene har en måte å skifte uttrykk veldig rolig på. Det virker som om det finnes en tyngde i ham, ikke en vond tyngde, men at han har en stor plass i seg som er åpent, men også veier noe.

Han har en måte å beskrive detaljer på som kan åpne opp en tekst og få oss til å forstå oss selv som mennesker bedre. Når jeg beskriver øynene hans vet jeg at han sannsynligvis kunne ha funnet den detaljen som sier det jeg vil si bedre, for vi har vel alle følsomme øyne? Er det noe som kan være spesielt for ham? Evjemo kan ta en enkel beskrivelse av noe litt på siden og gjøre det viktig, få den til å sette fokus på en følelse eller vilje. Det er rundstykkene som bakes av en kvinne som har mistet sønnen sin, mens hun prøver å finne en mening og en måte å uttrykke den på. Det er knuten hun har bak på forkledet sitt som borer seg inn i ryggen når hun skal legge seg ned for å hvile etterpå.

        Jeg ville vise hvordan følelser forandrer måten man opplever ting. En blomst som står alene i hagen kan plutselig bli et symbol for den avdøde, og selv om det er idiotisk er det også viktig og sant, sier forfatteren.

Hvorfor ble sorg et tema?

        Jeg har et problematisk forhold til ordet sorg. Sorg som tema har ikke interessert meg. Det er alltid sorg knyttet til hukommelse.

Ja, jeg tror jeg skjønner hvorfor. Det ordet legger et kunstig vakkert slør over alt gjør det ikke? Det klarer ikke å forklare det det beskriver.

 – Jeg skriver om folk som ikke forstår hva som har rammet dem. Jeg tenker at det kan være katastrofens struktur. Sorg handler om at man ikke klarer å gi mening til noe. Det er en grunnopplevelse som på et eller annet tidspunkt kommer til til å ramme oss mennesker.

I boka har du Sella og Arild som sørger over sønnen de har mistet under en terrordåd i utlandet og et par i nabolaget som mistet barnet sitt på Utøya. Den livsbejaende måten dette TV-paret håndterer tragedien på blir et slags forbilde for Sella. Er en måte å sørge på mer ekte enn den andre?

– De som mistet barnet sitt på Utøya sier sånne ting som de skal si. Sella tror at de har kommet gjennom det. Hun tror at de har fått så mye hjelp, mens barnet til Sella ble aldri sett i en kontekst. Det er en liten død. Siden de ikke snakker så mye om Kim er det noe pågående uforløst der. Man forstår hvorfor de er så stive i måten de lever sammen på. For det de egentlig tenker er: Hvorfor mislyktes vi som foreldre? Hvorfor dro gutten ifra oss? Implisitt: Det er egentlig vår skyld.

– Jeg har sett mange som har opplevd sånne ting. Jeg har vært rundt dem. Utøya-familien I boka spenner opp en meningsfull paraply. Sella og Arild prøver ikke, de får det ikke til. De er på mange måter mindre ressurssterke. De har ikke brukt et dødt barn til sin egen fordel, hyllet det inn i et språk, for å si det så kaldt som man kan si det.

– Hvor stod du etter den 22. juli?

– Jeg var en del av ritualet. Jeg gikk rundt og viftet med blomster som alle andre, men det ble ubehagelig på et tidspunkt.

– Etter hvert kom spørsmålene, man begynte å kritisere mediene, å krangle med politiet. Man reagerte med bitterhet og aggresjon. Det har jeg villet undersøke. Bare se på det som skjer i organisasjonen for de etterlatte etter Utøya. Diskusjonene innad blir hardere. Alle har mistet sitt barn. Deres interesse er å få sitt barn til å bli så synlig som mulig. Sorg er også grådighet. For de pårørende er forbindelsen til fellesskapet ettertrykkelig klipt over. De snakker ikke lenger med en stemme.

– Hvordan forholder du deg til det som skjer med deg i ditt liv mens du skriver? Henger det sammen?

– Som forfatter sørger du den du en gang var, og den du aldri var. Skrivingen skaper møtepunkter. Lillesøstera mi døde i 2007. Jeg snakket med mamma om det. Kanskje var det det perspektivet som avstedkom. Du skriver alltid om ting du ikke har, du vasser rundt i døde ting, for forfatterperspektivet er per definisjon knyttet til sorgperspektivet: Du maner fram ting og mennesker som ikke finns. Jeg tror at alle har et problematisk forhold til fellesskap. Alle føler at de har erfaringer som ikke kan språkliggjøres. Den utenforfølelsen er en kollektiv følelse. Der står vi hjelpesløst alene. Jeg tror det er derfor folk leser bøker, for å få et gjensvar. At det er det litteratur handler om.

 Til Bokhandel: Eivind Hofstad Evjemo «Velkommen til oss»