Hvordan åpne et menneske – Intervju med Odd Klippenvåg

Odd Klippenvåg har rørt lesere i 36 år, men har enda igjen å bli oppdaget av et bredt publikum (Foto: Lillian Hjellum/Fotografene Lillian & Lena ).
Odd Klippenvåg har rørt lesere i 36 år, men har enda igjen å bli oppdaget av et bredt publikum (Foto: Lillian Hjellum/Fotografene Lillian & Lena ).

Jeg er fortsatt ganske ny her, men jeg merker at det skjer noe spesielt når jeg nevner Odd Klippenvåg for de som har jobbet lenge på forlaget. Navnet hans lager et slags sukk i folk, som hvis du kaster noe lite, men nokså tungt ut i et vann. Det faller dypt. Noe åpner seg i øynene og ansiktet på de jeg snakker med.

Han er en forfatter som rører lesere, som har skrevet bøker på et høyt kunstnerisk nivå i 36 år uten å bli berømt for det.

-Jeg er veldig fornøyd med at jeg har drevet med det jeg har gjort. Jeg sluttet som lærer i 1996 fordi jeg ikke ville bli en gammel mann som angret på at jeg ikke har prøvd. Jeg er stolt av det, sier Odd Klippenvåg.

I høst kom romanen «Ada». Tidligere i år ble han tildelt Riksmålsprisen for den. Juryen begrunner det slik:

– Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter – det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om.  Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner.  De er som kammermusikk.

Likevel har ikke «Ada» blitt anmeldt i en eneste rikavis. Det kan virke som om dette var en av de bøkene kritikerne glemte å lese i adaår, og da kan det jo være så god den bare vil. Journalistene har ikke oppdaget den, og problemet sprer seg til leserne, som ikke blir oppmerksomme.

– Kritikkverdig, sier Klippenvåg selv.

Da han mottok Riksmålsprisen brukte han anledningen til å fortelle hvor bekymret han er for litteraturens vilkår i Norge.

– Anmeldelsene i avisene har blitt kortere og mer overflatiske. Også i NRK mener jeg at litteraturdekningen er grunnere enn før. Da Rune Christiansen vant Brageprisen for beste skjønnlitterære bok tidligere i høst gjorde NRK et grunt intervju på seks minutter. Den seriøse litteraturen blir lite sett. Jeg tror at avisene tar feil hvis de tror at litteratur er dårlig stoff, sier han.

– Hva tror du blir de langsiktige konsekvensene av dette?

– Som forfatter vurderer du hele tiden om du skal fortsette å holde på med det du gjør. For litteraturens del får du en lesergruppe som leser triviallitteratur og en mer seriøs gruppe. Det er veldig farlig hvis litteraturen blir en del av den generelle underholdningen. Jeg vil at litteraturen skal være et rom for drøftelse av en mer grunnleggende eksistensiell art, at den skal handle om hva det betyr å være menneske, sier Klippenvåg.

«Ada» handler om den unge mannen Paul som på 50-tallet reiser til en øy i Nord Norge for å være lærer på en skole. Han kan få nesten hvem han vil. Likevel tiltrekkes han av den eldre kvinnen Ada, som jobber på skolen som vaskekone. Ada har et stort fødselsmerke i ansiktet, som gjør at hun skammer seg for å vise seg for bygdas innbyggere.

– Jeg ville skrive om et umake par, sier Klippenvåg.

–  Vi lever i en verden der skjønnhetsidealer er veldig viktig. Plutselig kom dette fødselsmerket. Jeg ville diskutere hva det betyr å være stygg.

Men jeg ser ikke Ada som stygg når jeg leser om henne. Fødselsmerket hennes nevnes igjen og igjen, men det er selve karakteren hennes, personligheten jeg ser når jeg leser om Ada. For meg blir hun en veldig sterk og vakker kvinne.

– Paul blir helt slått av dette ansiktet. Etter hvert lærer han henne å kjenne som mor og jordbruker. Hun lever i pakt med naturen. For meg er hun en flott dame. Derfor valgte jeg også navnet Ada, som betyr vakker og edel. Hun blir denne helheten av ytre og indre egenskaper. I gode og romantiske forhold tror jeg at det er de indre og ytre egenskapene som gjør et menneske verdifullt, sier Klippenvåg.

 – Jeg lurer på hva det er som gjør at du fortsetter å skrive?

 – Det er tilfredsstillelsen i at jeg får drive med det jeg aller helst vil. Jeg har alltid likt å uttrykke meg skriftlig. Jeg får drøftet temaer som identitet, relasjoner og familie.

 Hvis du skal se på de lange linjene siden debuten i 1978. Hvordan vil du si at bøkene dine har utviklet seg?

 – Mange av de temaene jeg skriver om ligger i min første bok. Resten av forfatterskapet er en utdypning av det. Jeg føler at jeg går grundigere inn på de problemområdene. I ettertid kan jeg se tråder og linjer om hva romanene mine handler om, sier Klippenvåg.

I 1983 kom romanen «Otto, Otto». Det var tidlig for en kjærlighetsroman om homofili, og Klippenvåg tror det kan ha gitt ham merkelappen «homseforfatteren». Han har en egen evne til å ta opp samfunnsspørsmål uten at det blir påtrengende eller forstyrrer fortellingen. Tvert imot så er det i fortellingen og karakterenes liv at den politiske dybden ligger latent.

– Etter at jeg hadde skrevet «Otto, Otto» gav jeg blaffen i alle årsaksforklaringer. Jeg ville bare vise de homofile hovedpersonene slik de levde. Hvis jeg hele tiden tok opp hva kirken mente så ville jeg skrive på premissene til undertrykkerne, sier forfatteren.

I forlaget finnes en veldig ømhet og varme for bøkene dine. Merker du det selv når du møter lesere?

– Jeg husker et møte jeg hadde med en leser i en bank. Jeg kom bort til skranken og der stod en ung mann. Han spurte meg om det var jeg som hadde skrevet «Otto, Otto». Etterpå rødmet han veldig. Det synes jeg var flott. Det var en veldig god erklæring uten ord. Han trengte ikke å si noe mer.

– Også med «Ada» merker jeg at folk kommer til meg med familiehistoriene sine. Det er utrolig hvor åpne folk kan bli. Det er da jeg synes at litteraturen virker fint, at den åpner opp noe i mennesker, slik jeg ønsker at den skal gjøre.

Til bokhandel: Odd Klippenvåg «Ada».

 

Kristine Kleppo
Litteraturmenneske og tidligere redaktør for Forlagsliv. Freelanceskribent.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *