Det har alltid vært personlig

Hei, jeg heter Birger Emanuelsen, og jeg kan bli far til et rusavhengig og trygda gudsord.

Jeg har lest SSBs rapporter om levekårene på Sørlandet. Jeg har hørt Kåre Valebrokks utsagn om at landsdelen er befolket av dem som ikke rakk båten til Amerika. Og analysen om at innbyggerne i kommunen Åmli utgjør et «nettotap» for fylket og landet. Jeg har lest utlegninger om de «arbeidssky sørlendigene», og sett gjennom tabellene som brukes som bevis. Jeg noterer meg at Aftenposten, Dagens Næringsliv, Klassekampen og Nationen kan mobbe og hundse sørlendinger – noen av dem på forsidene. Jeg har grublet og grublet, sett på tallene, og i bakhodet fått minst 30 ideer til kommentarer — saklige, analytiske, kjølige.

Men jeg klarer ikke å få tallene til å fordufte. For det er som SSBs analyser viser: Aust-Agder har store utfordringer med å få kvinner i arbeid, med barnevern, med rusavhengighet og med mennesker som faller utenfor arbeidslivet. Og det eneste jeg vil er å skrike. Det er sikkert fordi jeg er sørlending selv, og fordi jeg har større håp for landsdelen. Eller kanskje fordi statistikkens skremmebilde ikke fanger sørlandssola som borer seg inn overalt, og markene som strekker seg med hvitkalkede hus innunder himmelen. Og fordi alt sammen angår meg. Jeg skal kanskje en gang bli far. Og jeg vil gjerne ha muligheten til å flytte tilbake.

Barna mine kommer til å registres i alle de «gale» statistikkene fra det øyeblikket  vi flytter hjem. Og de blir ofre for fordommene vi alle bærer på. Selv om jeg har mindre gudstro enn de fleste av dem jeg gikk i Tensing med, kommer barna mine til å regnes som trangsynte og gammelmodige pietister  — om ikke de blir del av den «gladkristne hopen». Og de må lide seg gjennom Lille lørdag-parodier på både vorspiel og nachspiel. Men det er ikke det verste. Siden Aust-Agder har store problemer med mennesker som faller utenfor arbeidslivet, vil barna bli regnet med i den late, korka, indoktrinerte massen som bare er her for å snylte på fellesskapet og drive loddsalg.

I tillegg skal jeg altså tåle at en jævla redaktør omtaler mitt ufødte barn som en som «setter norgesrekord i trygd»! Jeg har ikke lyst til å skrive kommentarer, jeg har lyst til å knuse ting. Så jeg kan kjøre opp en tur til en kompis på Bjorbekk som har stående fire-fem bilvrak i hagen. Så kan vi knuse ting. Det føles bra.

Men det forandrer ingenting.

Det er uutholdelig at nordmenn blir kvalme og sjokkerte over at unge mennesker fra dysfunksjonelle hjem ikke glir sømløst inn i vårt arbeidsliv, og legger all skylda på dem for «manglende produktivitet». Og det er et uttrykk for forenkling når mennesker i totalt forskjellige livssituasjoner — enslige tenåringsmødre, sykepleiere, næringslivstopper, fotballtrenere, renholdere på tremåneders slavekontrakter — buntes sammen i én og samme minuskolonne og avisredaksjonene jubler; «endelig kan vi skrive om snyltebygda Åmli!»

For det er ikke «sørlendingen» som truer den norske modellen, og det er heller ikke økonomer eller politikere som samler inn og publiserer data om ham. Det er faktisk heller ikke journalistenes feil, selv om de maner fram dine verste fordommer om trygdesnyltende, pillespisende arendalitter i reportasjene sine. Noe er imidlertid galt, og det bør gjøres noe med. Så fort som mulig. Vi må få bukt med rusproblematikken og voldskriminaliteten. Og vi må hjelpe flere av dem som har falt utenfor tilbake i arbeid. For vi må sikre velferdsordningene til alle uføre, alle arbeidsledige, alle som for øyeblikket ikke presterer på topp. Derfor trenger vi kunnskap og vilje til å gjøre forandringer når også samfunnet forandrer seg.

Jeg kan ikke verne mine ufødte barn mot tiden. Dagene løper som ville hester og terrenget forandrer seg underveis, uansett hva jeg selv måtte ønske. Men jeg kan si til dem at jeg ikke sto og så på når folk insisterte på at alt var i skjønneste orden, selv om det åpenbart var nok av problemer vi kunne ta tak i sammen. Og så kan jeg fortelle dem at jeg elsker dem uansett, og at de alltid må huske på at de er individer — ikke statistikk.

Knut Gørvell
Jeg er salgs- og markedsdirektør i Cappelen Damm med ansvar for skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk.