Til Sylvi Listhaug

Ukas dikt: «Skuggar» av Knut Ødegård

Ukas dikt er «Skuggar» av Knut Ødegård. I år er det femti år sidan Ødegård debuterte, og i dag lanserer han si nye diktsamling Tida er inne i Molde. «Skuggar» har Knut Ødegård tileigna Sylvi Listhaug.

«Det burde vært flaggdag», skreiv ein begeistra Egil Olav Aune i Vårt Land då Knut Ødegård i fjor hadde gjennomført sitt mange års arbeid med eddadikta i fire volumiøse band.

I år er det femti år sidan poeten Knut Ødegård debuterte med Drøymaren, vandraren og kjelda. Det er gått åtte år sidan hans forrige diktsamling, Det blomstra så sinnssjukt. I årets diktsamling finst nedslag frå det tette samlivet med den norrøne poesien, tydelegast i eit langt dikt i siste avdeling der han vidarefører volvas profeti i Voluspå om verdas undergang. Grådugskap og egoisme har i ei nær framtid forgifta livet på jorda og øydelagt vår respekt for menneskeverdet.

Mange av dikta handlar om gamle menneske, om aldring og forfall: Den aldrande diktaren ser presist korleis kroppen endrar seg og døden nærmar seg, men òg korleis menneskehjarta er det same – og korleis kjærleiken mellom eldre kan vera djup og vakker.

Diktaren oppsøkjer gjerne dei mørke krokane i samfunnet og menneskesinnet for å løfta fram dei mest sårbare og minst synlege blant oss. Det gjeld ikkje berre dei skrøpelege gamle, men òg t.d. den feite jenta på treningssenteret, skam som pregar både guten som vart misbrukt av kyrkjetenaren, ho som forelska seg i ein tysk soldat under krigen og krigsbarnet som vert pissa på. Den valdtekne mora som flyktar frå Aleppo men druknar med barnet i havet på veg til Europa freista i det minste gje det farlause barnet ei framtid.

Knut Ødegård er tildelt ei rekkje norske og internasjonale prisar og utmerkingar for diktinga si og diktbøkene hans er komne på 37 språk.

72 år gamal er Knut Ødegård meir «på høgget» som poet enn nokon gong før. Det er ein vital og framfor alt modig poesi, gjennomsyra av dristig biletskaping og vilje til å opplysa dei mest mørklagde og tabubelagte rom i vår tids menneske- og samfunnssyn.

Få om, nokon stader, er dette tydlegare enn i diktet «Skuggar» fra Tida er inne:

SKUGGAR

(til Sylvi Listhaug)

Kjøp «Tida er inne» på cappelendamm.no.

Då månen hadde kvesst seg sylskarp
på stjernehimmelen kraup dei som
ormar ut av det fuktige kjellarmyrkret
og heldt seg tett inn mot restane av murvegger
i Aleppo by, mest usynlege skuggevesen
i myrke klede. Det er ikkje regn

av klasebomber glasskår spikrar
over dei no, dei listar seg fram og Maryam
ammar barnet ho fødde på murgolvet: Dei kom
med profetiske ord og reiv av henne kleda,
trengde inn i henne alle stader, éin etter éin
til ho låg der blant daude og halvdaude.

Dei er berre skuggar og restar av bål, sur blåsvart oske
i skogkanten. Maryam ammar
sin farlause son. Dei lista seg sakte
ut av luktene av stram urin
sveitte og rotnande matrestar, frå rotteaugo
som skein i bålet dei hadde tendt
av samanbrotne møblar på steingolvet.

I måneskinet viklar dei seg ut
av ein veldig spindelvev som klistrar seg til dei
der dei slit seg ut av veven
med flugevenger myglande matrestar
i dei klisne trådane. Grønt månelys.

grønt månelys.
Dei er augo som lyser i grønt måneskin
i utkanten av ein småby.
No hengjer dei opp klesfiller på snorer
dei har strekt ut mellom trea her,
Maryam fugletynn skugge, papirlaus
i si ferd vekk frå kjellarmyrkret

Maryams magre føter, dei går
gjennom ørken, sand sand i hudporene sand, lite mjølk
i brysta hennar som trør i ørkenen men sonen teier
ikkje mat ikkje vatn ikkje vern 40 grader hete sol logar

og dette fylgjet kjem til ei strand
der Europa kviskrar og lokkar i bylgjer frå andre sida,
ho minnest ord om eit lova land av mjølk og honning
og pressar fram av sårskorpene i munnen
ein smil til guten: Mjølk mjølk honning syng ho
for han og såra opnast att i leppene hennar, blodet
dryp i sand.

Dei kom dit ei natt utan månens skin, der var
eit piggtrådgjerde dei skar opp huda si på: Dei kom til ei strand der bylgjene kviskrar Europa,
ikkje krig ikkje svolt ikkje valdtekt.
Mjølk mjølk og honning åt deg barnet mitt
song Maryam

Månelaus natt og det skreik
i myrkret, menneskerøyster som rovfugl som ulv.
To av dei vart borte den natta,
då morgonen kom fanst dei to brørne: Låg slengde
i busker med utskorne nyrer, tome
augnehòler.

Morgon kom, bylgjene leika så blåe
i brisen.
Der brørne vart borte låg no
ein gummibåt, ei betaling kanskje åt dei tolv
som var att? Ikkje tenkja no, syngja berre
for barnet mjølk og mjølk og

På sjøen kom vinden med kraftige tak, han hogg
i båten. Kvelvde han
midtvegs på havet.
Tre av dei nådde ikkje båtsida
med dei iskalde fingrane sine, dei dreiv bort
frå dei og Maryan og barnet sokk i si våte grav
som var grøn og myrkna nedover
mot havbotnen. Tare og underlege fiskar
tok mot dei der dei gleid ned
i havbotnens tussmyrker som sakte
svartna heilt. Ho heldt den farlause
tett inn mot sine mjølketome bryst.

 

Knut Gørvell
Jeg er utviklingssjef for skjønnlitteraturen i Cappelen Damm. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk. Jeg og kjæresten min har til sammen seks barn, så denne bloggen vil i tillegg til tanker om bøker og kultur også handle om livets viderverdigheter i en storfamilie i en travel hverdag med 8 B-mennesker.
1 kommentar
  1. Bente Hagen:

    Skuggar, tilegnet Listhaug. Ja, diktet tror jeg heller skal tilegnes oss alle! Det er nok et realistisk bilde, og vondt gripende, men problemstillingen Listhaug har å hanskes med, er neppe denne kvinnen med i. Hun hadde neppe penger å komme oppover Europa uten mann, hun er en reell flyktning, men hva vil Ødegård gjøre med at 80% av dem som kommer ikke er det, og de fleste unge menn, 3 av 4 barneflyktninger er ikke barn, det dør og lider mange i vårt eget land, er det rett å ta imot hovedsakelig økonomiske flytninger, de reelle er få, og denne kvinnen skulle vi så gjerne hjulpet, men hun er ikke her, om så er hun en av hundre? Med 99 som vi ikke egentlig kan hjelpe uten å forsake våre egne ytterligere, og et islam som brer seg og vi neglisjerer faren ved, blant de overbeviste troende, for Europa mørkner allerede i menneskerettigheter og frihetssøken for alle, de bra! vestlige idealer, og det kommer med mye av islam, hvor 13% i Norge nå er jihadønskende om Norge, og vi ikke kommer unna at isse nge gutter, mange er ankre og heller ikke ønsker integrering og å bidra over alt på jord, mnge kommer av velferdsgoder. Vi har ikke nok arbeid til egne, ikke boliger og arbeid så våre egne kan starte familie og få barn. De snakkes ikke om, alle dem som ikke får sykehusplass og hjel, de står ikke engang i køene, de er avslått gang på gang, og derved ute av statistikken, men de trengte sååå hjelp, og jeg! ser dem, noen sandkorn av dem, ser Ødegård? Hjertene skal alltid brenne, skal vi være mennesker, og egentlig har alle på jorden rett til lik velstand, like muligheter. Men det lar seg ikke realisere, med islam følger en ledesnor som heller ikke gir alle rett, men heller død og utestengelse. Det er et sterkt, vondt dikt, men jeg tror kvinnen kunne hjelpes i nært område vi må gi stort til, denne kvinnen er en av de få som skulle kommet hit? Men hun eier ikke den rikdommen å klare det, og jeg tror, om hun gjør, at vi er blant egne her på samfunnsøkonomi, da må den gjelde for alle. Her sulter folk på hjem, dør folk i smerte på hjem titusener hvert år, det er ikke leger og muligheter for bra smertebhndling, det er avslag for sucidale på akuttpsykiatrisk, er man heldig å komme på sykehus, inn, kommer noen hjem før de kan stå på beina. oppi det hele har vi et stot integreringsproblem vi ikke klarer å løse, og det øker på, hardbarket islam som krever og yter minimalt til både verdier og økonomi. Det er så leit faktisk for alle som er unntatt er, de flotteste mennesker, som ikke herjer med ære, undertrykking, kontroll og trusler og et oppdelt syn på rene og vantro. Vi ødelgger vårt samfunn om dette får ta overhånd, og Støre rnte ikke ned moskeer nå med ord om frihet og menneskerettigheter, og i moskeene var kun mnn, og de mest konservative, han ønsker på laget, hvilket AP han nå ønsker, for han ba dem ikke komme for å hjelpe dem i endring, og hn vet det endres knapt over genersjoner mye av dette. Listhaug fortjente ikke diktet, kanskje gjorde Støre det, som higer mkt mer enn sak, ellers dro han ikke i moskene kun for stemmer. Jeg er ikke rasist, men realist, verden er et mørkt sted, men kvinnen skulle få hjelp nærmere enn Norge, er det mest hjertefullt å få henne hit? Annen kultur, religion og folkeferd, og er det hjertefullt å hjelpe en der vi kunne hjulpet hundre? Er det hjertefullt når vi vet de som trenger! å komme oftest sitter tilbake i ruinene, ja, som denne kvinnen gjorde, og det gikk galt over sjøen. Vi hører ingnting om sultkatastrofen i Afrik, de trengte å komme hit, nå dør de tuenvis nok hver dag, vi snakker millioner, men det er tyst, tyst. Ødegård skal skrive flere alvorlige tankeekkende dikt om kan røre, men ikke glemme å putte fingeren i jorda for de store linjer om folkevadringer, økonomisk lykke, reelle flyktninger, døden ute, døden hjemme, og vite at verden er ekstremt urettferdig, og ja, vi sulle satt i Aleppo selv, men det er ingen quick fix å drømmetenke om felleskap og respekt og innsats, og et islam som hevder mennekerettigheter, da var ikke Støre særskilt i moskeene han måtte gå med rosene sine. Han gkk ikke dit for å forene, snakke verdier, men sank stemmer, hvorenn de kom fra, her var også mange jihadistønskende, og kvinnekuende, han tok ikke opp det. Det var lokaler ved siden av, vi alle kunne møtt, alle kunne være invitert og er, men jeg er ikke invitert i moskee. Skal vi få et Europ uten segregering og fiendtlighet, så kan vi ikke leve på to kloder. Da kan ikke gammel æresreligion komme over et sekulært samfunn, hvor vesten blir finden og de vantro. Og de økonomisk kårene for flyktningene, ikke minst de øonomiske de fleste, blir bedre enn for alle våre egne som sliter. Ser vi de ikke? Jeg vil lese mer av Ødegård, men tilegn oss det, oss alle, og ha en fot i bakken, dessverre det siste, men det går forferdelig galt uten hjerte, også uten bkkekontakt. Men diktene skal skrives, også om sulten i Afrik, der det er tyst trengs stemmene, der barna dør over uker og måneder i mors hender, det er ikke håp om melk, rent vann, bare langsom død, så uant mange! flere det gjelder enn ofrene i Middelhavet, vi gir håp og støtter piratene, og mer død, flere forsøk som ender glt, ved å ta dem land i Vesten. Går gjerne ytterligere ned i uføretrygd, om det kan hjelpe nært og hjelpen komme uten at lasset tømmes på veien. Et offer, en død, er en for mye, i tragedie, men vi er ikke mennesker med hjerte, hodet må også følge med, som kunsten lik, ingen bokutgivelse, ingen musikkorps uten økonomi i bildet. Verden er et ondt sted langt på vei, og diktet vil jeg huske, Skyggen, men om Ødegård også vil regne og telle, enn for et helvete det er å forholde seg til, og da var jeg ikke blant dem som hadde ingenting, men er løsningen en ny uant folkevandring til Europa? Har vesten skyld i dette, ubetinget delaktig nok stot, av olje og griskhet, men islams mørke interne og ytre herjinger råder også grunnen mange stder, og den freden kan ikke Europa skape, den må skapes innen religionen selv. Kanskje vil religioner slette ut verden, de monoteistiske, innad, utad. Ødegård trenger støtte til sine bokutgivelser, sitt virke, han er en stemme som skal rope, hvike, gå under huden, han skal! kanskje ikke la seg hindre av bakkekontakt og politikk og økonomi og nærhjelp og religion, det må andre kanskje gjøre. Det skal alltid rope en stemme for de nødlidende, men kanskje ser Listhaug mer hvor vi går, hva vi kanskje kan gjøre, så et dikt dedikert til Listhaug, burde vært skrevet til oss alle, fofatteren med, og mange flere dikt om nøden i samfunnet, i menneskene, de rå urettferdighetene, ingen fortjener mer enn andre, men skriv om religion, om ufred, intoleranse, om menneskesmuglere, og denne kvinen skulle vært her, hun må være en av de få som hadde penger å komm oppover, de fleste som hnne satt fast i Aleppo og gjør det, mange av dem er døde idag, og kommer til å dø, i denn grusomme verden den er i så mange hjørner. Men hjertene skal banke, for naboen, for nesten, for verden, i alle våres hjerter, og Europa har et stort ansvar, jeg har ansvar, men det er ingen uik fix, men vi skal ikke få lov å glemme, tenke, hanle, rasjonelt, og med hjrtene.

    12. september 2017 kl 16:20

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *