Julegaver: «Hva du ga, kan ingen ta ifra deg»

mors gaverMors gaver av Cecilie Enger er en vakker og rik roman som setter minnene i sving hos leseren, slik morens julegavelister gjennom 40 år må ha bidratt til datterens reise tilbake i tid. I boken danner de sirlige listene et bakteppe, samtidig som de er et gjennomgående tema.

Men Cecilie Engers bok rommer så mye mer. I tillegg til å filosofere rundt gaver som fenomen, fremstår den også som en slektskrønike og minnebok, med interessante tidsbilder. Skjønt kanskje er den, slik Dagbladets Cathrine Krøger skriver i sin rosende omtale: «… først og fremst (er) et nydelig, men smertefullt portrett av moren og hennes sykdom.» Og moren er den dyktige Aftenpostenjournalisten Ruth Krefting Enger, som rammet av Alzheimer må flytte på sykehjem. Da hennes hjem blir ryddet og tømt, dukker gavelistene opp – og inspirerer datteren til å skrive denne lesverdige boken. Som «bokmenneske» la jeg selvsagt merke til at man både har gitt bort og fått bøker til  jul i familien Enger. På samme måte som øvrige julegaver, speiler også bøkene sin samtid – og sier et og annet både om giver og mottaker. Siden det nærmer seg jul og gavetid, er det lister og bøker jeg vil skrive om litt om her.

anegalleri
Den aller eldste generasjon gavemottakere

Under lesningen av Mors gaver måtte jeg tenke på egne gave- og julekortlister. I motsetning til Ruth Krefting Engers innholdsrike lister, inneholdt mine kun navn og enkelte adresser. Og de kunne gjenbrukes. Det var særlig i perioder da jeg holdt meg med menn og svigerfamilier, og da mine barn var små, at antallet gave- og julekortmottakere ble så høyt at jeg var redd for å glemme noen. En periode var det hele fire generasjoner som skulle tilgodeses. I tillegg til de nærmeste slektninger, flere grandtanter og ditto onkler, kom venner og venners barn. Jeg mener å huske juler hvor jeg var oppe i nærmere 40 gavemottakere og enda flere som skulle ha julehilsen. Kan man overdrive slikt? Og  hvorfor er det kvinnene som gjerne tar ansvar, også for denne siden ved relasjonene? Je ne regrette rien. Og jeg er enig med Øverland: «… hva du ga, kan ingen ta ifra deg». Jeg har alltid syntes det har vært hyggeligere å gi bort enn å få. Og hatt stor glede av førjulsforberedelser, som å finne egnede gaver, pakke pent, og gjerne litt artistisk inn, sende en vennlig tanke og hilsen til mennesker jeg setter pris på, men sjelden ser.. Mine lister har også endret seg underveis. Navn er strøket, nye har kommet til. Men antallet er sterkt redusert, både på grunn av naturlig avgang, samlivsbrudd og gavebortfall til vennebarn som nå har blitt voksne.

ET EPLE TIL GOLIAT
Evy Bøgenæs bok Et eple til Goliat (1964), var en sterk leseopplevelse for en sart ungpike fra bygde-Norge.

Jeg kan ikke huske at jeg skrev gavelister i oppveksten. Derimot fant jeg i min mors dødsbo et ark hvor jeg hadde tegnet alle gavene jeg fikk julen 1964. Da var jeg 11 år. Jeg tolker dette «stilleben» av beskjedne presanger som et ønske om å forevige og forlenge gavegleden – og forhåpentligvis også som et uttrykk for takknemlighet. En pussighet var for øvrig proporsjonene. Jeg fikk blant annet «kreppstrekk» (langbukse/slacks med stropp under foten); et svært populært og etterlengtet plagg, et marsipanbrød og Evy Bøgenæs ungpikebok av året, Et eple til goliat . Disse tre gavene var tegnet omtrent like store. Kanskje et uttrykk for at begeistringen må ha vært unison..

Bøker er den beste julegave. Og snart er det jul igjen. Som alltid vil jeg gi bort bøker. Og jeg er av den oppfatning at det er mulig å finne gode bøker til alle, uavhengig av alder, interesser og leseferdigheter. Fra årets rike bokhøst vil jeg gjerne gi bort Cecilie Engers Mors gaver, Roy Jacobsens De usynlige, Kim Leines Profetene i Evighetsfjorden (vinner av Nordisk råds litteraturpris 2013!) og Vetle Lid Larssens dokumentarroman 1001 natt. Alle kritikerroste og svært lesverdige. Fra sakprosaens vide verden kan noen i min krets glede seg til å finne NattevaktMaria Berg Reinertsens biografi om Henriette Schønberg Erken, matbloggeren Trine Sandbergs Trines mat, Klaus Hagerup og Bibbi Børresens Gylne dager og dype viner eller Karl Eirik Haug og Stéphanie Dumonts Bilfavoritter under treet. Og ikke å forglemme Andrew Solomons imponerende og kloke verk, Langt fra stammen. For den yngre generasjon har jeg reservert Synne Lea og Stian Holes vakre Nattevakt, Lena Lindahls Musefangeren i Downing Street og samleutgaven Johannes Jensen – de tre første fortellingene, av Henrik Hovland og Torill Kove. Lydbokutgaven av Ingvar Ambjørnsens Kaptein Nero, lest inn med mange og rare stemmer av Anders Baasmo Christiansen, er også en favoritt.

Selv får jeg av forståelige grunner sjelden bøker i gave. Men jeg blir veldig glad når det skjer. I år står i hvert fall den italienske «fransksvenskamerikaneren» Yann de Capronas Brageprishedrede Norsk etymologisk ordbok øverst på ønskelisten. God jul!

Anne Østgaard
Anne Østgaard har vært informasjonsmedarbeider i Cappelen/Cappelen Damm siden 1985. I 2013 tiltrådte hun en nyopprettet stilling som nettjournalist i forlagets digitale fellesavdeling, der hun er innholdsleverandør til forlagets ulike nettsteder og digitale kanaler, som bloggen forlagsliv.no, cappelendamm.no og bedriftens intranett. Hun er også engasjert på arrangementssiden, som programskaper og medansvarlig for Lunsjpausen, forlagets ukentlige, formiddagsarrangement, og som leder av Cappelen Damms Kunstforening Veggpryd.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *