Frederik Svindland, en utradisjonell romandebutant

Frederik svindlandFrederik svindland
Frederik Svindland debuterer i høst med romanen Pelargonia. Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

Frederik Svindland debuterer i høst med romanen Pelargonia, en samling tekster og beskrivelser av barndom i Norge på begynnelsen av 90-tallet, som tidvis knyttes opp mot ungdom og ung voksen-alder. Her er hverdagslige objekter og hendelser beskrevet med følsomhet og kjærlighet. Boken fremstår som åpenhjertig, en samtidig gåtefull. Vi kommer tett på en roman som ikke først og fremst vil «bli sett», men bli lest. Innholdet er i hovedsak drevet av et billedrikt språk og detaljerte observasjoner. Skildringene flyter frem med kjærlig oppmerksomhet – til skyer, blomster, lyset, hvetemel, plommer og klesklyper, og til mor og far.

Debutant Svindland (født 1985) er halvt sveitsisk, er født i Bergen, men har vokst opp i Porsgrunn. Han har studert litteraturvitenskap og historie ved Universitetet i Oslo, gått Forfatterstudiet i Bø og jobbet som bartender i Oslo.

– Gratulerer! Hvordan har debutanten det nå, med ferdig bok i hånden?
– Tusen takk. Det er veldig gøy, selvfølgelig. Og en stor glede å se foreldrene sine stolte. Dessuten begynte jeg selv å bli litt bekymret mot slutten, at jeg ikke skulle få det til, at jeg aldri kom til å bli utgitt. Jeg ble plukket opp så mange ganger, for så bare å bli sluppet igjen.

Frederik Svindland Pelargonia
Les mer og kjøp boken på cappelendamm.no.

– Når bestemte du deg for å bli forfatter?
– Jeg bestemte meg vel for å ta litteraturen på alvor da jeg var 20. Jeg prøvde ikke å bli utgitt før seks eller syv år senere, men la meg i trening da jeg var 20. Før dette hadde jeg vært innom flere ulike kunstretninger, som jeg sikkert kan se på som nødvendige skritt på veien mot å bli forfatter, men som likevel utgjør en stor omvei. Litteraturen var noe jeg måtte nærme meg med forsiktighet. Jeg var lenge betenkt over denne kunstformen, jeg kunne ikke forstille meg lik mye der, og jeg var litt skremt av den nakenheten, redd for hva den ville vise meg. Som om jeg visste at jeg her ikke kunne unngå å bli kjent med meg selv.

– Du debuterer med en – kan vi si utradisjonell, roman? Var roman målet, eller har du også utforsket andre sjangere?
– Jeg forsøkte lenge å skrive en såkalt konvensjonell roman, men det førte ikke frem. Jeg skrev én side i uken. Og jeg skrev hver dag. Språket var blodfattig, handlingen trodde ikke på seg selv, syntaksen haltet. Jeg tenkte på ting som form og struktur, persongalleri, følgeriktighet. Logikk. Jeg tillot meg veldig lite. Da jeg skrev Pelargonia føltes det som om jeg tok av meg en for liten dress, eller som om jeg gjorde noe ulovlig, jeg snek meg liksom bak alle bestemmelser, alle fastsatte eksempler, jeg pekte nese til hemningene mine. Kun i ettertid har jeg forstått at dette er den måten jeg kan skrive bøker på.

– Du har gått på forfatterstudiet i Bø. Hva har dette hatt å si for skrivingen og debuten din?
– Året i Bø var utslagsgivende for utformingen av denne boken. Å gå der var en skikkelig øyeåpner. Jeg lærte virkelig å lese på Forfatterstudiet, lytte til hva tekstene hvisket, ikke bare til hva de sa. Alt jeg noen gang hadde lest måtte leses om igjen. Jeg opplevde det plutselig som om hele mitt litterære grunnsyn var basert på en misforståelse. Et forfatterstudium bryter også tvert med forestillingene om at kunst ikke er en ordentlig jobb, at skriving er noe man kan gjøre på fritiden. Dette forestillingsbruddet er avgjørende for å kunne ta seg selv og ambisjonene sine på alvor. Atmosfæren man kommer inn i der, krever at man tenker litteratur hele tiden. Der er det ingenting som er viktigere.

Pelargonia – ikke så vanlig med bruk av blomsternavn på titler blant mannlige forfattere. Kommer bare på Johan Borgens novelle Kaprifolium. Hva var bakgrunnen for tittelvalget? Har du et nært forhold til blomster?
– Personlig har jeg ikke noe spesielt nært forhold til blomster, men moren min har det, og faren min også, de kan begge mye om ting som gror, og jeg har nok ikke kunnet unngå å registrere et og annet på veien. Pelargonier er i grunnen veldig vanlige hageblomster, du finner geranier nesten i hvert eneste bed hvor det bor eldre mennesker. Moren min dyrker dem, og moren hennes gjorde det samme, og da jeg leste førsteutkastet til manuset om igjen, var det som om det ordet der sto markert i gult.
Pelargonia. Der var tittelen.

Med språket som drivkraft – Les Johanne Jomiskos tekst om romanen Pelargonia her. 

– Du har skrevet en usedvanlig billedrik, men lavmælt roman, som ligger nær opp til prosadiktet. Tenker du at du har du funnet din «sjanger» og forfatterstemme?
– Det er nok litt tidlig å si at jeg har funnet forfatterstemmen min. Stilen min er fortsatt i etableringsfasen, og selv om jeg har brukt mange år på å utvikle den, har den ennå langt å gå før den kan sies å være et fullkomment uttrykk. Jeg opplever stadig det jeg skriver som nytt og vaklevorent, noe som tasser rundt på lykke og fromme, prøver seg frem, snuser litt her og der, utforsker ting, forkaster, betrakter med forbauselse. Men jeg håper å kunne rendyrke dette, og med tiden utvikle noe som virkelig er unikt. Helt siden småskolealderen har jeg lett etter et språk som kan gripe om det som rører seg i meg, i forsøk på å oversette sinnsbevegelsene mine, katalogisere dem og gjøre dem anvendbare. Hvis jeg en dag kan få skriften min til å se ut slik jeg gjør på innsiden, vil jeg kanskje kunne si at jeg har funnet stemmen min. Og kanskje vil jeg også kunne si at jeg endelig har forsont meg med meg selv.

– Boken din er preget av takknemlighet. Mange vil si at takknemlighet er en sjeldenhet i vår tid, noe arkaisk?
– Ja, det er kanskje det? Jeg har ikke reflektert så mye over det. Jeg er ingen intellektuell, men hvis det stemmer, kan det kanskje ha sammenheng med at folk som vokser opp nå, i vår del av verden, ikke er vant til så mye motstand. For meg er i alle fall motstand avgjørende for å få del i mine egne gleder. Når gledene ikke kommer i overmål, er det også enklere å vise dem oppmerksomhet og respekt når de melder seg. Får jeg først anledning til å nyte noe, er jeg ganske enkelt veldig takknemlig. Det er ikke det at jeg har opplevd så mye motgang, men jeg har bestandig opplevd at nytelse tar meg lenger unna utgangspunktet mitt enn det gjør med menneskene rundt meg. Jeg oppdaget tidlig at jeg kunne få veldig mye ut av lite, at skjønnheten var noe jeg sto i en slags forbindelse med, som om jeg var innforstått med omgivelsene mine, at de fortalte meg hemmeligheter. Det var liksom bare mellom oss, mellom lyset og meg, mellom vinden og dagsformen min. Det høres kanskje vidløftig ut, men så lenge jeg kan huske har jeg registrert små ting som store begivenheter. Derfor har det også vært lett for meg å blåse dem opp til ugjenkjennelige størrelser når jeg skal gjenskape dem. Jeg har jobbet mye for å omsette disse erfaringene til litteratur.  Jeg tror ellers at følsomme mennesker er nødt til å tilgi mer enn andre, og at det også er enklere for dem å føle takknemlighet, tror jeg. Selv komplimenter har jeg vanskelig for å ta imot, uten også å ville skjenke et tilbake.

– Du tegner tette og vakre bilder av moren og faren din i fortellingen, i kontrast til mange av de selvbiografiske romanene som florer og tar det store oppgjøret med foreldrene. Kan du si litt om hvorfor du har valgt å portrettere det nære; mor, far, hverdagene?
– Jeg må si at jeg opplever litteratur som tar oppgjør med opphavet sitt, litt på samme måte som jeg opplever politisk litteratur. Den gjør opprør mot noe utenfor dem selv, og selv om det sikkert kan argumenteres for at dette ytre kan sette seg på innsiden av en, er det for meg fremdeles en litteratur som rebellerer mot noe utvendig. Denne typen litteratur har bestandig forekommet meg å være litt overflatisk. Ikke til forkleinelse for de som lever av å skriver slike bøker og som gjør det med respekt for faget, men det har aldri virket tiltrekkende på meg å avsløre dyneløftende detaljer om privatlivet mitt i det jeg skriver. De tingene har jeg venner til. Det finnes en hel masse dritt å skrive om alle fedre og mødre, alle familier har sine lysskye sider, men hvorfor skal man på død og liv skrive om akkurat dét? Det enkle, det lille, det hverdagslige og ubetydelige, det ingen bryr seg om eller kanskje ikke engang legger merke til, er interessant, synes jeg. Ditte er kilder jeg øser grovt av, ressurser jeg av og til tenker at jeg burde være påholden med.

– Ved å skrive så emosjonelt og personlig, gjør du deg på et vis ekstra sårbar. Jeg mener det krever mot. Hva tenker du om det?
– Jeg har i grunnen aldri vært redd for å vise meg som sårbar eller svak. I alle fall ikke i voksen alder. Kanskje har jeg til og med lært meg å se på disse egenskapene som en styrke, fått til å bruke dem til mine fordeler. I alle fall i det jeg skriver. Jeg har aldri hatt noen anfektelser ved å fremstille meg selv som mindre sterk, maskulin eller kul enn hva jeg er tjent med. Men jeg tror ganske enkelt ikke motet har fått plass her, fordi viljen har vært så sterk for å skrive denne romanen. Jeg er modig først når jeg trosser meg selv, når det finnes en aversjon jeg må ta stilling til, en redsel som glor på meg. Men jeg gjør meg helt klart ekstra sårbar for kritikk når jeg skriver slik som dette. For eksempel vil en negative anmeldelser virke mer rammende på meg nå, enn hvis jeg hadde skrevet noe som formidlet en erfaring eller hendelse, et eller annet skjellsettende i livet til en fablet karakter. Da hadde boken plutselig ikke vært like mye min lenger, den ville tilhørt sammenhengen jeg skildret, menneskene jeg beskrev, stedet dramatikken utspilte seg i – det ville kort og godt ikke vært meg man angrep, men situasjonen. Dette er en risiko man løper når man skriver om seg selv og sitt eget, og samtidig er det en trussel man ikke må la seg skremme for mye av. I det daglige kan man kanskje være redd for å bli misforstått eller sett skjevt til. Man ønsker ikke å såre eller tråkke noen på tærne, og vil i grunnen bare bli likt av så mange mennesker som mulig. Dette er anliggender litteraturen ikke har råd til å beskjeftige seg med.

– Har du noen litterære forbilder/favoritter
– Jeg er veldig glad i tekstene til Paul Celan, Stéphane Mallarmé, Francis Ponge, Mircea Cărtărescu, Takashi Hiraide, Heinrich von Kleist, Fernando Pessoa. Her hjemme blir det vanskelig å snakke om inspirasjonskilder uten å nevne Rune Christiansen. Han er en enorm ressurs.

– Hvilke forventinger har du til mottagelsen av boken din? I mediene, i bokhandelen og hos publikum?
– Jeg er forventer en blandet mottagelse. Noen tror jeg kommer til å like den veldig godt, andre kommer sikkert til å riste på hodet. Jeg vet at jeg har skrevet en bok som ikke er for alle, og at den skal bli varmt mottatt overalt, tror jeg ikke er realistisk. Det har ikke kommet noen anmeldelser ennå, så vi får se.

– Vil du si litt til slutt om videre skriving, planer og ambisjoner?
– Jeg prøver å skrive ferdig bok nummer to, og håper på å bli ferdig til våren. Men det går tregere med denne enn med den første. Pelargonia handler for det meste om barndom; minner av typen som ofte er lagret lenge nok til at det ikke er behov for å tilsette noe når de hentes frem og skal omgjøres til litteratur. Alt er liksom der allerede. Boken jeg skriver nå er satt i nåtid, og det som er nytt kjenner jeg at ikke er like håndgripelig for meg.

Anne Østgaard
Anne Østgaard har vært informasjonsmedarbeider i Cappelen/Cappelen Damm siden 1985. I 2013 tiltrådte hun en nyopprettet stilling som nettjournalist i forlagets digitale fellesavdeling, der hun er innholdsleverandør til forlagets ulike nettsteder og digitale kanaler, som bloggen forlagsliv.no, cappelendamm.no og bedriftens intranett. Hun er også engasjert på arrangementssiden, som programskaper og medansvarlig for Lunsjpausen, forlagets ukentlige, formiddagsarrangement, og som leder av Cappelen Damms Kunstforening Veggpryd.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *