Glemte ferdigheter

 «Ingrid må lære alt det ingen lenger kan»

Roy JacobsenSitatet er hentet fra baksiden av Roy Jacobsens kritikerroste roman, De usynlige, der handlingen er lagt til et lite øysamfunn, Barrøy, i Nord-Norge tidlig i forrige århundre. Ingrid er bokens hovedperson. Allerede som lite barn får hun ansvar og oppgaver, og lærer ting som knapt noen behersker i dag. Hun gjør tidlig nytte for seg og vet at hennes bidrag til fellesskapet er viktig. Det slo meg stadig under lesingen hvor inngående og overbevisende Jacobsen beskriver de ulike og livsnødvendige gjøremålene, og hvor betydelig hans kunnskap om praktiske ferdigheter, knyttet til livet på land og på vann, er. Og at barn i dag i liten grad lærer, og forventes å utføre, praktiske oppgaver, og dermed heller ikke opplever seg som viktige på den måten som Ingrid og andre barn i tidligere tider gjorde. Uten at omstendighetene nødvendigvis måtte være så ekstreme som på Barrøy.

Hvis det er noe som særpreger vår tid og det moderne mennesket, må det nettopp være fraværet av ikke-teoretiske ferdigheter, av behovet for å utføre praktiske gjøremål, aversjonen mot «friksjon» og kravet om fritid og hygge. Dette henger selvsagt sammen med mange ting, som industrialisering, velstandsøkning, teknologisk utvikling, holdninger, skapte behov og ikke minst underholdningsindustrien. Muligheten for å kjøpe tjenester, ferdig foredlede varer, hjelpemidler og underholdning av alle slag er absolutt. Barn er i en viss forstand overflødige. Det er en urovekkende tanke at de færreste av oss ville overlevd forholdene på Barrøy. Og et tankekors at i en tid hvor utdanningsnivået aldri har vært høyere, er den menneskelige hjelpeløshet – og kjedsomhet, så stor. Praktiske gjøremål, ferdigheter og håndverk som har vært en selvsagt del av menneskers hverdagsliv gjennom århundrer, har gått i glemmeboken i løpet av et par generasjoner.

For meg er praktiske ferdigheter fysikk og motorikk i kombinasjon med intellektuell aktivitet. I dette ligger også tilfredsstillelsen i å utføre og produsere noe håndfast og synlig, som intellektuelt arbeid ikke gir på samme måte. Foredling, konservering, vedlikehold og praktisk problemløsning i trange kår og knappe tider, stiller store krav til kreativitet, noe som også må kjennes meningsfylt og givende. En opplevelse, et sterkt minne, dukker i den forbindelse opp i min bevissthet. Jeg befant meg på en av de fraflyttede «der ingen skulle tru at nokon kunne bu»-gårdene i bratthenget høyt over Storfjorden på Sunnmøre. En vindusrute var nennsomt og kreativt reparert med to knapper sydd fast på hver sin side – gjennom sprekken i ruta. De hadde holdt ruta sammen i over 50 år! Synet gjorde meg rørt, berørt og imponert. Denne lille «detaljen» var i seg selv en hel roman, som fortalte om et liv så fjernt fra mitt eget. Annerledes, tungt, krevende, men ikke nødvendigvis  dårlig. Som livet på Barrøy.

Learning by doing er god pedagogikk. Dessverre har vi et samfunn; hjem/skole/arbeidsliv, og politikere, som i liten grad vektlegger dette. Mange ord som har med praktiske ferdigheter å gjøre har gått ut av språket. Det er ikke uten grunn at forfatter Jacobsen har laget en egen liste med ordforklaringer til hjelp for oversettere..

De usynlige er en roman til ettertanke, og en stor opplevelse på så mange vis. Drivet og ømheten i fortellingen, poesien og rikdommen i språket, innsikten i samfunnet, tiden og naturen som beskrives, gjør leseopplevelsen både overveldende, sjelsettende og lærerik.

Fra boken:

«… den sommeren Ingrid fyller fire må hun være med og hjelpe mora (…) så oppdager hun at hvis man holder en ball med urenset dun i den ene hånda og en ball med renset dun i den andre, så kan man ikke leve med tanken på ikke å rense også de urensede..»

«Faren klosset, kilte, vatret og spikret, så ny fôring og kledning både utvendig og innvendig, og også vassbord.»

«Ingrid visste hvordan linebruk skulle settes opp. Det visste også Lars. Og Felix kunne lære.»

«Han (…) fant fram søm og to hammere og øvde seg på å klinke på en ambolt. Han fant tjære og hamp, varmet tjæra i et spann på en primus og klipte til to hamplengder (…) greide og bøtte lina de hadde reddet (…)  hengte (…) klavene sammen med resten av bruket over egnarbenken.»

Anne Østgaard
Anne Østgaard har vært informasjonsmedarbeider i Cappelen/Cappelen Damm siden 1985. I 2013 tiltrådte hun en nyopprettet stilling som nettjournalist i forlagets digitale fellesavdeling, der hun er innholdsleverandør til forlagets ulike nettsteder og digitale kanaler, som bloggen forlagsliv.no, cappelendamm.no og bedriftens intranett. Hun er også engasjert på arrangementssiden, som programskaper og medansvarlig for Lunsjpausen, forlagets ukentlige, formiddagsarrangement, og som leder av Cappelen Damms Kunstforening Veggpryd.
1 kommentar
  1. […] Dessuten vil jeg fremheve De usynlige av Roy Jacobsen, fra 2013. Det er en velskrevet og sterk historie om livet på ei øy på Helgelandskysten tidlig i forrige århundre. Det jeg liker best med boka er at forfatteren stopper i tide. Der dramatikken og tragedien kunne ha blitt dratt ut og tøyd i det vide og brede, stoler han på leserne sine. Vi skjønner hvordan dette vil gå. Vi trenger ikke å få det inn med teskje. Det vet Roy Jacobsen. Respekt! Les mer om De usynlige her! […]

    6. juli 2015 kl 06:00

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *