Å skrive ild med kroppstemperatur – Intervju med Kristin Berget

– Med sin forunderlige stemme rager Kristin Berget i norsk samtidspoesi, skrev juryen da de gav Stig Sæterbakkens minnepris til Kristin Berget.
– Med sin forunderlige stemme rager Kristin Berget i norsk samtidspoesi, skrev juryen da de gav Stig Sæterbakkens minnepris til Kristin Berget.

Det er noe rasende ved diktsamlingen «Der ganze Weg». Likevel er den helt klar og tilstede. Jeg vil ta vare på de ordene, se på dem igjen og bygge meg opp med det sinnet og styrken.

Hvis man har forsøkt å skrive dagbok, da kan man også begynne å forstå hvor vanskelig det er, å skrive noe som er så forbanna, såret og søkende uten å få lyst til å brenne det neste gang man leser. Hvordan klarer Kristin Berget å gjøre det så bra? Å lage litteratur av en rasende stemme?

  Er det ikke det som er kunsten? Å skrive frem noe som brenner selv om jeg ikke sitter midt i ilden selv? Å skrive noe som ikke er selvrefererende, sier hun.

ganze weg

Hvordan kommer du dit?

  Det er ikke ett svar på det.

Vi skal snakke mer om hvordan hun kommer dit, men først litt om Kristin Berget. Hun debuterte i 2007 med diktsamlingen Loosing Louise. Siden har det kommet tre diktsamlinger til Der ganze Weg, Hennes ansikt og Min natur. Tidligere i høst fikk Kristin Berget Stig Sæterbakkens minnepris. Prisen deles ut hvert år til et lovende ungt forfatterskap.

  Det er rørende å få den prisen. Da må jeg tro at jeg skriver noe som spiller en rolle for noen andre, sier hun.

Juryen gav den mest poetiske begrunnelsen jeg noensinne har sett:

«Den omfattende, vedvarende ustabiliteten gjør at diktene drives av en uro. Denne kraften er på samme tid massiv og var, og er nærmest sanselig, som et lydspor man ikke riktig får tak i mens man leser, en bassgang, lav støymusikk, et fjernt trekkspill fra ørkenen, iblant et symfonisk crescendo fra kontintentet. Med sin forunderlige stemme rager Kristin Berget i norsk samtidspoesi.»

Får man ikke lyst til å leve i den verdenen, i et skikkelig vakkert mareritt? Det er som om det Kristin Berget skriver virker så sterkt at juryen må skrive en form for poesi når de skal skrive om den. Jeg vil at poesi skal ha en sånn funksjon, at den skal gjennomsyre det vi gjør i hverdagene, måten vi håndterer følelsene våre og snakker om dem.

Kristin Berget legger vekt på at den sinte stemmen i «Der ganze Weg», ikke nødvendigvis er henne selv. Her er ikke en gang det lyriske jeget en samlet personlighet.

  I «Der ganze Weg» tenker jeg at det er en del av iscenesettelsen, der jeget skifter kjønn og beveger seg over store geografier.

Men på slutten der fikk jeg en slags forståelse av at hun fikk en samlet følelse av seg selv til slutt, at den maskuliniteten og feminiteten og de stedene og geografiene hun reiste i ble en del av kroppen hennes og henne selv?hennesansikt

  Jeg tenker at den lesningen er veldig håpefull.

Kristin Berget tar en pause mellom ordene «veldig» og «håpefull». Jeg lurer på om hun mener at jeg er naiv. Jeg føler meg naiv.  Hun sier «håpefull» med en veldig varme.

  Det kommer fra en lengsel om at noe skal gå opp, at det skal bli bedre liksom. Jeg tror at det er en så stor lengsel og drøm i mennesket. Vi trenger å føle at vi er en størrelse for å gå opp. Jeg tenker at i litteraturen kan vi sette det på spill, men jeg legger alltid ut nok tråder til at man kan finne de løsningene.

Jeg spør Kristin Berget om hva hun lekte med som barn, om hun kanskje lekte på en måte som ble til disse diktene.

  Det er et veldig personlig spørsmål, sier hun.

  Ja, det er sant, sier jeg.

Hun forteller at da hun var gammel nok til å få lommepenger, så sparte hun penger til å gå på et loppemarked. Der kjøpte hun en diktsamling av Ola Jonsmoen.

  Jeg begynte å lese den en dag jeg var alene hjemme. Så husker jeg at onkelen min kom på besøk, og jeg ble veldig sjenert, sier Berget. 

  Å lese og skrive dikt var en veldig privat ting for meg. Jeg ville ikke si at jeg ville bli dikter. Det var noe rødvins-befengt ved det. Jeg beholdt den sjenerte holdningen helt til slutten av tjueårene. Da søkte jeg meg inn på forfatterskolen Biskop Arnö. Jeg husker at jeg vurderte å skaffe meg postboks fordi jeg ikke ville at samboeren min skulle se at jeg hadde søkt. Det var veldig flaut. På Biskop Arnö kom jeg ut av skapet som poet. Jeg begynte å si høyt at jeg skrev.

Hvordan var det da du begynte å skrive?

Det var veldig vanskelig å holde på med noe som jeg ikke visste om hadde noen verdi, om jeg kunne bruke det til noe. Det var en måte for meg å bearbeide veldig store spørsmål som handlet om meg som menneske. Det sluttet ikke å interessere meg å skrive. For meg har det vært en måte å tenke på. Gjennom å skrive oppstår resonnementer som ikke hadde oppstått uten skriften, sier Berget.

  Hvordan begynner du å skrive på en diktsamling? Kan du fortelle litt om skriveprosessen?

Jeg bruker mye tid før jeg skriver, leser og tenker, leter, samler opp, ringer inn et område. All den kunnskapen må modnes og derifra må den stige opp igjen. Ofte handler det om å forene noen tilstander som ikke er gitt at står sammen. Jeg øver ganske lenge. Jeg skriver mye rundt språkleiet. Skriften er så langsom.

Når du setter deg ned for å skrive en diktsamling og du begynner å skrive rundt. Vet du at det er det du holder på med?

 Nei, jeg håper hver eneste gang jeg begynner på at manus at det jeg skriver skal bli diktene.

Når vet du at du har skrevet frem noe som brenner?

  Ofte blir jeg fryktelig sliten etterpå. Jeg kan ha skrevet i ti minutter og så må jeg legge meg ned for å sove. Det kan kjennes veldig fysisk å skrive.

Du pleide å være sjenert, men hvordan er det nå, å slippe en diktsamling som alle kan se og vurdere? Selv om du ikke er det lyriske jeg så kjennes det veldig nært å lese diktene dine.

   Da jeg gav ut den første boken min fantes en uskyld, men nå når jeg er ferdigskrevet er det viktig at jeg kan klippe navlestrengen. Likevel er det fortsatt noe som er veldig sårbart: Er den plassen jeg har verdig dette diktet? Er arbeidet godt nok til at det skal mangfoldiggjøres?

Da du tok imot Stig Sæterbakkens minnepris sa du at du var stolt av å ha holdt deg til poesien. Hva mente du med det?

  Verden brenner og det er alltid et veldig stort spørsmål for meg: Er det greit å holde på med poesi? Å sitte stille inne mens så mye skjer rundt meg. Er dette diktet viktig nok? Jeg leter alltid etter grunner og jeg har funnet de grunnene gang på gang, for hvorfor diktet er viktig. Jeg vil at diktene mine skal virke i verden.

 

Kristine Kleppo
Litteraturmenneske og tidligere redaktør for Forlagsliv. Freelanceskribent.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *