Frodig, fornøyelig og litt freidig

Det fine omslaget er laget av Miriam Edmunds.

Det boblet i meg da jeg leste manuset til Tiffany Bakers Saltsøstrene, eller The Gilly Salt Sisters som den heter på originalspråket. Jeg merket med en gang at her hadde vi med en helt spesiell fortellerstemme å gjøre, en stemme som i tillegg formidlet en historie som ikke lignet på så mye annet jeg hadde lest. Det i seg selv kan noen ganger være befriende, for det er ikke til å komme fra at noen historier går det tretten av på dusinet. Og jeg frydet meg hele tiden over det frodige språket – som oversetter Bente Klinge har gjort en veldig god jobb med å overføre til norsk.

I den isolerte landsbyen Prospect på Cape Cod bor søstrene Jo og Claire Gilly. I flere generasjoner har familien utvunnet salt som de har solgt i landsbyen. De to er så ulike som søstre kan bli. Jo er ensom og utilnærmelig, mens Claire er pen og populær og helst vil komme seg så langt vekk som mulig. Men eiendommen til familien Gilly skjuler en mørk arv som det skal vise seg å være umulig å flykte fra.

Folk i landsbyen ser på de to søstrene nærmest som hekser, men slike rykter er ikke nok til å skremme stedets rikeste ungkar, Whit Turner. Han og Jo var barndomskjærester, men det er Claire han til slutt gifter seg med.

De to søstrene blir stadig mer fremmede for hverandre, men mange år senere er Claire tilbake på gården som Jo nå driver alene. Skjebnen vil det slik at hun plutselig befinner seg under samme tak som den personen hun hater mest: ektemannens gravide elskerinne. Men så blir ting snudd på hodet. Gammel kjærlighet gjenoppstår og nye allianser dannes.

Det de to søstrene Gilly til slutt lærer om hverandre – og om saltets kraft – skal komme til å forandre familiens historie for alltid.

Noen romanpersoner er av en sånn karakter at du beundrer dem for deres godhet eller skjønnhet. Ikke helt sånn med Gilly-søstrene. Kanskje er det fordi jeg kjenner igjen sider ved meg selv jeg helst ikke vil fremheve at jeg trekkes mot Claire og Jo. Dette er damer som tør der jeg ville ha tiet, og det er noe herlig forfriskende og befriende over måten Tiffany Baker skildrer dem på.

Miljøet er også litt utenom det vanlige, jeg har i alle fall ikke tidligere lest en roman som har handling fra en saltfarm. Etter å ha lest Saltsøstrene har jeg fått et innblikk i det håndverket det er å utvinne salt, og jeg har fått et utvidet forhold til de små hvite flakene jeg drysser over maten! Likevel er ikke miljøet på Salt Creek Farm særere enn at det som skildres er til å kjenne igjen for oss som kommer fra helt andre landskap også.

Det er dessuten noe tidløst over fortellingen, noe litt magisk, men like fullt veldig menneskelig. Det gåtefulle og varsomme ligger der som en slags korrigering til de høylytte og kampvillige søstrene. Det var denne kombinasjonen som gjorde romanen helt uimotståelig for meg.

Og til slutt en bitteliten smakebit:

«Claire lekte med tuppen av den lange, røde fletten sin. Hun var riktignok en gift kvinne, men hun så fremdeles ut som en skolejente på håret. Det må ha vært urovekkende for Upton, som hadde kjent henne siden hun ble født, og hun var fullstendig klar over det. Hun blafret med øyevippene. «Jeg har ikke sagt noe før nå, men la oss bare si at jeg har sett det saltet ete seg tvers igjennom metall i løpet av en sesong. Jeg vil helst ikke tenke på» – og her grøsset hun utspekulert – «hva som kunne skjule seg i sølen på Salt Creek Farm. Du har sett haugene med skrot der ute, for ikke å snakke om familiens gravsted.» Claire pekte på sekkene, bøyde seg fremover og senket stemmen: «Hva tror du det er som gjør saltet til broren min blodrødt?»»

Saltsøstrene utgis 6. august.

Jorid Mathiassen
Redaktør for oversatt skjønnlitteratur og drømmer om å finne tidenes bestselger.
2 kommentarer
  1. Denne ser spennende ut! Gleder meg!!!

    18. juni 2012 kl 20:54
    • Jorid Mathiassen:

      Så hygggelig at du syns det 🙂

      19. juni 2012 kl 06:52

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *