Rushtid i Kairo

678 kairo

Det finnes visstnok utallige navn på penis og vagina i det arabiske språket.  Du skulle tro at det eneste problemet ville være å finne ut hvilket ord du skulle bruke. Vel, her gjelder det å tro om igjen. Problemet er at folk ikke bruker noen av dem. Så lite brukt er de at de fleste av disse ordene nå er blitt foreldet. Til tross for dette sier statistikken at araberlandene innehar rekorden for sex-søk på internett. Så når ingen ser på, surfer arabiske menn på vestlige pornosider og masturberer vekk sine frustrasjoner.

dazed
Dazed : Hvorfor blir kvinnelig seksualitet sett på som en sykdom i den arabiske verden?

Nei, det er selvfølgelig ikke jeg som sier dette. Det hadde jeg aldri tort. Disse opplysningene står i det Beirut-baserte tidsskriftet Dazed, som drives av den libanesiske forfatterinnen Joumana Haddad. Hun har blant annet skrevet boken «Superman is an Arab» som utkom ifjor. Både tidsskriftet og boken har skapt diskusjon, mest fordi de har oppstått i et arabisk land. Vi er ikke vant til at de står opp mot sin egen kultur i disse landene. Politikk og myndigheter, ja, men ikke religion og kultur.

Jeg har nok litt vanskelig for å skjønne at norske muslimer som gruppe sjelden protesterer mot noe annet enn karikaturtegninger. Taushet om «alt det andre» er liksom samtykke, har vi lært. Det gjør jo noe med det bildet vi andre danner oss av en gruppe. Men så tenker jeg at de kanskje også sensurerer seg selv – slik vi alle gjør. Selvsensuren skrus liksom automatisk på, også hos meg, når vi snakker om en bestemt religion i det offentlige rom. Vi blir liksom litt redde. Min løsning har vært at jeg hopper over den delen av verden, men det kan jo ikke de som kommer derfra. Det skremmer meg at jeg overhodet tenker slik, men det skremmer meg også å se folk bli skremt av sine egne. Spesielt skremmer kvinnesynet meg.

Det er mye fælt i andre deler av verden også. Men det er en påfallende forskjell mellom bildene fra Kiev og bildene fra Kairo. I Kiev er folk, kvinner og menn om hverandre, sinte. I Kairo er mennene sinte. For et par vestlige øyne et tegn på at noe er fundamentalt galt.  Jeg har riktignok sett noen kvinner på Tahir-plassen, men de er ikke i fokus annet enn når utenlandske fjernsynskanaler intervjuer dem eller de blir antastet seksuelt av en gruppe menn midt under demonstrasjonen. Nei, jeg overdriver ikke mye, bare litt, for å få frem et poeng.

cairo2-EXPf

Og det er her den egyptiske filmen 678 Kairo kommer inn i bildet. Jeg så den i forrige uke, kjøpt på salg på Platekompaniet.  678 Kairo er filmskaperen Mohamed Diabs foreløpig eneste film. Den handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt. Fordi den er laget i Egypt har den blitt svært omdiskutert – og selvsagt prisbelønnet i Vesten. I filmen møter vi tre kvinner fra ulike lag av befolkningen. Den sterkeste historien er kanskje den som arbeiderkvinnen Fayza møter hver dag på den overfylte bussen. Menn stiller seg bak henne og gnisser seg inntil kroppen hennes, ja, nærmest presser seg inn i henne. Sier hun noe, blir det skandale og hun selv blir sittende med skammen. Et lite triks er en sitron som mennene legger i lommen. Sitronen kan brukes som en unnskyldning («det var sitronen hun kjente») eller som en innledende manøver («hvis hun ikke gjør anskrik, er det fritt frem for mer»). Skal vi tro filmen, så tar egyptiske menn seg en tur på bussen for å «tafse» hvis de kjeder seg eller blir litt kåte. Filmen tar en ny – og etter min mening positiv – vending da Fayza skaffer seg et stikkvåpen.

Britt Sørensen i Bergens Tidende var en av dem som gav denne filmen god kritikk da den gikk på kino i 2012. Jeg siterer her litt av hennes anmeldelse:  Skarpt, innsiktsfullt og uredd, men ikke uten humor, peker den på undertrykkende kulturer og strukturer i et gjennompatriarkalsk samfunn. Samtidig belyses og kommenteres andre, supplerende og utdypende faktorer, som de store klasseforskjellene, og forholdet mellom sekulære og troende. Les resten av anmeldelsen her.

lara-logan-discusses-merciless-sexual-assault-in-egyptHos meg satte denne filmen seg definitivt i ryggmargen. 678 Kairo setter fokus på grunnleggende problemer i den fundamentalistiske – jeg våger ordet muslimske – verden og viser på stort lerret hendelser som hele tiden skjer i virkelighetens Egypt. Slik som overgrepet på Lara Logan, som skjedde tre år etter at filmen ble laget. En av dem som fikk føle det egyptiske mannssamfunnet på kroppen var nemlig den sørafrikanske reporteren Lara Logan, som ble angrepet, avkledd og voldtatt med hendene til to hundre opphissede demonstranter på Tahir-plassen i 2011.  Noe lignende skjer med en av kvinnene i filmen, hun blir brutalt voldtatt av en gruppe menn mens ektemannen hjelpeløst må se på. Det er imidlertid skammen etterpå som er verst. Det er ektemannen som lider mest og blir nødt til å forlate sin kone til slutt. Vi får inntrykk av at dette er noe dagligdags. Kvinnene i filmen er såvisst ikke alene. Det er visstnok dokumentert at åtte av ti egyptiske kvinner opplever seksuell trakassering. Man kan bare spørre seg hvor mange av mennene som da er overgripere.

Revolusjonen i de arabiske landene utspiller seg tydeligvis ikke bare i gatene og på store plasser, men også rundt kvinnekroppen. Forfatteren Joumana Haddad, hun med magasinet Dazed, sier at «før menn aksepterer og respekterer det faktum at kvinnene eier sin egen kropp, så vil vi ikke få noen ordentlig revolusjon i den arabiske verden». Sannsynligvis ligger også håpet om forandring hos disse kvinnene som tør. Det virker som de er de eneste som bryr seg.