Helt unik strikkebok om votter!

En helt unik strikkebok om norske votter.

Nina Granlund Sæther er forfatter, journalist og redaktør i tidsskriftet Hus & Bolig. Hun er utdannet faglærer i forming og har skrevet flere populære bøker om håndarbeid og folkekunst, blant annet PutefestHjertet i folkekunsten og Raske Sting. Enkle broderier. Sistnevnte bok er for øvrig nettopp solgt til USA! Nina leverer i tillegg design til ukepressen og holder foredrag om strikking. Rett over nyttår kommer hun med boken Votter, med strikkemønstre fra hele Norge og små fortellinger som setter ulike vottefunn og -mønstre inn i en kulturhistorisk sammenheng. Hun har strikket seg gjennom alle Norges 19 fylker og fylt boken med 43 oppskrifter på votter som hun har rekonstruert fra historiske kilder eller designet med inspirasjon fra norsk strikkehistorie. De kjente og kjære selbuvottene er selvsagt med, men også mange tekstilskatter som er mindre kjente. Guri Pfeifer har levert alle de innbydende bildene i boken. Nina driver også bloggen hjertebank.no. I forbindelse med utgivelsen av Votter, har jeg intervjuet henne om arbeidet med boken og om hennes formidlingsglede og betydelige  kompetanse på håndarbeidsfeltet.

Votter
Nina Granlund Sæthers nye bok, Votter, har strikkemønstre fra hele landet.

– Hvis jeg sier: Nål og tråd, sting og masker, stoff og garn – ringer det kanskje noen bjeller hos deg?
– Det gjør selvfølgelig det. Tekstiler har alltid interessert meg. Man kan vel nesten si det er en lidenskap. Jeg fascineres av materialene. Det handler om fibre, glans, teksturer og farger. Og så er jeg ekstremt fascinert av det tekniske, av håndverket som ligger bak. Svært mye er kvinnelig kompetanse på meget høyt nivå som dessverre ikke blir verdsatt slik det burde.

– Du er en svært allsidig og produktiv hobbybokforfatter. Vanligvis også redaktør av Hus & Bolig på heltid? Og farter land og strand og er aktiv på sosiale medier. Sover du aldri?
– Jo da. Jeg jobber 100 prosent som redaktør og journalist i tillegg til forfattervirksomheten min. Men jeg sover alt for mye egentlig – når jeg tenker på alt jeg har lyst til å gjøre. Men jeg er nok ganske flink til å utnytte tiden.

VOTTER ALLE
Vottesamling i alle størrelser, farger og mønstre fra hele Norge!

– Du har bakgrunn fra Husflidskole og er utdannet formingslærer. Hva kaller du deg, egentlig? I tillegg til forfatter og redaktør. Håndarbeider? Med hodet og «hjarte på rette staden»?
– Tja, si det. Tekstilinteressert. Kanskje jeg burde si tekstil- eller håndarbeidsmisjonær? Vanskelig å finne ett enkelt ord, siden jeg elsker både alt faglig jeg kommer over, og gjerne vil formidle det videre – og samtidig har et stort behov for å skape ting selv. Håndarbeid er dessverre et ord som har negativ klang i mange miljøer. Det er noe mange tror man kan gjøre mens potetene koker, ikke sant?

– Du har befattet deg mye med kulturhistorie og folkekunst gjennom bøkene dine. Nå gjør du det igjen med en fantastisk bok om votter. Hva er det med votter?
– Her i Norge er vi helt avhengig av å ha noe på hendene omtrent seks måneder i året. Til tross for all verdens syntetiske fibre og finurlige maskiner som kan trylle frem hansker og votter, bruker folk fortsatt hjemmestrikkede ullvotter. Er det ikke flott?! Da snakker vi om virkelig levende tradisjoner. Som kontrast til alt det kjøpte og masseproduserte blir vottene noe eksklusivt. Nesten hver eneste dag, på vei til eller fra jobb, observerer jeg unge jenter eller gutter som har dyre merkeklær og hjemmelagde strikkevotter. Og når man begynner å studere disse plaggene litt nærmere, oppdager man at det er en utrolig mønsterrikdom. De baltiske statene har vært veldig flinke til å synliggjøre sine votter og sine mønstertradisjoner. Men vi har like mye fint å være stolt av vi og.

votter lilla
Såkalte Krusavotter fra Røros.

– Takket være godkjent-stempel med påfølgende stipend fra NFF har du kunnet vie deg fullt og helt til vottenes verden en periode. Så vidt jeg har forstått, har du reist rundt på museer i store deler av landet for å forske på votter! Kan du fortelle litt om hvordan forarbeidet til boken har vært? Og hvilke «funn» som har gjort størst inntrykk underveis?
– Jeg har rukket å besøke 10 fylker, men alle 19 er representert i boken. Det har vært fantastisk morsomt. Jeg skulle gjerne ha reist enda mer, men det ble vanskelig ved siden av full jobb. Jeg har imidlertid vært landet rundt digitalt. I dag er det mulig å besøke en rekke arkiver hjemmefra. Det var gjennom de digitale arkivene jeg fant frem til de fleste skattene. Men det er ganske stor forskjell på å se et lite lavoppløselig bilde på en skjerm og å se vottene i virkeligheten!

Det er ett vottepar jeg dessverre ikke har fått sett, men det får jeg ta ved neste korsvei. De befinner seg på Røros museum, og er fra 1772. Vottene har aldri vært omtalt tidligere. De er så langt jeg har klart å finne ut de eldste strikkede plaggene vi med sikkerhet vet er laget i Norge. Det er et par vakre blå brudgomsvotter med flosset kant og nydelige broderier. Årstallet er brodert på den ene håndbaken og initialene OISR på den andre. Ved hjelp av en venninne som driver med slektsforskning har jeg med stor sannsynlighet klart å finne frem til hvem som strikket dem og hvem som fikk dem i forlovelses- eller bryllupsgave. Å nøste opp den tråden har vært særdeles morsomt!

– Votter er jo et litt unnseelig plagg, men viktige. Fryser man på hendene, fryser man gjerne på hele seg. Hvor og fra når finnes de første vottesporene? Og hva gjorde vi nordboere i «førvottetid»? Brukte vanter?
– For fire år siden ble det gjort et helt sensasjonelt funn i Jotunheimen. Frem fra isen dukket det opp en 1700 år gammel kjortel som er helt unik i europeisk sammenheng. En vott hadde også overlevd alle disse årene sammen med litt jaktutstyr og noen teltplugger. Så votter har vi nok hatt siden tidenes morgen. Av bildet som er publisert kan det se ut som denne votten er sydd av vevet ullstoff. Fra middelalderen har vi flere funn av skinn- og lærvotter, og votter som er nålebundet. Nålebinding var en teknikk vi brukte lenge før vi lærte oss å strikke.

– I dag får man jo kjøpt votter i alle mulige kvaliteter og materialer; ull, skinn, dun, vindtette og vanntette stoffer. Men det er ullvotten som teller, ikke sant?
– Jeg tror det er mange av oss som har plagg til hendene i ulike former og materialer. Selv bruker jeg tynne skinnhansker når jeg skal være fin, og jeg har også noen sportshansker jeg bruker på ski i marka. Skal jeg på fjellet har jeg selvfølgelig ullvotter innerst og vindtette votter utenpå. Man kler seg etter vær og føre, for å si det sånn. Men ullvotter kan du bruke til kåpe like gjerne som til anorakk. De går til alt.

votter hvite blå
Søte barnevotter fra Nordfjord.

– Før strikket vel «alle» vottene sine selv. Når ble det slutt på dette? Og kan vi nå, med boken din, vente oss en oppsving i selvstrikk av votter?
– De første selbuvottene kom i salg allerede på slutten av 1800-tallet. Under første verdenskrig tok salget virkelig av, og det kulminerte i mellomkrigstiden. Å kjøpe votter er altså ikke noe nytt.  I 1937 ble det eksempelvis laget hele 90 000 vottepar i Selbu. Mye ble omsatt i Norge, men votter ble også eksportert til USA og vintersportssteder sør i Europa. Vi vet  at det årlig gikk med ca. 10 tonn garn.

Jeg håper jo at enda flere skal få lyst til å strikke selv. Votter er relativt enkelt å lage, og man finner både helt enkle og mer avanserte oppskrifter i boken. Det jeg håper er at flere skal få lyst til å strikke votter fra sitt eget fylke. Vi har en fantastisk tradisjon fra Selbu, men noe av det jeg tror boken skal bidra til, er at vi får øynene opp for noen av de andre mønstertradisjonene vi også har. Det finnes utrolig mange flotte votter fra andre steder i landet også.

– Er det en landsdel eller et område som utmerker seg spesielt når det gjelder votter i tillegg til Selbu?
– De fleste kjenner selbuvottene best, men vi har også enormt mange flotte samiske votter. De har fargerike mønsterborder i rødt og blått eller grønt på hvit bunn. Ingen par skulle være like, derfor finnes det utallige variasjoner, særlig fra Kautokeino. Dette er votter jeg håper flere får øynene opp for. Jeg har også lyst til å trekke frem arbeidsvottene som ble brukt av menn på lofotfiske. Langs hele kysten vår har kvinner spunnet og strikket for å utstyre ektefeller og sønner med votter som kunne varme i surt og kaldt vintervær på havet.

– Vet du hva ordet vott betyr og hvor det stammer fra?
– Ordet vǫttr er den nordiske opprinnelsen. Jeg har lest meg til at det kommer av verbet å vinde, altså å vikle eller tvinne. Plagget har sannsynligvis fått navn etter måten det er laget på.

votter hvitt blått
Ninas Snøstjerne-vott, fritt etter rosa som blant annet finnes i håndflaten på mange gamle Selbu-votter, lokalt kalt «spyttklysa».

– Votter har nå inspirert deg, og tidligere mange andre, til å bruke fantasi og skapertrang i et lite og overkommelig format. Men man finner jo også vottespor i litteraturen. F.eks. Alf Prøysens fortelling om Den grønne votten. Har du noen tanker om dette?
– Det står egentlig ganske lite om strikking i annen litteratur. Men det er et par unntak. Alf Prøysen har også skrevet om å strikke genser til kjæresten sin i «Genservise». Det er en ganske morsom tekst. Han vokste opp i små kår på en husmannsplass i Ringsaker. Jeg antar at både moren og søstrene spant garn og strikket, og at han visste å verdsette plaggene.

Henrik Ibsen var nok ikke like begeistret for hjemmestrikket. I «Et dukkehjem» spør Helmer Fru Linde om hun strikker. Å ja, svarer hun. De skulle heller brodere, påpeker han. Å brodere er langt smukkere. «Mens derimot å strikke – det kan aldri bli annet en uskjønt; se her; de sammenklemte arme, – strikkepinnene, som går opp og ned; – det har noe kinesisk ved seg.»

Edvard Munch var heller ikke særlig begeistret for strikking. Det var rett og slett umoderne: «Det skal ikke lenger males interiører og folk som leser og kvinner som strikker. Det skal være levende mennesker som puster og føler» skrev han i 1890-åren da han holdt på med sin serie Livsfrisen. Det var et spark til Christian Krohg og de andre som sverget til realismen.

– Har du noen forbilder som formidler av gammelt kunsthåndverk og håndarbeid? Og skaper av nytt?
– Det er mange kvinner som har gjort mye for å ta vare på og videreformidle kulturhistorien og tekstilhistorien vår. Jeg synes imidlertid det er vanskelig å trekke frem en spesiell. Hvis jeg allikevel skulle gjøre det, synes jeg Ellinor Flor utmerker seg. Hun revitaliserte selbustrikken på 80-tallet med sine vågale kreasjoner, og viste at det går an å bevege seg langt utenfor opptrukne grenselinjer.

– Hvilke forventninger har du til denne boken, du som nettopp har solgt en av dine tidligere bøker, Raske sting, til USA, verdens største bokmarked?
–  Enhver forfatter drømmer om en bestselger. Det utgis mye strikkelitteratur for tiden, og det er vanskelig å synes. Det ville jo være veldig hyggelig hvis de som strikker tenker at denne MÅ jeg ha. Jeg håper selvfølgelig at min bok skal skille seg ut i mengden og at den ikke bare blir en døgnflue.

Nina_Granlund_Sæther
Nina Granlund Sæter.
Anne Østgaard
Anne Østgaard har vært informasjonsmedarbeider i Cappelen/Cappelen Damm siden 1985. I 2013 tiltrådte hun en nyopprettet stilling som nettjournalist i forlagets digitale fellesavdeling, der hun er innholdsleverandør til forlagets ulike nettsteder og digitale kanaler, som bloggen forlagsliv.no, cappelendamm.no og bedriftens intranett. Hun er også engasjert på arrangementssiden, som programskaper og medansvarlig for Lunsjpausen, forlagets ukentlige, formiddagsarrangement, og som leder av Cappelen Damms Kunstforening Veggpryd.
1 kommentar
  1. Tine:

    Maaange fiiine votter! 🙂 Gleeeder meg til boka kommer! 🙂 🙂

    3. desember 2015 kl 13:23

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *