Tilnærmingslinja

Norsk språkpolitikk er full av paradokser. Et av dem er at man sier farvel til tilnærming mellom bokmål og nynorsk på et tidspunkt hvor tilnærmingslinja kunne hatt en sjanse til å vinne fram. Mens en dannet dame på 50-tallet grøsset over former som boka og kasta, og foreldre satt hjemme og rettet disse formene i barnas skolebøker, er dette helt nøytrale former i dag. Ingen stusser over bein og stein, mens ben og sten nesten virker litt fisefint. Det er blitt mindre forskjell på talemålet landet over, ’folkemålet’ har bredt seg – er ikke tiden inne for å slå et slag for samnorsken?

I stedet gjorde Stortinget i 2002 et vedtak om å forlate fellesskapslinja slik at de to språkene kunne normeres på egne premisser. Resultatet er bokmålsreformen av 2005. Den er preget av at man endelig kunne gjøre som man ville, uten å skjele til nynorsk. Men nok en gang var det mange som ville forskjellige ting, og så ble resultatet verken fugl eller fisk.  Det er ryddet litt i valgfrie former, åpnet litt for former fra folkemålet på Østlandet, tatt ut lite brukte tilnærmingsformer og  tatt inn noen få riksmålsformer.

Min venninne fra Manglerud som vil skrive som hun snakker, var før 2005 innenfor bokmålsnormen hvis hun brukte ordet  bøljeblekk. Men da kunne hun ikke skrive at hun skøyt en elg under jakta. Enten skjøt man, eller man skaut. Etter 2005 er skaut ute, skøyt er kommet inn, men hun kan til gjengjeld ikke lenger skrive bøljeblekk. Heretter er det av en eller annen grunn bare bølgeblikk.

Og trengte vi egentlig å få inn formen syv? Den er kommet inn igjen etter å ha vært forvist fra offisiell rettskrivning siden 1938. Er det ikke bare en liten gruppe over seksti som fortsatt lengter etter denne formen? Tyve og tredve er tapt for alltid. Er tjuesyv noe å trakte etter?

I villniset av lovlig og ulovlig er det lett å bli ekstremist:

Enten samnorsktilhenger – en klar norm for absolutt alle – snakk dialekt, skriv norsk.

Eller man kan la anarkiet råde: Ingen norm – skriv som du snakker, hovedsaken er at du skriver noe fornuftig!

Inger-Ma Gabrielsen
Redaktør for Cappelen Damms ordbøker. Jeg synes språknormering er et interessant tema, men savner likesinnede! Ellers gleder jeg meg over rare enkeltord og pussige eksempler. Leser sammenhengende tekster på fritiden.
3 kommentarer
  1. Takk for noen interessante tanker, og jeg er helt enig: Det virker ikke videre hensiktsmessig med all denne valgfriheten. Noen hver (og da mener jeg ikke bare skolebarn) kan bli forvirret av langt mindre.

    Men tallformen syv lever i aller beste velgående. Vi bor i tykkeste nynorskland (en øykommune i Sunnhordland), og selv min åtteårige datter sier syv. Det kan selvfølgelig forklares med at vi bodde i Bærum for inntil to år siden, men meg bekjent er det relativt få, utover nynorskfolk, som bruker sju-formen.

    2. oktober 2011 kl 09:20
    • Inger-Ma Gabrielsen:

      Takk for hyggelig kommentar. Mulig du har rett i at tallformen syv lever i beste velgående i talespråket. Jeg er nok blitt grundig språknormalisert av å jobbe med ordbøker. Problemet med å få inn syv som ‘lovlig’ form er at den etter min mening passer best sammen med tyve og tredve og ikke så godt med tjue og tretti. Da er vi tilbake til hovedpoenget. Hvis man normaliserer ved å la alle få litt av sitt, blir det en usystematisk norm – slik det er nå. Hvis man strammer inn, faller noen helt utenfor, f.eks. utpregede riksmålsformer. Det er vanskelig å kombinere det demokratiske med det hensiktsmessige når det gjelder skriftspråk.

      1. november 2011 kl 09:10
  2. Ane Ramm:

    Mer, mer, mer, Inger Ma! Kan du ikke blogge om og/å,ordeling og kommaregler??

    8. oktober 2011 kl 07:49

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *